Halleluja er en språklig interjeksjon. En teori går ut på at opphavet er hebraisk (הַלְּלוּיָהּ) – av הַלְּלוּ (halelu, imperativ av hillel, å lovprise) og יָהּ (Jah) – altså «lovpris Jah(ve)» eller «lovpris Herren». Det brukes som et religiøst ladet gledesrop. I israelittisk liturgi er det menighetens svar-rop under tempelgudstjenesten.
Ordet er ofte brukt av både jøder og kristne, og finnes blant annet i salmene, blant de såkalte hymnene, i det gamle testamentet. Jødene fremførte sitt «hallel» ved påske- og tabernakelfestene. Salme 146-150 kalles «det store hallel». I det nye testamentet har halleluja mer preg av seierssang.
I Den katolske kirke brukes ordet i forbindelse med lesningen av Evangeliet under ordets liturgi, ved at lesningen forutgås av et trefoldig halleluja og et hallelujavers. I fastetiden bruker man ikke ordet halleluja, da det er et gledesrop som ikke passer i denne perioden. Ved påskevigilien tas det igjen i bruk, gjerne i en spesielt høytidelig form.
I karismatiske kirker blir ordet ofte brukt som et spontant gledesrop under en gudstjeneste, eller under bønnemøter.