| Hjalmar Andersen | |||
|---|---|---|---|
Hjalmar Andersen på Bislett, ca. 1950. | |||
| Født | Hjalmar Johan Andersen 12. mars 1923 Rødøy | ||
| Død | 27. mars 2013 Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Skøyteløper, roer | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Tønsberg kapell og kirkegård | ||
| Utmerkelser | 8 oppføringer
Aftenpostens gullmedalje (1949)
Egebergs Ærespris (1951) Fearnleys olympiske og paralympiske ærespris (1952) Olavstatuetten (1976) Sportsjournalistenes statuett (1952) Trondheim kommunes kulturpris (1984) Idrettsgallaens hederspris (2013; sammen med: Knut Johannesen) Æresborger av Trondheim (1997) | ||
| Sport | Hurtigløp på skøyter sykkelsport | ||
| Klubb(er) | Spk Ørn (1936/37–1944/45) Spk Falken (1945/46–1958/59) | ||
| Nasjonale titler | Allround 1950, 1951, 1952, 1954 | ||

Hjalmar Johan «Hjallis» Andersen (1923–2013) var en norsk skøyteløper som representerte Trondheimsklubben Falken, og er mest kjent som vinner av tre gull under vinter-OL i Oslo 1952.
Andersen var født i Rødøy kommune i Nordland som sønn av Bjarne Johan Andersen (1899–1972) fra Hammerfest, skipper på Helgelandskysten, og Anne Matilde Kristensen (1898–1967) fra Trondheim. Dit flyttet familien tidlig, og Hjalmar Andersen vokste opp i enkle kår på Lademoen. Han giftet seg i 1945 med Gerd Aune (14. august 1921–8. april 2004). De fikk en sønn og to døtre.
Hjalmar Andersen debuterte på skøyter i 1946, og ble juniormester i 1947 (juniorklassen var frem til 1960-tallet avhengig av prestasjoner, ikke alder). Han var med kun som reserve i OL i 1948, og det store gjennombruddet kom med sølvmedalje sammenlagt (bak Sverre Farstad) og verdensrekord på 10 000 m i EM 1949. For sitt rekordløp mottok han Morgenbladets gullmedalje.
«Hjallis» vant NM, EM og VM i 1950, 1951 og 1952, og tok gull på 1 500, 5 000 og 10 000 m i OL 1952 i Oslo. Han satte verdensrekorder på 5 000 og 10 000 m, siste gang med 16.32,6 på Hamar i forkant av OL 1952 (en rekord som ble regnet som «uslåelig» frem til 1960). Han vant over 50 seire på rad på 5 000 m.
Andersen var norsk flaggbærer under vinter-OL 1952 i Oslo. Etter et hvileår gjorde han comeback i 1954, og tok sølv i EM. Han la opp som topputøver etter sin tredje OL-deltagelse i 1956, men fortsatte med aktiv idrett, spesielt roing, utover 1960-årene.
Andersen var også en dyktig sykkelrytter, og ble tildelt Egebergs Ærespris i 1951. For sine prestasjoner under OL på hjemmebane i 1952 ble han den første mottaker av Fearnleys olympiske ærespris, som ble satt opp av skipsreder Thomas Fearnley (1880–1961) i forbindelse med lekene i Oslo. I 1976 ble han tildelt Olavstatuetten.
Hjalmar Andersen trente de svenske skøyteløperne før OL 1960.
Til sin 75-årsdag i 1998 mottok Andersen Kongens fortjenestemedalje i gull. Statsminister Kjell Bondevik deltok på festmiddagen - etter å ha meldt forfall til kong Haralds gallamiddag. Fire statuer er reist av Hjalmar Andersen: Utenfor Bislett stadion i Oslo, utenfor vikingskipet på Hamar og i Kongens gate i Trondheim, og på Rødøy i Solparken.
Under den årvisse idrettsgallaen på Hamar i januar 2013 ble Andersen tildelt den prestisjetunge æresprisen sammen med sin gode venn og kollega Knut Johannesen.
I 1961 flyttet Andersen til Tønsberg. I 30 år var han ansatt i handelsflåten og ble svært populær blant norske sjøfolk. Han ga også ut 11 bøker. To titler er Harde løp (1951) og Siste runde (1952).
I 1984 mottok han Trondheim kommunes kulturpris.
I 1990 ble Hjalmar Andersen avbildet på frimerke, utgitt den 5. oktober 1990 med valør 4,00 kr. Det er flerfarget og kom ut i et opplag på 764 947 (NK 1102). Frimerket var en del av et miniatyrark med 4 norske OL-vinnere på. De andre OL-vinnerne på miniatyrarket var Thorleif Haug, Sonja Henie og Ivar Ballangrud, og det kunstneriske verket ble gjort av Knut Løkke-Sørensen.
Andersens dattersønn Fredrik van der Horst er en tidligere skøyteløper som deltok i vinter-OL 2010, og ble blant annet norgesmester på enkeltdistanse på 10 000 meter i 2014.
Etter et fall i hjemmet sitt i Tønsberg 25. mars 2013, døde han natt til 27. mars på Ullevål universitetssykehus.
Hjalmar Andersen ble vist en siste ære fra Norge ved å bli begravet på statens bekostning, med statsminister Jens Stoltenberg til stede. Statsbegravelse for sportsfolk er ellers tildelt Birger Ruud (1998) og Grete Waitz (2011).
Først i forbindelse med begravelsen ble det kjent at han hadde et fjerde barn, født i 1961 etter et kort utenomekteskapelig forhold. Andersen vedkjente seg farskapet og holdt kontakt med sin yngste sønn, som deltok da faren feiret sin 75-årsdag, men ikke ga seg til kjenne for andre enn sidemannen. Han hilste på sine halvsøsken første gang da faren skulle begraves.
| Medalje | Øvelse | År | Sted |
|---|---|---|---|
| Gull | 1 500 m | 1952 | |
| Gull | 5 000 m | 1952 | |
| Gull | 10 000 m | 1952 | |
| Medalje | Øvelse | År | Sted |
| Gull | Allround | 1950 | |
| Gull | Allround | 1951 | |
| Gull | Allround | 1952 | |
| Medalje | Øvelse | År | Sted |
| Sølv | Allround | 1949 | |
| Gull | Allround | 1950 | |
| Gull | Allround | 1951 | |
| Gull | Allround | 1952 | |
| Sølv | Allround | 1954 | |
| Distanse | Tid | Dato | Sted | Bane |
|---|---|---|---|---|
| 500 m | 43,7 | 13. januar 1951 | Øya stadion | |
| 1 000 m | 1.30,6 | 2. februar 1954 | Davos Eisstadion | |
| 1 500 m | 2.16,4 | 6. februar 1949 | Davos Eisstadion | |
| 3 000 m | 4.49,6 | 30. januar 1954 | Davos Eisstadion | |
| 5 000 m | 8.06,5 | 29. januar 1956 | Misurinasjøen | |
| 10 000 m | 16.32,6 | 10. februar 1952 | Hamar stadion |