Hesteantiloper

Hesteantiloper
Nomenklatur
Hippotragini
Sundevall, 1845
Synonymi
Hippotraginae
Populærnavn
hesteantiloper
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenKlovdyr
FamilieKvegfamilien
UnderfamilieAntilopinae
Økologi
Antall arter 7 (8)
Habitat terrestrisk, tørre til meget tørre områder
Utbredelse Afrika, Den arabiske halvøy
Inndelt i

Hesteantiloper (Hippotragini) er en gruppe med mellomstore til meget store antiloper (Antilopinae) i oksefamilien (Bovidae). Artene, som beiter på ulike sorter gress i tørt klima, er i tillegg til størrelsen også kjent for sine særegne ansiktsmarkeringer og usedvanlig lange horn.

Artene i denne gruppa er i all hovedsak endemiske til Afrika, men én art finnes også på Den arabiske halvøy. Opp mot tolv arter anerkjennes i historisk tid, hvorav én ble utryddet så nylig som rundt år 1800.

Biologi

Hesteantiloper har en generell hestelignende bygning, men er oppkalt etter den oppreiste, hestelignende manken som finnes i nakken hos de fleste artene. Alle artene er store antiloper med tunge torsoer og tykke halser. En gemsbukk kan veie opp mot 275 kg og en hesteantilope opp mot 300 kg. Kjønnene ligner hverandre i størrelse og (vanligvis) farge. Både hanner og hunner har lange horn (enten rette eller buede i form) med sterke tverrgående rygger; hornene til hannene er generelt tykkere enn hos hunnene. Bukkenes horn er spydlignende, og gemsbukkens kan måle opp mot 150 cm. Artene har karakteristiske ansiktsmarkeringer. Ungdyr er lysebrune over det hele, kun med svake markeringer.

Gruppen er i dag begrenset til Afrika (hvor de eldste fossilene er omkring 6,5 millioner år gamle) og på den arabiske halvøya, selv om fossiler også er funnet i Europa og India fra forekomster som er omkring 3–1,6 millioner år gamle. Kingdon (1997) antok at gruppen kunne ha oppstått i Eurasia og deretter kolonisert Afrika, ved å krysse Sahara-ørkenen. Hesteantilopene inkluderer i dag de storfeartene som er best tilpasset et tørt klima; ingen annen artiodactyl har vært i stand til å utfordre moderne oryxer (Oryx sp.) og addax (Addax nasomaculatus) i disse artenes ørkennisje.

Alle artene er grasetere, med høykronede tenner designet for å tygge tøft, tørt gress. Dyrene okkuperer lett skogkledde savanner og tørre områder over store deler av Afrika og den arabiske halvøya.

Inndeling

Inndelingen følger i hovedsak Bovids of the World, men med enkelte nyere justeringer. Beskrivelser i parentes er kun forklarende.

Treliste

Referanser

  1. 1 2 3 4 Castelló, José R. Bovids of the World: Antelopes, Gazelles, Cattle, Goats, Sheep, and Relatives. Princeton University Press, 12. apr. 2016 - s. 466–495. ISBN 9781400880652
  2. 1 2 3 4 Z. T. Calamari. 2021. Total Evidence Phylogenetic Analysis Supports New Morphological Synapomorphies for Bovidae (Mammalia, Artiodactyla). American Museum Novitates 2021(3970)
  3. ↑ Holland, Wesley. Systematics of the Tribe Hippotragini (Cetartiodactyla: Bovidae). (Jan 2015).
  4. ↑ Kingdon, J. 1997. The Kingdon Field Guide to African Mammals. Academic Press, London and New York: NaturalWorld.
  5. ↑ Zurano, J. P., Magalhães, F. M., Asato, A. E., Silva, G., Bidau, C. J., Mesquita, D. O., & Costa, G. C. (2019). Cetartiodactyla: updating a time-calibrated molecular phylogeny. Molecular phylogenetics and evolution, 133, 256-262. doi: 10.1016/j.ympev.2018.12.015

Eksterne lenker

Autoritetsdata