Kappler ble i 1948 i Italia dømt til fengsel på livstid for krigsforbrytelser. Han døde i fødelandet etter en oppsiktsvekkende flukt i 1977 fra italiensk fengsel.
Bakgrunn
Kappler ble født 23. september 1907 i en middelklassefamilie i Stuttgart. Noen kilder oppgit 29. september som fødselsdato. Han gikk på teknisk høyskole i Stuttgart der han studerte matematikk og elektrofag, og fra 1929 arbeidet han som elektroingeniør eller elektriker.
Virke under nazismen
Han ble medlem av Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (nazistpartiet) i 1931. Han var medlem av Sturmabteilung og senere av SS. Etter en kortere tid som arbeidsledig ble han hjelpepolitimann ved Württembergs politiske politi. Fra 1934 ledet han filialen i Tübingen av Württembergische Politische Polizei. I 1937 avla han eksamen ved Polizeiakademie Berlin som Kriminalkommissar.
Kappler ble våren 1939 forbindelsesoffiser til det italienske politi i Roma. I november 1939 var han en kort periode i Berlin for å forhøre Bürgerbräukeller-attentatsmannen Georg Elser.
General Rainer Stahel
I midten av 1941 ble Kappler, som hadde blitt major i SS, utnevnt til liaisonoffiser for å ivareta forbindelsene med Benito Mussolinis regjering, samt til sikkerhetsrådgiver til det fascistiske politi. Han var offisielt utstasjonert som diplomat hos Tysklands allierte, men var reelt knyttet til RSHAs utenriksetterretning.
I 1942 ble han politiattasjé ved den tyske ambassade i Roma. Han hadde i Roma en stab på 40 personer fra Gestapo, Kriminalpolizei og Schutzpolizei. Benito Mussolini ble avsatt og arrestert 25. juli 1943, og Hitler og Himmler var bestemt på å få satt Mussonlini fri og gjeninnsatt. Kappler fikk ordre om å løslattelse av Mussolini som første prioritet. Otto Skorzeny kom til Italia for å lede aksjonen og møtte Kappler som skulle bistå blant annet med å forberede gjenoppretting av fascistregimet. Kapplers fikk rede på at Mussolini ble holdt i Gran Sasso og informerte Skorzeny; Kapplers etterretning var avgjørende for at Mussolini ble funnet.
Italienske myndigheter motsatte seg press fra Tyskland om å deportere landets jøder. Jødeforfølgelsene tiltok etter at tyske styrker okkuperte det nordlige og sentrale Italia tidlig i september 1943. Kappler overtok kommandoen over sikkerhetspolitiet og SD i Roma, og iverksatte konfiskasjon av jødisk eiendom. Han planla deportasjonen av Romas jødiske befolkning (omtrent 8.000 til 10.000 mennesker). Himmler ga 24. september ordre om at Kappler ikke måtte gjøre noe som kunne vekke mistanke om forestående deportasjon. Den 26. september 1943 hadde Kappler lovet at intet medlem av Romas jødiske menighet skulle deporteres, og til gjengjeld for dette løftet hadde han krevd - og mottatt - 50 kilogram gull fra menighetens ledere. Pave Pius XII hadde fått vite om utpressingen og lovet jødene å bistå med gull, men nok gull var i mellomtiden blitt innsamlet. Kapplers plan var at denne kombinasjonen av utpressing og narrespill skulle få jødene til å føle seg så trygge at de ikke gikk under jorden; lignende lureri var tidligere blitt anvendt av SS overfor jødiske menigheter i andre hærtatte land. De fattige jødene i Trastevere leverte inn mest verdisaker. Kassen med gull ble stående uåpnet på Ernst Kaltenbrunners kontor til slutten av krigen. Kappler skal ha vært i tvil om at en aksjon mot jødene var mulig på grunn av mangel på mannskap og fordi jødene var godt integrert i det italienske samfunnet.
General Kurt Mälzer, militærkommandant i Roma, inspiserer italienske soldater fra Den italienske sosialrepublikk (mars 1944).
