Grensehandel

Grensehandel (engelsk: cross-border shopping) betegner handel i grensetraktene mellom to land hvor det ene lands borgere handler ulike varer i nabolandet motivert av prisforskjeller. Grensehandel har vært vanlig i mer enn 100 år, og spesielt siden andre verdenskrig i Norden. Grensehandel omfatter strengt tatt også fenomenet tax-free-handel ved ferger, flyplasser og andre grenseoverganger, men i politisk og økonomisk forstand skiller man likevel oftest mellom normal grensehandel og tax-free-handel fordi vanlig grensehandel skyldes generelt ulikt prisnivå, mens tax-free-handel skyldes særregler i avgrensede butikker og reiseområder.

I norsk grensehandel i Sverige og Danmark er brennevin og tobakk overrepresentert, mens i tax-free-handelen er brennevin og kosmetikk overrepresentert i forhold til normalt forbruksmønster.

Viktige grensehandelsområder

• Norge–Sverige. Før 1980-årene gjorde svenskene en del handel i Norge, spesielt av sukker, margarin, mel og brød, men etter 1980-årene, med endret valutakurs (og oljeøkonomi i Norge) – har handelen blitt snudd og foregår nå utelukkende den andre veien. Nordmenn handler i dag spesielt kjøtt, brennevin, vin, sukkervarer, øl og bensin i Sverige («harrytur»). Viktige salgssteder for handlende fra Østlandet er Strömstad, Töcksfors/Årjäng og Charlottenberg. Trøndere og Nord-Østerdøler drar gjerne over grensen til Storlien. Helt nord i Sverige trekker Abisko mange nordlendinger på handletur. Nordmenn handlet for 11,4 mrd NOK i Sverige i 2011, en oppgang fra året før. Etter andre verdenskrig bygde «Margarinkongen» Per Løken seg opp på handel med svensker i Magnor. Han fikk tilnavnet «Margarinkongen» fordi det var fordelaktige priser på margarin i Norge sammenlignet med i Sverige.

• Norge–Danmark. De mange ferjeforbindelsene over Skagerrak mellom Norge og Danmark er utenfor sommersesongen i stor grad basert på reisende som skal handle kjøtt, brennevin, vin, øl og diverse andre matvarer i Danmark eller ombord på båtene. Viktige anløpssteder er Hirtshals og Frederikshavn.
• Norge–Tyskland De lave prisene på øl, vin og brennevin i Tyskland lokker handlelystne nordmenn enda lengre sør, over den tysk-danske grensen. Der ligger flere større handlesentre noen kilometer syd for grensen til Danmark. Slike reiser kan gjøres som dagstur med retur samme kveld. Mange nordmenn benytter Kiel–Oslo-linjen for å dra på helgetur til Tyskland.
• Norge–Finland. Flere steder nær grensa til Norge i finsk Lappland, som Kilpisjärvi, Karigasniemi, Nuorgam og Näätämö henter en vesentlig del av næringsgrunnlaget fra grensehandel med innbyggere fra det norske nabofylket Troms og Finnmark. Der bor ikke mye lokal befolkning der som ellers kunne benytte butikkene. Finland har senket alkoholskatten grunnet grensehandel med Estland.
• Norge–Russland. Nordmenn kjøper bensin for under halve prisen mot Norge. Byggemateriell og en del annet kjøpes også. Alkohol er billig i Russland, men får kun tas inn av de som vært i Russland mer enn 24 timer. Mat er i hovedsak forbudt å ta over grensen. Med Grenseboerbevis kan man fra 2012 reise uten visa.
• Sverige–Danmark/Tyskland. Svensker foretar en meget stor grensehandel i Danmark, og den økte sterkt etter åpningen av Øresundbroen og utvidelsen av de tollfrie innførselskvotene i EU i 2003. Viktigste varer er brennevin, vin, øl, tobakk og visse matvarer. Viktigste handelssteder er København, Helsingør og Frederikshavn. I løpet av 2009 begynte handelen også å gå i den andre retningen på grunn av endret valutakurs, spesielt kjøpes matvarer og klær, men kursen har gått tilbake. Siden 2003 har svensker i økende grad også reist til Tyskland, da den tollfrie kvota ble sterkt utvida og Tyskland har lavere alkoholpriser. Iblant har svensk toll stoppet biler for overskredet lastevekt, ikke for overskredet kvote.

• Danmark–Tyskland. Dansker har i flere år handlet store mengder brennevin, øl, kjøtt og andre husholdningsvarer i Tyskland. Største handelssteder er Flensburg, og på Fehmarn.
• Finland–Estland. Finnene grensehandler mye i Estland (fra selvstendigheten 1991), men Finland reduserte sine alkoholavgifter kraftig fra 2003. Både øl-, vin- og brennevinsavgiftene ble redusert og grensehandelen med ferjene til Tallinn gikk merkbart tilbake. De siste årene har den igjen tatt seg noe opp.
• England–Frankrike. Briter har i mange år handlet særlig alkohol og ulike matvarer i Frankrike, og dette økte etter åpningen av tunnelen under Den engelske kanal.
• Nord-Irland–Irland. Irland har mye billigere bensin enn Storbritannia. Mat og klær er billigere i Storbritannia. Det har aldri vært passkontroller på grensen mellom Nord-Irland og Irland.
• Canada–USA. Grensehandel mellom USA og Canada går begge veier, for alkoholens del er dette avhengig av avgiftsnivået i den enkelte amerikanske delstat. Bensin er billigere i USA, mens spesielt apotekervarer er billigere i Canada.

