Harald V

Tidlig liv

Prins Harald ble født 21. februar 1937 på Skaugum i Asker. Han var den første norskfødte prinsen på 567 år og den første sønnen til kronprinsparet Olav og Märtha. Fødselen ble kunngjort i et kort kommuniké, og dagen etter meldte statsminister Johan Nygaardsvold i statsråd til Stortinget at den nyfødte arveprinsen skulle døpes Harald. Ettersom hans eldre søstre Ragnhild og Astrid ikke hadde arverett til tronen, sikret fødselen arvefølgen.

Harald tilbrakte sine tre første leveår på Skaugum sammen med foreldrene og søstrene. Han ble døpt i Slottskapellet 31. mars 1937. Ved dåpen omtalte hans bestefar kong Haakon VII fødselen som en historisk begivenhet, ettersom det da var 566 år siden en norsk prins var født i Norge.

Flukt fra Norge og opphold i USA

Da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940, flyktet kongefamilien, regjeringen og de fleste stortings­represen­tantene nordover fra Oslo. På Elverum skilte prins Harald, kronprinsesse Märtha og prinsessene Ragnhild og Astrid lag med kronprins Olav og kong Haakon VII, og de tok seg over grensen til Sverige.

I juni bestemte kongen og regjeringen i London at kronprinsesse Märtha og barna skulle reise videre til USA, blant annet for å hindre at prins Harald kunne bli brukt som en brikke av okkupasjonsmakten. Det var frykt for at okkupasjonsmakten vil gjøre Harald til barnekonge under tysk kontroll. Etter invitasjon fra president Franklin D. Roosevelt reiste de fra Sverige 12. august, med amerikansk skip fra Petsamo 15. august og ankom USA senere samme måned. Om bord var Märtha registrert som Mrs. Jones og hadde med seg edelstener og smykker. USA var nøytralt på dette tidspunktet og skipet gikk langs Norskekysten etter avtale med Tyskland. Familien bodde resten av krigen på Pook’s Hill i Maryland, like utenfor Washington D.C. Kronprins Olav kom som regel til jul og ble til ut på våren.

Harald besøkte de norsk flyverne i Little Norway utenfor Toronto og ble æresfenrik der. Ole Reistad, sjef for flyverne, besøkte kronprinsfamilien på Pook’s Hill flere ganger. Roosevelt kom jevnlig på besøk til Pook’s Hill og Märtha og barna besøkte noen ganger presidentparet i Hyde Park eller reiste på rekreasjonsturer på presidentens yacht. Märtha og barna var ofte i det hvite hus til thanksgiving og jul. De var tilstede ved innsettelsen av Roosevelt 1945.

Harald og søstrene fløy til Storbritannia 20. mai 1945. Harald forsto ikke Haakons danskpregede språk og de snakket engelsk sammen den første tiden. Han var 3 år gammel da de flyktet fra Norge og han husket nesten ikke noe av landet. Prins Harald vendte tilbake til Norge 7. juni 1945 sammen med kong Haakon VII, sin mor og sine søstre. Harald kjente knapt igjen bestefaren som hadde oppholdt i Storbritannia i fem år. De ble møtt av kronprins Olav og store folkemengder i Oslo. Datoen 7. juni var ikke tilfeldig: Det var akkurat fem år etter at Haakon og Olav forlot Norge og det var 40 år etter at Stortinget vedtok å oppløse unionen med Sverige. Kongefamilien, særlig Haakon, var det sentrale symbolet for motstanden mot tysk okkupasjon og Quisling-regjeringen.

Utdannelse

Prins Harald fortsatte han sin skolegang som alminnelig folkeskoleelev på Smestad skole i Oslo. Han var den først arveprinsen som gikk på en vanlig skole. Prinsen videreførte utdannelsen på Oslo katedralskole, hvor han avla examen artium som rødruss (realartium) i 1955.

Samme år ble han immatrikulert ved Universitetet i Oslo, men tok i stedet utdannelse på Befalsskolen for kavaleriet på Trandum (1955–1956), etterfulgt av studier på Krigsskolen (1957–1959). I denne perioden tiltrådte han som nestkommanderende ved Kavaleriets rekruttskole på Trandum.

Etter å ha fullført plikttjenesten, studerte han i perioden 1960–1962 ved Balliol College ved University of Oxford, hvor han fullførte studier innen samfunnsvitenskap, historie og økonomi.

