Karriere
Koo utviklet en tverrfaglig scenekunstpraksis i Europa, der han kombinerer teater, elektronisk musikk, video, dokumentarisk research og teknologi. Forestillingene hans knytter ofte personlige erfaringer sammen med politiske og sosiale hendelser i moderne sørkoreansk historie.
Mellom 2015 og 2020 skapte han Hamartia-trilogien. Tittelen viser til det greske dramatiske begrepet hamartia, som vanligvis forstås som en tragisk feil eller svakhet. Trilogien undersøker hvordan kolonialisme, vestlig kulturell påvirkning og rask økonomisk modernisering fortsatt påvirker det moderne sørkoreanske samfunnet og enkeltmenneskers liv. Trilogien består av Lolling and Rolling, Cuckoo og The History of Korean Western Theatre. De tre verkene kombinerer dokumentarisk og selvbiografisk materiale med musikk og video. Robotiske objekter brukes som utøvere i Cuckoo og The History of Korean Western Theatre.
Komiteen for Den internasjonale Ibsenprisen beskrev Koos teater som et rom for refleksjon, samling og politisk forestillingsevne. Han var den første mottakeren med asiatisk bakgrunn og den yngste mottakeren i prisens historie.
Utvalgte verk
Lolling and Rolling (2015)
Lolling and Rolling, den første delen av Hamartia-trilogien, hadde premiere i 2015. Verket kombinerer scenekunst, video, musikk og dokumentarisk materiale, og undersøker forholdet mellom språk, utdanning og kulturell makt i Sør-Korea. Forestillingen tar opp det sosiale presset om å tilegne seg standardisert amerikansk engelsk uttale, og de fysiske inngrepene som i enkelte tilfeller har blitt utført på barn i jakten på språklig konformitet. Koo knytter denne praksisen til større spørsmål om amerikansk kulturell påvirkning og det engelske språkets posisjon i det sørkoreanske samfunnet.
Cuckoo (2017)
Cuckoo hadde premiere i 2017 som den andre delen av trilogien. I forestillingen står Koo sammen med tre modifiserte riskokere av merket Cuckoo, som er programmert til å snakke, krangle og synge. I et intervju med The Guardian fortalte Koo at det var vanskelig å endre riskokerne slik at de kunne snakke, og at enkelte av eksperimentene førte til at de eksploderte.
Verket tar utgangspunkt i den asiatiske finanskrisen i 1997 og Det internasjonale pengefondets (IMF) finansielle inngripen i Sør-Korea. Det undersøker de sosiale konsekvensene som fulgte, blant annet arbeidsledighet, økonomisk usikkerhet, isolasjon, depresjon og selvmord. Koo opplevde finanskrisen som tenåring. I Cuckoo knytter han minner fra krisen og tapet av venner til den bredere politiske og økonomiske historien til Sør-Korea. Riskokeren fungerer både som en hverdagslig gjenstand i hjemmet og som en metafor for presset mennesker opplever i det koreanske samfunnet. Forestillingen kombinerer Koos monolog med samtaler mellom ham og riskokerne, projiserte bilder, dokumentarisk materiale og elektronisk musikk. Andrew P. Street i The Guardian beskrev Koos bruk av snakkende riskokere som en ukonvensjonell måte å fremstille de menneskelige konsekvensene av den økonomiske krisen i Sør-Korea på. Cuckoo har blitt vist internasjonalt og har blitt satt opp i Europa, Asia, Australia og Nord-Amerika.
The History of Korean Western Theatre (2020)
The History of Korean Western Theatre hadde premiere i 2020 og fullførte Hamartia-trilogien. Forestillingen undersøker påvirkningen fra vestlige og japanske kulturelle systemer på utviklingen av det moderne koreanske teateret.
Verket vokste delvis frem fra spørsmål Koo stilte seg mens han studerte teaterhistorie i Seoul. Han observerte at utdanningen hans hovedsakelig fokuserte på vestlige dramatikere og teatertradisjoner, mens koreansk tradisjonelt teater og folkeforestillinger fikk relativt lite oppmerksomhet. Forestillingen kombinerer video, lydlandskaper, dokumentarisk fortelling, selvbiografiske anekdoter og robotiske objekter. Den undersøker hvordan koreansk teaterhistorie har blitt definert gjennom koloniale og vestlige rammeverk, og spør hvordan en annen forståelse av koreansk teater kan forestilles. I Cult MTL beskrev Savannah Stewart verket som en utforskning av påvirkning, identitet og de vedvarende virkningene av vestlig og kolonial imperialisme på koreansk teater og samfunn.
Haribo Kimchi (2024)
Haribo Kimchi hadde premiere i juni 2024. Forestillingen er lagt til en pojangmacha, en type gatematbod som er vanlig i Sør-Korea og ofte er åpen sent på kvelden. Under forestillingen lager Koo mat til publikum mens han forteller historier om migrasjon, kulturell assimilering, rasisme, hjemlengsel og forholdet mellom mat og minner.
Verket har en snegle, en Haribo-gummibjørn og en robotål som karakterer. Det kombinerer matlaging på scenen, video, elektronisk musikk, datagenererte stemmer og robotisk scenekunst. Haribo Kimchi bygger på Koos erfaringer med å forlate Sør-Korea og bo i flere europeiske byer. Verket bruker mat til å utforske forflytning og måtene migranter forhandler om sin kulturelle identitet på. Kimchi og Haribo-søtsaker fungerer som kontrasterende symboler på koreanske og europeiske kulturelle erfaringer.
I de Volkskrant skrev teaterkritikeren Annette Embrechts at Koo kombinerte barndomsminner og koreansk matlaging med historier om avreise, hjemlengsel og følelsen av ikke å høre til noe sted. I en anmeldelse i The Straits Times beskrev Clement Yong maten i forestillingen som et uttrykk for følelser, arbeid, historie og kulturelt minne, og trakk frem Koos bruk av video, elektronisk musikk, surrealistiske karakterer og robotålen.
Kunstnerisk stil og temaer
Koos arbeid beveger seg mellom dokumentarteater og autofiksjon. Forestillingene hans kombinerer ofte original elektronisk musikk, projisert video, historisk research, selvbiografisk fortelling og teknologiske objekter. I stedet for å bruke teknologi utelukkende som et teaterverktøy, presenterer Koo ofte maskiner og hverdagslige gjenstander som utøvere. De snakkende riskokerne i Cuckoo, origamiroboten i The History of Korean Western Theatre og robotålen i Haribo Kimchi deltar i den dramatiske strukturen sammen med menneskelige utøvere.
Gjennomgående temaer i Koos arbeid er sørkoreansk politisk og økonomisk historie, migrasjon, ensomhet, kulturell identitet, kapitalisme, kolonialisme og forholdet mellom østlige og vestlige kulturelle systemer. Humor, populærkultur og teknologisk eksperimentering brukes ofte for å nærme seg politisk eller følelsesmessig vanskelige temaer.
Etter kunngjøringen av Den internasjonale Ibsenprisen i 2026 beskrev den belgiske avisen De Standaard Koos teater som politisk relevant, samtidsorientert og melankolsk, og trakk frem kombinasjonen av snakkende riskokere, ensomhet og Sør-Koreas kolonihistorie.
.jpg)
