Hellmuth Reinhard også kjent som Hermann Gustav Hellmuth Patzschke (1911–2002) var en tysk jurist og Waffen-SS offiser som var sjef for Gestapo i Norge 1942–1945 og medvirket til holocaust. Som Gestapo-sjef beordret han blant annet likvideringer, og han organiserte deportasjonen av de norske jødene.
Han skiftet navn fra Patzschke til det mer germansk-klingende Reinhard i april 1939. Ved å bytte tilbake til sitt fødenavn etter krigen levde han som fri mann før han i 1964 ble avslørt av vesttysk politi. Han ble dømt til fem års fengsel for krigsforbrytelser og sonet i tre år.
I litteraturen er Reinhards rolle i holocaust i Norge varierende fremstilt: Ifølge Bjarte Bruland hadde ikke Reinhard noen vesentlig rolle i beslutningen om å deportere jødene (og plasserte i stedet ansvaret på tyske sikkerhetstjeneste mer generelt), mens Kristian Ottosen mente Reinhard personlig spilte en avgjørende rolle. Han sonet ikke noen straff for medvirkning til holocaust og levde resten av livet som en fri mann.
Ansvaret for og den konkrete beslutningsgangen bak holocaust i Norge er ikke helt klarlagt og har vær gjenstand for debatt blant med to bøker av Marte Michelet og boken Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten?. Konklusjonen om Reinhards rolle avhenger dels av tolkning av bevarte dokumenter.
Bakgrunn
Hermann Gustav Hellmuth Patzschke, senere kjent som Reinhard, ble født i 1911 i Weißenfels eller Unterwerschen. Han sluttet seg til en nazistisk organisasjon mens han gikk på gymnas og gikk inn i Hitlerjugend i 1929. Han ble ferdig utdannet jurist 1934 med svake karakterer. Han døde i 2002.
Virke under nazismen
Reinhard gikk i mars 1933 inn i Waffen-SS med medlemsnummer 121174, og han ble kort tid etter medlem av NSDAP. Mens han studerte juss hadde han praksis hos Reichsführer-SS Sicherheitsdienst i Leipzig fra 1935. Senere tjenestegjorde han ved SDs hovedkontor Reichssicherheitshauptamt. I 1939 ble han overført til Sicherheitspolizei og forfremmet til SS-Hauptsturmführer (tilsvarende kaptein i hæren). Han søkte seg ved flere anledninger til Waffen-SS, blant annet sommeren 1940 og senere mens han var i Norge, men ble avvist blant annet på grunn av en skade. Fra august 1940 arbeidet han i Amsterdam ved sentralkontoret for jødisk utvandring fra Nederland. I Amsterdam drev han registrering av jødiske innbyggere, forsøkte å presse dem til å utvandre og en del jøder ble internert i konsentrasjonsleirer. Han kom til Norge i januar 1942 og tjenestegjorde i SD avdeling IV, kjent som Gestapo.
I november 1941 ble han overført til staben i Einsatzgruppe C med base i Kyiv. Det er uklart hva han gjorde i Ukraina, men han kjente trolig til de omfattende massakrene på jøder, blant annet den store massakren i Babij Jar i september 1941. Da Reinhard ble sendt til Norge i slutten av januar 1942 , overtok han etter Werner Knab som på sin side ble sendt til Einsatzgruppe C.
Gestapo-sjef i Norge
Reinhard var Gestapo-sjef i Norge (regionsjef i Oslo ifølge Kristian Ottosen) og Heinrich Fehlis' nestkommanderende fra januar 1942 til 1. februar 1945. Reinhard hadde da rang som SS-Hauptsturmführer tilsvarende kapteins nivå eller SS-Sturmbannführer fra 21. juni 1943 tilsvarende majors grad i militæret. Fra sommeren 1944 ble det ikke avholdt rettssak mot motstandsfolk. Dommer, også dødsdommer, ble i stedet avsagt administrativt av Fehlis eller Reinhard. Som Gestapo-sjef bestemte Reinhard at arrestanter skulle inndeles i grupper, der de som hadde drevet sabotasje mot okkupasjonsmakten, samt jøders kartotekkort skulle merkes «KZ» og «NN». Siegfried Fehmer, leder for avdeling IV N (Nachrichten, efterretninger), var Reinhards nærmeste underordnete. Fehmer ble i Norge dømt til døden og henrettet. Reinhard hadde omdømme som en hensynsløs og pedantisk sjef.