Kronprins

Kong Haakon VII døde 21. september 1957, og prins Harald ble kronprins. Han møtte første gang i statsråd som kronprins og fungerte året etter for første gang som regent under kong Olavs fravær. Som kronprins fikk han etter hvert en større del av kongehusets representasjonsoppgaver.

I 1960 gjennomførte kronprins Harald sin første større offisielle utenlandsreise, til USA i forbindelse med 50-årsjubileet for American-Scandinavian Foundation. Han fikk etter hvert en særlig rolle i arbeidet med å fremme norsk næringsliv i utlandet og deltok på en rekke reiser sammen med norske handels- og næringslivsdelegasjoner. Han representerte også Norge ved en rekke internasjonale begivenheter og besøkte ulike deler av landet som kronprinsparets representasjonsoppgaver.

Kronprins Harald engasjerte seg også i idrett og miljøvern. Han var en av initiativtakerne til den norske avdelingen av WWF Verdens naturfond og var organisasjonens president i Norge i 20 år.

Ekteskap og familieliv

Den 19. mars 1968 ble det kunngjort at kong Olav hadde gitt sitt samtykke til ekteskap mellom kronprins Harald og Sonja Haraldsen fra Vinderen i Oslo. Paret hadde da kjent hverandre i ni år. Det var forventet at kronprinsen som tronarving skulle gifte seg med en person fra et europeisk kongehus eller adel, og ønsket om å gifte seg med en borgerlig kvinne skapte debatt om monarkiets fremtid. Da ryktene om forholdet først ble kjent, møtte et mulig borgerlig ekteskap politisk motstand. Flere statsråder i regjeringen Borten var imot, og det ble fryktet at ekteskapet kunne få følger for monarkiets stilling. Blant annet Morgenbladet, Dagbladet, VG og Fremtiden uttalte seg på lederplass kritisk til ekteskap med Sonja Haraldsen. Kong Olav sendte på et tidspunkt ut pressemelding som avviste at Harald hadde til hensikt å inngå ekteskap med en borgerlig.

Saken hadde for kong Olav også en konstitusjonell og politisk side, fordi et borgerlig ekteskap kunne få konsekvenser for monarkiets fremtid. Han rådførte seg med regjeringen Borten, som var splittet i saken, samt stortingspresidenten og de parlamentariske lederne. Kronprins Harald hadde samtidig gitt uttrykk for at dersom han ikke fikk gifte seg med Sonja, måtte han vurdere å forbli ugift. Etter drøftelser i regjeringen og kontakt med opposisjonslederen Trygve Bratteli ga kong Olav sitt samtykke til ekteskapet.

Forlovelsen ble kunngjort 19. mars 1968. Dagen før var norske og utenlandske presseorganisasjoner blitt varslet om kunngjøringen gjennom et privattelegram, med sperrefrist til klokken 11 dagen etter. På grunn av en uklarhet i telegrammet til utenlandske nyhetsbyråer ble den forestående forlovelsen likevel omtalt av Danmarks Radio allerede kvelden før. I Norge ble nyheten offentliggjort som planlagt, da stortingspresident Bernt Ingvaldsen leste opp kong Olavs meddelelse i Stortinget.

Vielsen

Kronprins Harald og Sonja Haraldsen ble viet i Oslo domkirke 29. august 1968. Vielsen ble forrettet av Oslo-biskop Fridtjov Birkeli, og kong Olav førte bruden til alteret.

Etter vielsen kjørte det nygifte kronprinsparet i åpen bil fra domkirken til Slottet, hvor de ble møtt av store folkemengder. Langs kjøreruten og på Slottsplassen hadde tusenvis av mennesker samlet seg, og bryllupet ble fulgt av et stort publikum gjennom radio og fjernsyn.

Bryllupet ble feiret over tre dager og omfattet flere arrangementer i Oslo. Omfanget av de planlagte festlighetene ble imidlertid redusert etter Warszawapaktens invasjon av Tsjekkoslovakia 20. august 1968.

Idrettslige interesser

Medaljeoversikt
Konkurrerte for  Norge
Seiling
Verdensmesterskap i seiling
Gull	Kiel 1987	En-tonn
Sølv	Sydney 1974	5,5m
Sølv	Porto Cervo 1984	5,5m
Bronse	San Francisco 1988	En-tonn
Bronse	2004	IMS
Europamesterskap i seiling
Gull	2005	IMS

Kong Harald markerte seg i flere nasjonale og internasjonale seilerkonkurranser. Mens han var kronprins representerte han Norge under De olympiske leker tre ganger: 1964, 1968 og 1972. Hans beste OL-resultat var 8.-plass i klassen 5,5 meter-R. Ved OL i 1968 kom han på 11.-plass i samme klasse, og i 1972 fikk han 10.-plass i Soling-klassen. Kronprinsen bar Norges flagg ved åpningen av de Olympiske leker i Tokyo i 1964.

