En bruker har foreslått å slette denne siden. |
| Ignis ardens | |||
|---|---|---|---|
| Forfatter(e) | Olaf Bull | ||
| Språk | Bokmål | ||
| Utgitt | 1932 | ||
Ignis ardens er en diktsamling skrevet av Olaf Bull i 1932. Det er den siste lyrikksamlingen han utga før han døde i 1933.
Tittelen Ignis ardens er latin og betyr «Brennende ild». Ordene forekommer i den latinske oversettelsen av Bibelen, i 2. Mosebok kap. 24, vers 12–18, om da Moses fikk stentavlene med de ti bud fra Gud på Sinais topp i det verset som i norsk oversettelse lyder: «Men for Israels sønner så Herrens herlighet ut som en luende ild på fjelltinden.»
Samlingen har tittel etter ett av diktene i samlingen; diktet «Ignis Ardens» inngår i en kantate som var et bestillingsverk som Bull og komponisten David Monrad Johansen skrev for Universitetet i Oslo, og har derfor blitt omtalt som en universitetskantate. Bull selv omtalte det en gang som «Bergsonisme på vers», etter den franske filosofen Henri Bergson – som Bull hadde fordypet seg i under sine Paris-opphold. Diktet handler om hvordan vitenskapen gradvis kom til menneskenes kunnskap, og åpner slik:
«I nætternes nat, om begyndelsens sorte klippe,
hang, som et bølgende slør foran evigheten,
som inderste tempeltjeld for ur-princippet,
ind til hvis altere intet sind skal slippe.»
Det fremgår av diktets siste strofe at med det «bølgende slør foran evigheten» mener dikteren «den frie elektrisitet».
I 2016 publiserte litteraturviteren Mads B. Claudi en vitenskapelig artikkel om denne kantaten, i Universitetet i Oslos utgivelse Digital bokhistorie, kritisk teksthistorie, Bull som sakpoet, tegneserie som sakprosa og populær radio som argumentasjon (Fem artikler).
Den norske komponisten David Monrad Johansen ferdigstilte i 1930 eller 1931 sin musikk til titteldiktet i samlingen; kantaten er opus 20 i hans verksliste, og er skrevet for to solister, kor og orkester. Musikken er preget av at Johansen under et opphold i Paris i 1928 studerte tysk-østerriksk atonal musikk.
Kantaten ble fremført i Universitetets aula 21. januar 1933, under Universitetet i Oslos første promosjonsfest siden 1842; mellom kantatens første og annen del fant selve promoveringen av dem som var utnevnt til doktorer før og etter 1928 sted.
To dager etter doktorpromosjonen i 1933 ble verket fremført på nytt som konsert, med kongefamilien i salen; ytterligere et par dager senere ble det fremført på en ny konsert som ble radiooverført.