Reinhard bodde sammen med kollegaen Ernst Weiner i en rekvirert villa tilhørende skipsreder Odd Berg i Tennisveien på Slemdal. Reinhard og Weiner arbeidet blant med planer for å ramme den norske motstandsbevegelsen. Fehlis og den sivile adminstratoren Josef Terboven var informert om planene. I 1944 var det snakk om å bruke motterror fra tysk side, noe Reinhard var i mot trolig fordi det kunne utarte. Aksjon Blumenpflücken ble iverksatt av Reinhard og Weiner. Reinhard eller Weiner ledet 19. september 1944 en stor aksjon på Hønefoss der 200 personer ble arrestert og sendt til Grini. Redaktør Kåre Krabbe ble skutt og drept hjemme under aksjonen. Legen Rolf Bache ble drept av Gestapo 25. november 1944 trolig på instruks fra Reinhard. Det var trolig Reinhard eller Weiner som ga ordre om drapet på Kaare Shetelig.
Flere ganger besøkte Reinhard ungdomsavdelingen på Grini, hvor han blant andre møtte Rolf Grüner-Hegge jr. (1925–2017), som var blitt arrestert allerede som 16-åring og utsatt for omfattende tortur. Et par år senere ble Grüner-Hegge løslatt, og Reinhard inviterte ham da hjem til seg i Tennisveien – et besøk gutten gikk med på i håp om å kunne bistå andre fanger. Reinhard serverte middag før han satte seg til å skyte småfugl som kom inn på tomten. I tillegg mattet han hanen med gryn dynket med likør til den vaklet beruset rundt i hønseflokken. En dag fortalte en forgrått Reinhard at han hadde latt Milorg-mannen Arne Laudal skytes, selv om Laudal hadde «en hyggelig kone».
Under rettssaken mot Reinhard i 1967 forklarte Herbert Paul at han i 1944 sendte telegram til Sachsenhausen med krav om å sende Einar Gerhardsen tilbake til Norge. Paul gikk bak ryggen på Reinhard for å Gerhardsen ut av Sachsenhausen og planen skal ha vært å henrette Gerhardsen i Sachsenhausen.
I februar 1945 ble Reinhard sendt til Reichenberg for å lede Gestapo der. Ifølge Odd Bergfald ble han sendt fra Norge for å organisere Werwolf-bevegelsen, ifølge Norsk krigsleksikon fordi han røk uklar med Fehlis.
Georg W. Fossums fotografi av DS «Donau» på vei ut fra Oslo 26. november 1942, med over 500 jøder til Stettin og Auschwitz.
Det var Reinhard som ved midnatt natt til 25. november varslet Gestapo i Stettin om at 532 jøder var på vei med DS «Donau» med avreise fra Oslo 26. november 1942. Han antok overfarten fra Oslo ville ta tre døgn. Reinhard ga beskjed om transport videre fra Stettin måtte være klar fordi «Donau» straks skulle forlate Stettin igjen. Jødene skulle skulle bringes videre til Auschwitz ga Reinhard beskjed om. Med på «Donau» var en skrivemaskin som skulle brukes til å sette opp navneliste over jødene om bord. Reinhard poengerte i telegrammet til Stettin at skrivemaskinen skulle returneres til Oslo.