Han vant seilasen om den skandinaviske gullpokalen i 1968 og vant Kieler-regattaen (Kieler Woche) i 1972. Han ble nummer 2 i verdensmesterskapet i halvtonnsklassen i 1982. Sommeren 1987 ble han verdensmester med sin nye båt, entonneren «Fram X», som han fikk i gave til 50-årsdagen fra norsk næringsliv. I 1988 vant han sammen med båt og mannskap bronsemedalje i VM i San Francisco. I 2005 vant kong Harald og hans mannskap europamesterskapet i havseiling med båten «Fram XV».

Han ble i 1965 valgt til formann i Kongelig Norsk Seilforening der han hadde vært styremedlem siden 1962. Han ble gjenvalgt i 1967. Dannelse av et landsdekkende seilforbund var viktig tema på den tiden.

I 2007 mottok Harald V Holmenkollmedaljen sammen med dronning Sonja. I januar 2011 mottok han Norges idrettsforbunds hederspris for 2010. Han vant til sammen åtte kongepokaler, og ble kåret til «Årets seiler i Norge» i 2005. Kongen ble i 2025 æresmedlem i Norges Idrettsforbund, forbundets høyeste utmerkelse.

Han hadde en interesse for alle typer sport og var hyppig til stede på sportsarrangementer fra 1945 til 2026, spesielt innenfor ski og fotball. Han mottok Norges herrelandslag i fotball på Slottet da de kom hjem fra VM i fotball 2026, det ble hans siste opptreden på det idrettslige området.

Kong Harald var en ivrig jeger og fisker. Han fisket laks jevnlig i Lærdalselvi fra 1950-tallet. Fra 2001 fisket han laks i Namsenvassdraget, inkludert sideelva Bjøra.

Tronskiftet og signingen

Harald ble kronprinsregent som følge av kong Olav Vs sykdom 31. mai 1990. Da kongen døde 17. januar 1991, overtok han tronen som kong Harald V. Han utbrøt samme kveld at han var «livredd» for å ta over embetet. Den nye kongen videreførte sin far og farfars valgspråk «Alt for Norge». Kong Harald ble sammen med dronning Sonja signet i Nidaros domkirke søndag den 23. juni 1991, og fulgte da en praksis som ble innført av kong Olav V i 1958. Han var den sjette norske kongen med navnet Harald. Harald Blåtann regnes ikke med i den norske kongerekken.

Signingsferden og Kiberg-talen

Under den nordlige signingsferden i Finnmark året etter holdt kongen 3. august 1992 en tale ved partisanbautaen i Kiberg, der han på nasjonens vegne beklaget behandlingen de norske partisanene som kjempet på russisk side under andre verdenskrig hadde fått. I talen viste kongen til at partisanenes historie i etterkrigstiden hadde vært lite omtalt, og til belastningene det kalde forholdet mellom øst og vest hadde medført for mange familier i Finnmark. Talen er senere blitt omtalt som en av kong Haralds viktigste taler.

Representasjon og kontakt med befolkningen

Kong Harald og dronning Sonja reiste på fylkesturer og kommunebesøk i Norge. Gjennom regjeringstiden besøkte de, sammen eller hver for seg, nesten alle landets kommuner. Målet var å besøke samtlige kommuner, og ved kongens siste kommunebesøk i juni 2026 gjensto det fire kommuner.

Som konge representerte Harald V Norge i inn- og utland og gjennomførte flere statsbesøk og andre offisielle reiser. I løpet av regjeringstiden ble det gjennomført 107 statsbesøk, hvorav 50 til utlandet og 57 statsbesøk i Norge.

Kongeparet mottok gjennom regjeringstiden mennesker fra ulike deler av samfunnet til audiens og ved mottakelser på Slottet, blant annet representanter for organisasjoner og institusjoner, medaljemottakere og andre som ønsket å møte kongeparet.

