Giovanni Gronchi

Bakgrunn

Gronchi ble medlem av den kristne bevegelsen som var grunnlagt av den katolske presten Romolo Murri i 1902.^{[trenger referanse]}

Han tok sin første høyere grad i litteratur og filosofi ved Scuola Normale Superiore di Pisa.^{[trenger referanse]} Mellom 1911 og 1915 virket som lærer i klassiske fag i flere byer (Parma, Massa di Carrara, Bergamo og Monza).

Han meldte seg så som frivillig til militærtjeneste under første verdenskrig.^{[trenger referanse]}

Politikk

Gronchi deltok i 1919 i dannelsen av Partito Popolare Italiano (PPI). Samme år ble han valgt til Deputertkammeret. Han var leder i den katolske fagforeningen Confederazione dei Lavoratori Cristiani.

I 1922 ble han statssekretær for handel og industri i Benito Mussolinis regjering, men i 1924 bestemte PPI seg for å bryte med Mussolini og Gronchi sto i spissen for opposisjonen mot fascistene. Etter at Mussolini forbød opposisjonen og han i 1926 ble kastet ut av parlamentet, trakk Gronchi seg ut av det politiske liv og arbeidet som forretningsmann.

Etter fascismen

I 1944 ble Gronchi igjen politisk aktiv, blant annet som medlem av Comitato di Liberazione Nazionale og var til 1945 handels- og industriminister i Ivanoe Bonomis og Alcide De Gasperis regjeringer. Han ble i 1946 valgt til den grunnlovgivende forsamling for det kristendemokratiske partiet Democrazia Cristiana. Han ble også valgt til parlamentet og ble i 1948 og 1953 valgt til president i Deputertkammeret.

President

I 1955 ble Gronchi valgt til Italias president. Da han gikk av i 1962, fikk han som tidligere president sete i Senatet som livstidssenator.