Tidlig i oktober 1943 fikk Kappler ordre fra Berlin om å internere de rundt 8000 jødene i Roma og deportere dem til Nord-Italia. Stahel forsto at dette innebar det jødene skulle drepes og krevde godkjenning fra utenriksminister Ribbentrop. Ribbentrop svarte at saken skulle overlates til SS, det vil si Kappler. Ernst Kaltenbrunner sendte 11. oktober telegram til Kappler med utvetydig ordre om at umiddelbar og fullstendig fjerning av jødene i Italia var høyt prioritert. Stahel ga beskjed om at han var motstander av deportasjonen. Britisk etterretning fanget opp meldingen fra Kaltenbrunner den 11. oktober.
Adolf Eichmann skal ha vært misfornøyd med innsatsen i Roma og sendte sin medarbeider Theodor Dannecker til Italia. Ifølge David Cesarani var det Heinrich Müller som sendte Dannecker, og Eichmann var lite involvert i aksjonen i Italia. Dannecker planla operasjonen som skulle skje mens jødene sov i sine boliger. Natten mellom 15. og 16. oktober 1943, kjent som «den svarte sabbaten», klarte hans folk å arrestere 1259 jøder, og 1007 av dem ble sendt til Auschwitz. Av disse overlevde 16. Kappler fikk senere flere jødiske liv på samvittigheten. I et fjernskriv av 18. oktober til Karl Wolff, lederen for Himmlers personlige stab, skrøt han av at
«Aksjonen mot jødene ble innledet og avsluttet i dag, i henhold til en administrativt meget godt utarbeidet plan.»
Hitler hadde bestemt at Vatikanets institusjoner ikke skulle krenkes. Pave Pius XII ga ordre om at kirken skulle åpnes for flyktende jøder og omkring 5000 jøder ble skjult av den katolske kirke i Roma. Jøder i klostre og kirkelige institusjoner, og i bygninger som tilhørte Vatikanstaten, var utenfor Kapplers myndighetsområde. Noen hundre arresterte personer slapp etter inntrengende appeller fri igjen og ble ikke deportert.
I forbindelse med rettssaken mot Adolf Eichmann hevdet Kappler at han var motstander av deportasjon. Istedet for deportasjon skal han ha foretrukket å bruke jødene som inntektskilder. Kappler var kjent med at den entydige ordren fra Berlin var fanget opp av Wehrmacht og diplomater i Roma, ryktet kunne dermed gå og jødene kunne dermed finne på å søke tilflukt i det store antallet kirker og klostre i byen noe som ville gjøre deportasjon vanskelig.
Massakren i Fosse Ardeatine
SD hadde før Operation Shingle den 22. januar 1944 forsøkt å knuse enhver motstand mot den tyske okkupasjonsmakt. Til dette formål holdt SD seg med en «ytre stasjon» i en bolig i Roma (Via Tasso 145/155) der mange av avhørene og torturhandlingene foregikk.
I mars 1944 ga Kappler ordren som førte til at 335 gisler ble skutt rett sør for Roma, som hevn for en av den italienske motstandsbevegelsens aksjoner inne i Romas sentrum. Denne massehenrettelsen er senere kjent som massakren i Fosse Ardeatine. Feltmarskalk Kesselring hadde fått ordre fra Berlin om hevnaksjonen og Karl Wolff var også involvert.
Ved krigens slutt ble han tatt til fange av britene, som utleverte ham til italienske myndigheter i 1947. Tiltale og varetekt skjedde i henhold til Moskva-erklæringen om tyske overgrep og denne la opp til at mistenkte krigsforbrytere skulle overføres til landet der forbrytelsene skjedde.
Saken gikk for Tribunale Militare di Roma fra 2. mai 1948. Kappler ble ikke tiltalt for internering av jøder 16. oktober 1943. Han innrømmet å ha ledet henrettelsen av 335 italienere (massakren i Fosse Ardeatine), men hevdet det var et ordre som han var forpliktet til å følge. Kappler fortalte at han selv skjøt noen av ofrene i Fosse Ardeatine. Han hevdet at jødeforfølgelsen skjedde på ordre fra Himmler og innrømmet at han fikk ordre om å arrestere jødene i Roma. Kappler hevdet at han protesterte mot deportasjon av jøder, noe som var direkte usant. Kappler ble dømt for massakren i Fosse Ardeatine som domstolen konkluderte var langt utenfor legitim handling i krig og derfor en krigsforbrytelse. Kappler viste ingen anger eller følelser i retten.