Kristian Ottosen beskriver Reinhard som hovedansvarlig for deportasjonen av de norske jødene. Det er uklart om Adolf Eichmann ga direkte ordre til tyske myndigheter i Oslo. Ifølge Ottosen hadde Eichmann satt de norske jødene på vent fordi det var vanskelig med togtransport gjennom Sverige, og det også var svært få jøder i Norge. Ottosen skriver at Eichmann aldri kontaktet Reinhard om de norske jødene, i stedet tok Reinhard selv initativet på bakgrunn av Hitler-regimets overordnete planer for jødene i Europa. Ifølge Berit Nøkleby hadde Reinhard ansvar for deportasjonene, mens Karl Marthinsen hadde ansvar for gjennomføring av arrestasjoner. Reinhard ga Wilhelm Wagner i oppdrag å skaffe skipstransport og sette Marthinsen igang med arrestasjoner.
Reinhard sa i rettssaken etter krigen at aksjonen mot jødene i Norge var en av flere «dumheter av Terboven» og at han selv ikke hadde noe med jødeaksjonen å gjøre. Ved rettsoppgjøret forhørte politifullmektig Odd Bergfald selv Fehmer som innrømmet at han visste at jødene skulle «likvideres i Tyskland». Gasskamrene fikk Fehmer vite om etter krigen, men det «kom ikke overraskende på ham». Bergfald mente derfor det var merkelig at Fehmers overordnete var uvitende om dette.
Etter krigen
Utdrag av tiltalen mot Reinhard i 1967
I november 1942, den gang som Regierungsrat og SS-Sturmbannführer, har han i egenskap av leder for avdeling IV (Gestapo), under kommando av øverstkommanderende for Sicherheitspolizei og SD i Norge [Heinrich Fehlis], med tjenestested Oslo, medvirket til en ordre om deportering av jøder fra Norge, en ordre som var i overensstemmelse med en anordning fra Reichssicherheitsamt i Berlin. Ved dette har han særlig stilt seg villig til å skaffe tilveie nødvendig skipsrom i «Donau», videre sørget han for innskiping og avreise for 532 norsk jøder (menn, kvinner og barn), som han selv hadde ansvar for og lot bevokte. Spesielt er han ansvarlig ved at han den 25. november 1942 ved fjernskrivertelegram lot meddele Reichssicherheitsamt i Berlin og Stapo-ledelsen i Stetting at 532 jødiske menn og kvinner ville bli overført fra Oslo til Stettin den 26. november 1942 og at de skulle anbrings i konsentrasjonsleiren Auschwits.
Ved krigens slutt var han i Slesvig-Holstein der han under navnet Patzschke ble løslatt av britiske okkupasjonsmyndigheter, og han holdt skjult sin bakgrunn fra SS. Etter krigen tok han i bruk sitt fødenavn Hermann Gustav Hellmuth Patzschke og gjenopptok kontakten med kone og barn, og han bodde sammen med familien fra 1949. Han giftet seg på nytt med sin kone som da var offisielt enke etter at «Reinhard» var erklært død i 1951. En periode etter krigen var han under sitt gamle navn også ansatt som funksjonær hos de amerikanske okkupasjonsstyrkene i Tyskland.
Fra 1949 arbeidet han i et tidsskriftforlag i Heidelberg og ble i 1964 leder av forlaget August Lutzeyer i Baden-Baden. Da det tyske kontoret for oppsporing av krigsforbrytere i Ludwigsburg gransket Gestapo-sjefen i Norge oppdaget de at «enken» hadde giftet seg med en mann med samme fødenavn som Reinhard.
Rettsoppgjør
I desember 1964 ble han arrestert og stilt for retten i Baden-Baden i 1967. De norske justisdepartementet oppnevnte Henry Ormond som hjelpeanklager. Tiltalen gjaldt mord og medvirkning til mord. Magne Skodvin fikk ikke stille som vitne, men forsynte Ormond med underlagsmateriale. Forsvareren ønsket å føre Willy Brandt, Tysklands daværende utenriksminister, som vitne, mens aktoratet ønsket å føre Wilhelm Canaris' nevø som vitne. Begge ble avslått av retten. Hans S. Jacobsen fikk heller ikke stille som vitne for forsvaret. Påtalemakten førte Hans Latza, SS-dommer i Oslo, som vitne.
