Livsløp
Jacques Lecoq kom til teateret gjennom sin interesse i sport. Han begynte med turning som syttenåring og gjennom arbeidet med parallelle og horisontale skranker, fikk han forståelse for geometrien i bevegelser. Lecoq beskrev legemets bevegelse gjennom rom som kreves i turn, som noe rent abstrakt. Han kom til å forstå rytmene innen idretten som en slags fysisk poesi som påvirket ham sterkt.
Lecoq deltok på en fysisk teaterhøyskole i 1941 hvor han møtte Jean Marie Conty, en basketballspiller av internasjonalt kaliber og ansvarlig for fysisk fostring i hele Frankrike. Contys interesse i koblingen mellom idrett og teater hadde kommet ut av et vennskap med Antonin Artaud og Jean-Louis Barrault, begge velkjente skuespillere og instruktører. Contys interesse for teater skulle komme til å påvirke Lecoq, og til slutt gi Lecoq en interesse for teater.
Lecoq underviste i kroppsøving i flere år. Han begynte senere å opptre som skuespiller som medlem av Comediens de Grenoble. Dette ensemblet og arbeidet med Commedia dell'arte i Italia (hvor han bodde i åtte år), presenterte ham for ideer rundt pantomime, masker og den fysiske ytelsen. Under denne tiden spilte han med skuespilleren, skuespillforfatteren og klovnen Dario Fo.
Han ble først introdusert for teater og skuespill av Jacques Copeaus datter Marie-Therese, og hennes ektemann Jean Daste.
I 1956 vendte han tilbake til Paris for å åpne sin egen skole, École internationale de théâtre Jacques Lecoq. Der han tilbrakte mesteparten av sin tid frem til sin død, i tillegg til å være internasjonal foredragsholder og gi mesterklasser for Union of Theatres of Europe.
Undervisningsstil
Lecoq tilrettela treningen for sine skuespillere på måter som oppmuntret dem til å undersøke hvilke typer uttrykk som passet for dem. Treningen hans var også innrettet mot å pleie kreativitet til utøveren. Ettersom studenter oppholdt seg på Lecoqs skole en god stund, oppnådde han dette gjennom en undervisningsstil med "via negativa" – aldri å fortelle elevene hvordan de skal gjøre det som var "riktig". Målet var å oppmuntre studentene til å fortsette å prøve nye veier for kreative uttrykk.
Undervisningen hans la vekt på masker, med nøytrale masker til å begynne med. Målet var at den nøytrale masken skulle hjelpe bevisstheten om det fysiske uttrykket da det vektlegges av publikum når skuespillerne er iført maske. Når en nøytral tilstand var oppnådd, ville han gå videre til å arbeide med mindre masker, gradvis mot den minste maske i repertoaret hans: klovnens røde nese.Tre av de viktigste ferdighetene som han oppmuntret hos sine studenter var: le jeu (lekefullhet), complicité (samhold) og disponsibilité (åpenhet). Utvelgelsen for andre år var basert hovedsakelig på evnen til å spille.
Han etablerte også Le Laboratoire d'Étude du Mouvement (Laboratoriet for studiet av bevegelser; forkortet L.E.M.) i 1977. Dette var en separat avdeling i skolen som studerte arkitektur, scenografi, sceneutforming og disse fagenes forhold til bevegelse.