Ved større ulykker og naturkatastrofer besøkte kongen berørte områder og møtte mennesker som var rammet. Han var også til stede ved flere nasjonale kriser og minnemarkeringer. Etter terrorangrepene 22. juli 2011 besøkte kongen sammen med dronning Sonja og kronprins Haakon pårørende og overlevende på Sundvolden Hotel. Dagen etter holdt han en tale til det norske folk, og ved den nasjonale minnemarkeringen 21. august holdt han en ny tale.

«Kjære alle sammen. Nå er nesten alle ord brukt opp. De siste fire ukene har vært tunge for oss alle. Men nettopp da er det godt å kunne være sammen. Mine tanker har vært spesielt hos dere som var direkte berørt av terroren og dere som har mistet noen dere var glade i. Som far, bestefar og ektefelle kan jeg bare ane noe av deres smerte. Som landets konge føler jeg med hver enkelt av dere.»

Fra talen ved den nasjonale minnemarkeringen for 22. juli 2011 i Oslo Spektrum

I kongeparets hagefest i Slottsparken 1. september 2016 holdt han en tale der han snakket om hva Norge og nordmenn er. Talen rørte mange og gikk verden rundt.

«Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre. Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting. Nordmenn liker Grieg og Kygo, Hellbillies og Kari Bremnes. Med andre ord: Norge er dere. Norge er oss.»

Fra talen i Slottsparken, 1. september 2016

Kong Harald hadde flere ganger understreket at han ikke hadde planer om å abdisere. I 2007 avviste han spørsmål om han og dronning Sonja hadde planer om å «pensjonere seg», og viste til at det ikke var tradisjon for abdikasjon i Norge. I et intervju med Dagens Næringsliv i 2019 sa han at han ikke hadde noen planer om å forlate tronen og at han ville sitte «til the bitter end». Etter dronning Margrethes abdikasjon i 2024 fastholdt han standpunktet og viste til at han hadde avlagt en ed til Stortinget som «varer livet ut».

Kong Harald ble etterhvert omtalt som «hele Norges bestefar», en betegnelse som blant annet ble brukt om hans folkelige fremtoning og lange tilstedeværelse i offentligheten.

Modernisering av kongehuset

I sin regjeringstid gjennomførte kong Harald flere endringer i organiseringen og forvaltningen av kongehuset. Etter tronskiftet i 1991 tok han initiativ til en gjennomgang av Hoffets organisering og økonomiforvaltning.

Gjennomgangen førte til en ny organisering av forvaltningen av Det kongelige slott, Bygdøy kongsgård og Oscarshall. Fra 1. januar 2002 ble Slottsforvaltningen nedlagt som egen statlig etat, og oppgavene ble fordelt mellom Det kongelige hoff og Statsbygg. Hoffet fikk ansvaret for innvendig vedlikehold og interiører, mens Statsbygg fikk ansvaret for ytre vedlikehold og større tekniske installasjoner. Samtidig ble det innført en ny budsjettordning for de statlige kongelige eiendommene.

Under kong Harald og dronning Sonja ble Slottet gjennomgått og restaurert, blant annet med omfattende arbeider på interiører og representasjonsrom. Restaureringen omfattet også andre kongelige eiendommer. Oscarshall ble restaurert og åpnet for publikum igjen i 2009.

Mens deler av storfamilien, blant annet Marius Borg Høiby, var preget av skandaler, forble Harald personlig populær blant annet på grunn sin jordnære, selvironiske og inkluderende stil.

Sykdom og død

Han ble 17. august 2026 innlagt på Rikshospitalet grunnet væskeansamling i kroppen, som bivirkning av kortisonbehandling for blodsykdommen hemolytisk anemi. Harald skulle da være sykemeldt i to uker. En knapp uke senere ble sykemeldingen endret til «inntil videre» grunnet en forverring i helsetilstanden, det var påvist en infeksjon med bakterier i blodet. 27. august kom en ny oppdatering, hvor Slottet skrev «Hans Majestet Kongens helsetilstand er svært alvorlig», samtidig opplyste de at dronning Sonja og kronprins Haakon avlyste sine planlagte program. Hele kongefamilien samlet seg etter hvert på Rikshospitalet. Nyheten førte til at landets biskoper som var på studietur til Roma, Stortingspresidenten, statsministeren og andre politikere avlyste eller avbrøt sine reiser.

Kong Harald døde på Rikshospitalet 28. august 2026 klokken 06:35 og Slottet offentliggjorde dødsfallet klokken 08:35. Den formelle kunngjøringen i statsråd fant sted klokken 11:30. Da han døde var han 89 år, og Europas eldste regjerende monark.