Han ble dømt til 15 års fengsel for å ha presset jøder til å gi fra seg gull. For sine krigsforbrytelser ble Kappler i 1948 dømt til livsvarig fengsel av en italiensk militærdomstol. Kappler anket dommen til Italias høyeste militærdomstol. Denne bekreftet livstidsdommen i 1953. Søknad om benådning ble avvist i 1957. Straffen ble sonet i militærfengselet ved Gaeta sammen med den østerrikske krigsforbryteren Walter Rede. Kappler hadde tre rom og kjøkken til rådighet. Det var fra dette stedet at han i 1961 avla vitnemål i rettssaken mot Adolf Eichmann og nektet for ha hatt noen kontakt med Eichmann. General Albert Kesselring ble dømt til døden for Ardeatine-massakren, dommen ble omgjort til livstid og han ble løslatt i 1952.
Saken mot Kappler ble lite omtalt i utenlandsk presse. Ernst von Weizsäcker forble i Vatikanet da Roma ble frigjort og ble stilt for retten i Nürnberg mens saken mot Kappler pågikk i Roma.
Den irske katolske presten Hugh O’Flaherty, som arbeidet i Troskongregasjonen i Vatikanet under annen verdenskrig, hadde klart å bygge opp en hemmelig hjelpeorganisasjon som skjulte jøder, italienske deserterte soldater og andre forfulgte i klostre og andre hemmelige skjulesteder. Flere tusen mennesker ble hjulpet på denne måten. Kappler forsøkte å arrestere og drepe O'Flaherty under krigen.
Da Kappler satt i italiensk fengsel fikk han månedlige besøk av monsignore O’Flaherty og de to ble venner. I 1959 konverterte Kappler til katolisismen og ble døpt av O’Flaherty, et tilfelle av tilgivelse som skapte oppsikt.
Flukt og død
I 1976 var det klart at Kappler led av kreft og at han snart ville dø. Tusenvis demonstrerte da en militærdomstol ville løslate Kappler. Gustav Heinemann, Willy Brandt og Helmut Schmidt ba om benådning av Kappler. En vanlig domstol stanset løslatelsen. Vesttyske myndigheter ba om løslatelse på grunn av hans helsetilstand.
Han ble overført fra fengselet til et militærsykehus i Roma. Den 15. august 1977 flyktet han derfra ved hjelp av sin kone, tyske Annelise. Hun hadde giftet seg med ham fire år tidligere, og hadde som sykepleier hatt fri tilgang til ham. Hun fikk blant annet overnatte hos ham. Med den under 50 kilo tunge Kappler gjemt i en stor trillekoffert, smuglet hun ham ut fra sykehuset. Hun skal ha firt ham fra fjerde etasje gjennom et vindu i militærsykehuset ved hjelp av klatreutstyr. Ifølge andre reportasjer trillet hun kofferten ut inngangen til bilen sin og fikk hjelp av en carabinieri på vakt. Ifølge Der Spiegel spaserte ekteparet trolig ut av sykehuset på grunn av slappt vakthold.
Ved hjelp av sin privatbil kom ekteparet Kappler seg tilbake til Vest-Tyskland samme dag. Rømningen ble først oppdaget neste morgen. Dette ble sett på som en skandale i Italia. Fire tjenestemenn fra det italienske Carabinieri ble avskjediget, mens to av vaktene ble arrestert for tjenesteforsømmelse. Politikere krevde at forsvarsministeren, som var ansvarlig for carabinieri, måtte gå av. Kappler ble omtalt som Romas mest forhatte mann.
Flukten var en sensasjon og skapte stort oppstyr i Italia, der Kappler var et symbol på nazistenes ondskap. Romas borgermester ledet en marsj til minne om Kapplers ofre. Vesttyske myndigheter ville ikke utlevere Kappler med henvisning til grunnloven som forbød utlevering for rettsforfølgelse i annet land. Flukten påvirket de diplomatiske relasjonene mellom Italia og Forbundsrepublikken. Statsminister Giulio Andreotti avlyste et møte med forbundskansler Helmut Schmidt.