Tiltak mot grensehandel

Det er ikke et uttalt mål i Norge å bli kvitt all grensehandel, til tross for at grensehandelen både svekker sysselsettingen i varehandelen på norsk side, og medfører miljøbelastninger og utslipp fra unødvendig bilkjøring. Målet synes å være at grensehandelen ikke skal øke for mye.

Det er generelt to hovedgrupper av tiltak for å regulere eller dempe grensehandel – enten endring av særavgifter eller innførselsregulering gjennom kvoter. Norge har brukt begge deler historisk – i 2002 og 2003 ble avgiftene på vin, øl og brnnevin senket for å demme opp mot grensehandel i utlandet, og innførselskvotene er begrenset til en viss mengde for alkohol og kjøtt. Per 2008 er kvoten inntil 1 liter brennevin og 1,5 liter vin, eller 3 liter vin alene, og 2 liter øl (eller 5 liter øl alene), samt 10 kg kjøtt og 200 sigaretter eller 250 gram andre tobakksvarer, og 200 blad sigarettpapir. Maksimal innførselsverdi er 6 000 kroner ved opphold over 24 timer, og 3 000 kroner ved opphold under 24 timer.

Grensehandelens (og tax-free-handelens) kanskje viktigste funksjon fra myndighetenes side er at den representerer et alternativ eller en «ventil» for de mest prissensitive forbrukerne, og dermed bidrar til å sikre oppslutningen om høye alkoholavgifter. Det oppfattes ofte at kamp mot grensehandel (lave avgifter) må balanseres mot kamp mot alkoholskader (høye avgifter).

I Sverige har man senket ølpriserne på grunn av grensehandel med Danmark og Tyskland, for å beskytte svenske bryggerier. Sverige har (2010) omtrent de samme ølpriser som Danmark, men høyere spritpriser, men Tyskland har mye lavere priser. Finland har senket alkoholprisene for å minske handelslekkasjen til Estland, noe som igjen gjør det mer lønnsomt og attraktivt for nordmenn å foreta grensehandel i Finland.

Grensehandel i EU

EU-landene opphevet all tax-free grensehandel i 1999, men innførte til gjengjeld en meget stor innførselskvote for tradisjonell grensehandel med avgiftsbelagte varer. I EU er tollfri innførselskvote for grensehandels-kjøp fra EU-land juridisk sett ubegrenset, men det finnes en indikativ grense for det svenske tollverkets håndhevning på 10 liter brennevin, 90 liter vin og 110 liter øl. Den nye og større tollkvoten ble innført i Sverige fra 2003, syv år etter at landet ble EU-medlem. Forutsetningen for kvotebestemmelsene i EU er at man får ta en rimelig mengde for privat bruk, men ikke selge videre i hjemlandet.

En spesiell grensevare er snus, som er forbudt å selge i hele EU, bortsett fra i Sverige. En del snusere fra land som Danmark, Finland og Tyskland reiser derfor til Sverige (og også Norge) for å kjøpe snus der. Også Sveits, som ikke er med i EU, tillater salg av snus og mottar grensehandlere fra sine naboland for dette, særlig fra Østerrike.

«Harrytur»

«Harrytur» eller «harryhandel» er en nedsettende betegnelse på det å reise til et naboland, særlig fra Norge til Sverige, for å kjøpe matvarer, alkohol og tobakk til lavest mulig priser.

Begrepet oppstod etter at den daværende norske landbruksministeren Lars Sponheim i et intervju i Dag og Tid i februar 2002 uttalte at det var «harry» å dra på handletur til Svinesund. Fornavnet Harry kan i norsk slang benyttes som adjektiv eller substantiv for å karakterisere en person eller handling som «vulgær», «smakløs» eller «udannet».

Kjøttvarer, alkohol og sigaretter er dyrere i Norge enn i nabolandene og mange nordmenn har tradisjon å dra til grensebutikker i Sverige (spesielt Strömstad, men også for eksempel Charlottenberg og Töcksfors), Finland og Russland.

Norge har EØS-avtalen med EU som innebærer at varer kan importeres fra EU til Norge uten toll. Lokale skatter må betales, men de er omtrent de samme mot Sverige på mange varer. Mat, drikke, tobakk og andre landbruksvarer dekkes ikke av EØS-avtalen og det er særlig slike varer som har stor prisforskjell.

I grensenære deler av Norge har det utviklet seg en folketradisjon med handleturer til Sverige på skjærtorsdag, en helligdag som er arbeidsfri i Norge, men ikke i Sverige. Til Svinesund og Strömstad er det gjerne råner-miljøer som drar for å feste denne dagen, og i påskeuka passerer det 10 000 til 15 000 biler over Svinesund hver dag.

Handelslekkasjen til Sverige har svekket norsk varehandel i grenseområdene på Østlandet.^{[trenger referanse]} Handelen har også gitt flere nordmenn som bor nær Sverige, arbeid i svenske butikker fordi det bor få folk i områdene på svensk side av grensen.^{[trenger referanse]} Disse nordmennene har betalt skatt til hjemkommunene i Norge.

Referanser

Litteratur

• «Når bøndene trekkjer opp stigen etter seg». Dag og Tid. 3. februar 2002. Besøkt 2. juli 2017. 
• «Fullstendig kaos på vei til Strömstad». dagbladet.no. Besøkt 2. juli 2017. 
• «Per Løken». Eidskog kommune. 31. januar 2016. Arkivert fra originalen 5. august 2017. Besøkt 5. august 2017. 

Eksterne lenker

• (no) NOU 2003:17 Særavgifter og grensehandel
• (no) NOU 2007:8 – Særavgiftsutvalget
• (no) VBF statistikk over grensehandel med alkohol Arkivert 6. august 2007 hos Wayback Machine.