Statsråd og tronskifte

Haakon holdt ekstraordinært statsråd 28. august klokken 11:30 der han informerte statsrådet om dødsfallet og at han er rede til å ta over embetet etter faren. Forsvarets saluttstasjoner avfyrte sørgesalutt klokken 12, og kirkeklokker over hele landet ringte fra klokken 12 til 13 fredag 28. august. Kisten ble ført i kortesje fra Rikshospitalet til Slottet fredag kveld 28. august. Flere tusen var møtt opp langs ruten (Sognsveien, Kirkeveien/Ring 2, Bogstadveien/Hegdehaugsveien og Parkveien) i regnvær. Kisten var opplyst i bårebilen.

Ifølge politiet besøkte rundt 15 000 slottsplassen 28. august og minst like mange per midt på dagen lørdag 29. august. Ett døgn senere anslo politiet at det på det meste hadde vært 25–30 000 tilstede på slottsplassen og området rundt, og at det gjennom store deler av døgnet til enhver tid befant seg nærmere 10 000 personer der. Slottsadministrasjonen tar vare på alle hilsninger.

Sørgetid og minnemarkeringer

Regjeringen fastsatte en nasjonal sørgeperiode (landesorg) fra kongens dødsdag og frem til etter gravferden. I denne perioden flagges det på halv stang ved statlige virksomheter, og kommunale og fylkeskommunale virksomheter er oppfordret til å gjøre det samme. Det var ingen restriksjoner eller begrensninger på arrangementer i sørgeperioden, men det ble rådet og oppfordret til å holde arrangementer verdige, og gjerne markere sørgeperioden. Det var første gang en nasjonal sørgeperiode ble fastsatt i Norge.

Norges Fotballforbund utsatte kamper i toppfotballen i 48 timer etter dødsfallet, og markerte med blant annet sørgebånd og nasjonalsang da toppseriekampene for herrer og damer ble spilt søndag og mandag 30.–31. august.

Gravferd

Gravferden onsdag 9. september startet med en privat minnestund i Slottskapellet. Klokken 12 ble kong Haralds båre ført fra Slottet til Oslo domkirke på en kanonlavett trukket av en innleid Mercedes-Benz Geländewagen, anført av hoffsjef Olav Heian-Engdal gående foran. Kong Haakon, kronprinsesse Ingrid Alexandra, prins Sverre Magnus og prinsesse Märtha Louise fulgte til fots bak båren, mens dronning Sonja og dronning Mette-Marit fulgte i bil. Bak bilen fulgte utenlandske kongelige og statsledere, representanter for de tre norske statsmaktene, representanter for Sametinget, statsforvaltere, ordfører i Oslo, Forsvarets øverste ledelse og medlemmer av den norske regjeringen til fots. Ridende politi var først og sist i prosesjonen.

Da portene på Slottet ble åpnet og prosesjonen startet, ble det avfyrt 21-skudds sørgesalutt fra Akershus festning og andre steder i landet.

De liturgiske handlingene i Oslo domkirke ble ledet av biskopene Olav Fykse Tveit og Sunniva Gylver. Domprost Pål Kristian Balstad, sogneprest i Oslo domkirke Valborg Orset Stene, domkirkeprestene Morten Andreas Øyan-Carlmark og Ellen Aasland Reinertsen, og prest for samisk kirkeliv i Sør-Norge Caroline Hauglid-Formo medvirket også.

Stortingspresident Masud Gharahkhani og statsminister Jonas Gahr Støre holdt taler. Representanter for jødedom, islam, humanisme, kristendom og buddhisme tente lys i kirken, og Sveriges kronprinsesse Victoria leste Frans av Assisis bønn. Blant de musikalske innslagene var fremføringer av Åge Aleksandersen, Tuva Syvertsen og Anders Aase, Kringkastingsorkesteret og Oslo Domkor. Hillari ledet en vokalgruppe satt sammen for anledningen, med blant andre Solveig Slettahjell og Beate S. Lech.

I det seremonien i domkirken ble avsluttet, fløy fire F-35 over Oslo i en såkalt missing man-manøver, der ett av flyene brøt ut av V-formasjonen over domkirken som symbol på kong Haralds bortgang.

En mindre prosesjon fulgte deretter båren til Akershus slottskirke, hvor kong Harald ble stedt til hvile under en privat seremoni. Da seremonien var avsluttet, ble det avfyrt dobbel kongesalutt fra kanonene på festningen og de andre saluttstasjonene i landet. Båren skal plasseres i en sarkofag i det kongelige mausoleum under slottskirken.

