Herbert Stanley Morrison

Bakgrunn

Morrison var sønn av en politikonstabel og født i Lambeth i London. Som nyfødt mistet han synet på det høyre øyet på grunn av en infeksjon på øyet. Som mange tidlige ledere av Labour fikk han lite formell utdanning og sluttet på skolen i en alder av 14 år for å bli visergutt.

Politisk karriere

Hans tidlige politikk var fylt med radikale meninger, og han var i en kortere periode interessert i den sosialdemokratiske føderasjonen til Independent Labour Party (ILP). Fordi han var militærnekter, jobbet han i et gartneri i Letchworth under første verdenskrig.

Morrison sluttet seg til Labour Party etter første verdenskrig og ble valgt til distriktet Hackney i indre London i 1919. Morrison satt som ordfører i årene 1920–1921. Han ble valgt inn til London kommunestyre i 1922, og etter valget i 1923 ble han medlem av parlamentet for distriktet Hackney. Morrison ble utnevnt til minister for transport etter valget i 1929.

Morrison satt i London kommunestyre, og ved valget i 1933 ble han til å lede Labour Group. Dette ga ham kontrollen over nesten alle kommunale tjenester i London. Hans viktigste prestasjoner i dette embetet inkluderte samlingen av buss, trikk og trolleybuss-tjenester med og etableringen av London Passenger Transport Board (på folkemunne kjent som «London Transport») i 1933.

Han skapte også Metropolitan Green Belt rundt Londons forsteder. Han konfronterte regjeringen med at de nektet å finansiere utskiftingen av Waterloo Bridge, og til slutt ble de enige om å betale 60% av kostnadene ved den nye broen. Ved valget i 1935 ble Morrison igjen valgt inn til Underhuset, der han umiddelbart utfordret Clement Attlee når det gjaldt ledelsen av partiet.

Morrison måtte ta mange potensielt upopulære og omstridte avgjørelser på grunn av omstendighetene rundt utbruddet av den andre verdenskrigen. Den 21. januar 1941 forbød han avisen Daily Worker på grunn av deres pro-sovjetiske holdninger; Sovjet var da alliert med Nazi-Tyskland. Dette forbudet stod ved makt i 18 måneder før det ble opphevet.

I 1942 hevdet innenriksminister Morrison at jøder i England som var statsløse etter tysk vedtak, fortsatt skulle defineres som tyskere, fordi den britiske regjering ikke anerkjente en fiendestats rett til - i krigstid - å ta statsborgerskapet fra sine borgere. Dermed ble to tusen jøder internert av britiske militærmyndigheter i Belgia i 1944 - fordi britene definerte dem som «fiendtlige fremmede», dvs. tyskere. Artikkel 44 i Genevekonvensjonen fra 1949 om sivile i krigførende stater fastslår at en ikke på sitt eget område kan behandle som fiender «flyktninger som ikke beskyttes av noen regjering». Jødenes skjebne ble dysset ned, frem til president Carter i 1978 utnevnte en kommisjon til å holde minnet om holocaust levende.

Etter Ernest Bevins avgang som utenriksminister tok Morrison over hans rolle, men følte seg ikke videre komfortabel i utenriksdepartementet. Han stilte seg fiendtlig til Irans sosialdemokratiske statsminister Mohammed Mosaddeq. Morrison satt som utenriksminister da dobbeltagentene Guy Burgess og Donald Duart Maclean ble avslørt som spioner for Sovjetunionen.