Vesttyske myndigheter avviste italienernes anmodning om å utlevere ham med henvisning til grunnloven som forbød utlevering for rettsforfølgelse i annet land. I Soltau ble Kappler tatt mot med blomster, samtidig var det andre vesttyskere som demonstrerte og mente han måtte utleveres til Italia. Etter flukten gikk det rykter om at aktivister ville angripe eller kidnappe Kappler ,og vesttyske myndigheter plasserte politifolk ved ektefellens bolig i Soltau. Påtalemakten i Niedersachsen uttalte at Kappler var en fri mann i Vest-Tyskland.
Han døde 9. februar 1978 i Soltau. Omkring 600 møtte opp i begravelsen, inkludert gamle nazister hvorav noen gjorde nazihilsen ved graven.
Litteratur
Felix Nikolaus Bohr: Flucht aus Rom. Das spektakuläre Ende des „Falles Kappler“ im August 1977. In: Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte 60 (2012), S. 111–141.
J. P. Gallagher: Scarlet Pimpernel of the Vatican: Hugh Joseph O'Flaherty
Ernst Klee: Das Personenlexikon zum Dritten Reich. Wer war was vor und nach 1945. Fischer Taschenbuch Verlag, zweite aktualisierte Auflage, Frankfurt am Main 2005, ISBN 978-3-596-16048-8, Eintrag zu Kappler, Herbert, S. 299.
Joachim Staron: Fosse Ardeatine und Marzabotto: Deutsche Kriegsverbrechen und Resistenza. Geschichte und nationale Mythenbildung in Deutschland und Italien (1944–1999). Schöningh, Paderborn 2002.
Referanser
123Nazi Party Membership Database Lookup, side(r) 1626, US National Archives-ID 12044361[Hentet fra Wikidata]
12Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6v282vb, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
↑Library of Congress Authorities, besøkt 11. september 2017[Hentet fra Wikidata]
↑Gallo, P. J. (2023). A Final Solution to the Jewish Question. In The Nazis, the Vatican, and the Jews of Rome (pp. 69–73). Purdue University Press. https://doi.org/10.2307/j.ctv2ckjq4h.14
↑Ingrid Bauz, Sigrid Brüggemann, Roland Maier (Hg.): Die Geheime Staatspolizei in Württemberg und Hohenzollern. Stuttgart (Schmetterling-Verlag) 2013, s, 95f.
↑Staron, J. (2002). Fosse Ardeatine und Marzabotto: deutsche Kriegsverbrechen und Resistenza: Geschichte und nationale Mythenbildung in Deutschland und Italien (1944-1999). Brill Schoningh.
123Gallo, P. J. (2023). Keep Out of All Questions Concerning Jews. In The Nazis, the Vatican, and the Jews of Rome (pp. 102–107). Purdue University Press. https://doi.org/10.2307/j.ctv2ckjq4h.19
12Gallo, P. J. (2023). I’ll Go Right into the Vatican. In The Nazis, the Vatican, and the Jews of Rome (pp. 20–24). Purdue University Press. https://doi.org/10.2307/j.ctv2ckjq4h.7
↑Gallo, P. J. (2023). The Reincarnation of the Dying Corpse. In The Nazis, the Vatican, and the Jews of Rome (pp. 56–59). Purdue University Press. https://doi.org/10.2307/j.ctv2ckjq4h.12
↑Gallo, P. J. (2023). If You Pay, No Harm Will Come to You. In The Nazis, the Vatican, and the Jews of Rome (pp. 85–97). Purdue University Press. https://doi.org/10.2307/j.ctv2ckjq4h.17
↑Rittner, C., & Roth, J. K. (red.). (2016). Pope Pius XII and the Holocaust. Bloomsbury Publishing.
↑Sitat fra Ernst Klee: Das Personenlexikon zum Dritten Reich, Fischer Taschenbuch 2005, s. 299: "Judenaktion heute nach büromäßig bestmöglichst ausgearbeitetem Plan gestartet und abgeschlossen"
↑Zuccotti, S. (1996). The Italians and the Holocaust: Persecutiuon, Rescue, and Survival. University of Nebraska Press.
↑Gallo, P. J. (2023). I Was Only an Executor of Orders. In The Nazis, the Vatican, and the Jews of Rome (pp. 183–190). Purdue University Press. https://doi.org/10.2307/j.ctv2ckjq4h.30