Ledere fra 20 land deltok i gravferden. Blant de utenlandske gjestene var William og prinsesse Anne, som representerte det britiske kongehuset, kong Philippe og dronning Mathilde av Belgia, storhertug Henri av Luxembourg og Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj. Zelenskyj gikk til fots sammen med statsminister Støre, stortingspresident Gharahkhani og Tysklands president Frank-Walter Steinmeier i følget bak kisten langs Karl Johan til domkirken. I Oslo domkirke var også representanter for norsk idretts-, nærings-, organisasjons- og kulturliv, samt høyesterettsjustitiarius og ledelsen i Forsvaret. Alle stortingsrepresentanter var invitert.

Omkring 1 900 soldater var oppstilt langs ruten mellom Slottet og Oslo domkirke, og forsvarssjefen og de øverste lederne for forsvarsgrenene fulgte kisten. Anslagsvis 224 000 personer var i gatene i sentrum i forbindelse med gravferden, mens det over hele landet ble holdt ett minutts stillhet klokken 13.

Gravferden medførte omfattende sikkerhets- og trafikktiltak i Oslo sentrum. Store områder ble stengt for kjøretøy og elsparkesykler, og publikum som skulle inn i Kvadraturen, Slottsparken og områdene langs Karl Johan, måtte gjennom politiets kontrollposter og visitasjon i det som var den største politioperasjonen i Norge noensinne. Til sammen søkte 650 journalister fra 19 land om akkreditering for å dekke gravferden.

Sarkofagen i krypten under Akershus slottskirke (Det kongelige mausoleum) er laget av olivinstein fra Sunnmøre og formgitt av Snøhetta. Teksten er i messing og på enden av sarkofagen er kongevåpenet. Sarkofagen står ved siden av foreldrenes og besteforeldrenes.

Ordensherre

Kongen var som regjerende monark stormester av de norske ordener, Den Kongelige Norske St. Olavs Orden og Den Kongelige Norske Fortjenstorden, og utnevner selv nye bærere av storkors, kommandører og riddere.

Beskytterskap

Kong Harald var den høye beskytter av følgende organisasjoner og institusjoner:

• The American-Scandinavian Foundation
• Anglo-Norse Society
• Festspillene i Bergen
• Det frivillige Skyttervesen
• Kreftforeningen
• Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab
• Lions Clubs International – Norge
• Det nasjonale aldershjem for sjømenn i Stavern
• Nasjonalforeningen for folkehelsen
• Nordmanns-Forbundet
• Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité
• Norges Jeger- og Fiskerforbund
• Norges Naturvernforbund
• Norges Tekniske Vitenskapsakademi
• Norge-Amerika Foreningen
• Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner
• Norges Militære Kameratforeningers Forbund
• Norges Orlogforbund
• Norsk Anchorite Klubb
• Norsk reservistforbund
• Den Norske Lutherske Mindekirke i Minneapolis
• Det Norske Bibelselskap
• Det norske Skogselskap
• Redningsselskapet
• Sjømannskirken
• Sons of Norway Foundation
• Stiftelsen Harmonien
• Stiftelsen Offshore Northern Seas

Titulering

• 21. februar 1937–29. september 1957: Hans Kongelige Høyhet Prins Harald av Norge
• 29. september 1957–17. januar 1991: Hans Kongelige Høyhet Kronprins Harald av Norge
• 17. januar 1991–28. august 2026: Hans Majestet Kong Harald V av Norge

Sivile titler

Kong Harald var æresdoktor i juss (1985) ved University of Strathclyde Business School (1985) i Skottland og ved Waseda-universitetet i Japan (2001), samt honorary fellow ved Balliol College ved University of Oxford i Storbritannia.

Militære titler

Kongen har ifølge Grunnloven § 25 «høieste Befaling» over Forsvaret (øverstkommanderende). Harald hadde militær grad som firestjernes general i Hæren og Luftforsvaret mens han i Sjøforsvaret er admiral (fra 1977). Han var æresoberst (Colonel-in-Chief) av Green Howard-regimentet i Storbritannia (regimentet skiftet navn og ble nedlagt i 2012).

Dekorasjoner

Kongen var innehaver av følgende norske og utenlandske ordener, medaljer og dekorasjoner. Oversikten er basert på Kongehusets liste over dekorasjoner, med noen tillegg.

Anetavle

Mannslinje

Norske monarkers navn står med fet skrifttype.