Tiltalens punkt I gjaldt deportasjonen av de norske jødene. Asbjørn Sanden (1926–2015), Kai Feinberg, Oskar Mendelsohn, Alfred Zeidler, Walter Rotholz og Wilhelm Wagner vitnet i saken mot Reinhard. Ifølge Wagner kunne ikke interneringen og deporteringen av de norske jødene ha skjedd uten at «Hellmuth Reinhard var med på det hele tiden». Ifølge Reinhard var det ministerpresident Vidkun Quisling og rikskommissær Josef Terboven som bestemte at de norske jødene skulle deporteres. Tiltalens punkt II gjaldt Blumenpflücken-mordene i 1944. Reinhard ga ordre til SS-offiser Ernst Josef Albert Weiner som utførte drapene. Weiner tok sitt eget liv i 1945. Ordren om operasjon Blumepflücken kom trolig fra Fehlis.
Tiltalens punkt III gjaldet drapet på hotelleier Olav Sanden i Hokksund som Reinhard ifølge tiltale og vitner drepte selv. Drapet på hotelleier Sanden skjedde i forbindelse med Eiker-razziaen 26. oktober 1944. Klaus Grossmann, sjef for Sipo i Drammen, hadde på forhånd satt opp en liste på fire personer som skulle skytes på stedet, blant dem Sanden. En nervøs soldat hadde skutt og drept en annen person, og Reinhard lot være å skyte den fjerde på listen fordi kvoten var oppfylt. Hotelleier Sanden var ikke tilsluttet noen illegal virksomhet og var ikke bevæpnet da han ble skutt og drept. General Tittel hadde stilt 5000 Wehrmacht-soldater til Reinhards disposisjon ved Eiker-razziaen.
Drapet på hotelleier Sanden og deportasjonen av jødene ble ansett som foreldet og ble ikke lagt til grunn i dommen i Schwurgericht (tilsvarer omtrent lagmannsrett i Norge). Dommen ble anket til Bundesgerichtshof (høyesterett) i Karlsruhe, den tyske anklageren mente drapet på hotelleier Sanden var overlagt og at Reinhard umulig kunne være ukjent med konsekvensen av deportasjonen. Høyesterett avviste anken for tiltalepunktet som gjaldt deportasjonen (retten mente at Reinhard ikke visst at Auschwitz var en tilintetgjørelseleir), men sendte Sanden-saken tilbake til ny behandling i Schwurgericht.
Han ble 30. juni 1967 dømt til fem års fengsel for medvirkning til mordene under operasjon «Blumenpflücken» i 1944. Reinhard ble også funnet skyldig etter tiltalen for drapet på hotelleier og for deportasjonen av de norske jødene. Ifølge retten kunne han ikke straffes fordi straffekravene for deportasjonene var foreldet (etter 15 år fordi det dreide seg om ulovlig frihetsberøvelse). Retten mente det var klart at Reinhard hadde medvirket til deportasjonene, og at Reinhard måtte forstå hvilken skjebne som ventet jødene og han hadde selv skrevet i telegram at jødene skulle sendes «nach Auschwitz» (til Auschwitz). Retten mente det var usikkert om Reinhard visste hva som skjedde i Auschwitz. Drapet på Sanden var ikke «kvalifisert» mord etter tysk strafferett fordi Sanden måtte ha forstått at han ville bli drept og dermed var saken foreldet etter 15 år. Reinhards virke i Einsatzgruppe C var ikke et tema. Han slapp ut i 1970.
Rettssaken ble fulgt med stor interesse i Norge og flere aviser hadde korrespondenter til stede. Aftenpostens korrespondent Odd Bergfald ga etter rettssaken ut bok. Arbeiderbladet mente at dommen var «skandaløs» mild. Advokat Sven Arntzen var også misfornøyd med den milde dommen. Bergfald skrev at dommen i Schwurgericht «var uhyre mild, men premissene var sterke».
.jpg)