Joseph Reinach

Joseph Reinach
Født30. sep. 1856Rediger på Wikidata
Paris
Død18. apr. 1921Rediger på Wikidata (64 år)
Paris
BeskjeftigelseAdvokat, journalist, politiker, skribent Rediger på Wikidata
Embete
  • Député des Basses-Alpes (1889–1898)
  • Député des Basses-Alpes (1906–1914)
  • mayor of Digne-les-Bains (1919–1921)
  • Conseiller général des Basses-Alpes (1895–1901) Rediger på Wikidata
Utdannet vedLycée Condorcet
Faculté de droit de Paris
SøskenSalomon Reinach
Théodore Reinach
BarnAdolphe Reinach
PartiAlliance démocratique
Groupe de la Gauche démocratique
NasjonalitetFrankrike
Medlem av
  • Den franske liga for menneskerettigheter
  • Conférence Molé-Tocqueville
UtmerkelserRidder av Æreslegionen

Joseph Reinach karikert (La libre parole, 12. august 1893)

Joseph Reinach (født 30. september 1856 i Paris, død 18. april 1921 samme sted) var en fransk-jødisk politiker og journalist. Han var fremtredende i sitt engasjement for den uskyldig anklagede og dømte Alfred Dreyfus.

Liv og virke

Bakgrunn

Han var bror til Salomon og Théodore Reinach, som begge ble kjent som arkeologer. Han studerte ved Lycée Condorcet.

Karriere

Joseph Reinach ble Léon Gambettas medarbeider i République française. Gambetta hadde oppdaget hans talenter da han tidligere hadde politiske artikler om Balkan politics for Revue bleue.

Da Gambetta i 1881 dannet regjering ble Reinach dens kabinettsjef. Gambatta døde etter ustoppelig betennelse i det sår han hadde fått etter et attentat. Senere utgav Joseph Gambettas hans etterlatte skrifter.

Reinach ble skrankeadvokat i 1887. I 1889 ble Reinach valgt til deputert for Digne etter en skarp presse- og valgkampanje mot boulangismen. Konflikten med boulangistene førte også til tre dueller, én mot Edmond Magnier og to mot Paul Déroulède.

Han var i den senere del av 1890-tallet en av Dreyfus' mest talentfulle og energiske forsvarere. Ved tiden for den første rettssaken forsøkte han å sikre en offentlig høring av anliggendet, som handlet om spionasje for fremmed makt, og i 1897 allierte han seg med Auguste Scheurer-Kestner i kravet om en gjenopptagelse av saken og omgjøring av dommen. I Siècle blottstilte og fordømte han major Hubert-Joseph Henrys forfalskning av bevis (le faux Henry) og Esterhazys rolle - han var den egentlig skyldige. Hans artikler i Siècle utløste anti-Dreyfus- partenes raseri; man betjente seg særlig av det faktum at Reinach var jøde og derfor hadde rasemessige motiver for å engasjere seg så voldsomt for Dreyfus.

Han tapte i 1898 sitt sete i Deputertkammeret, og etter å ha avvist å duellere mot anti-Dreyfus-journalisten Henri Rochefort, sakskøkte han ham for bakvaskelser.

Til slutt gjorde presset fra den nye oppmerksomhet om bevisene at Dreyfus kom fri og ble rehabilitert. Reinach skrev et verk om sakens historie som ble ferdig i 1905. Dette ble han angrepet for: Henri Dutrait-Croyons Joseph Reinach, historien (Paris: A. Savaète, 1905) var en voldsom og detaljert avvisning av Reinachs skildring, og ble som «en bibel for det antisemittiske seggment i fransk opinion som var overbevist og Dreyfus' skyld».

Under første verdenskrig var Reinach under signaturen «Polybe» aktiv som publisist og arbeidetemed å bekjempe defaitismen i sivilbefolkningen.

Joseph og hans hustru Henriette-Clémentine hadde en sønn, Adolphe Reinach, født i 1887. Adolphe ble arkeolog og egyptolog kjent især for sin oppdagelse av Coptosdekretene i Min-tempelet i Coptos i Egypt. Han ble drept i løpet av første verdenskrigs første måned, i august 1914.

Verker

Referanser

  1. 1 2 Roglo, Rogio person-ID p=joseph;n=reinach[Hentet fra Wikidata]
  2. 1 2 GeneaStar, GeneaStar person-ID reinachjose[Hentet fra Wikidata]
  3. ↑ Léonore database, oppført som Joseph Hermann Reinach, Léonore LH//2288/39, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. 1 2 Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6xm18m5, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ↑ Médias 19, Médias 19 ID 17218[Hentet fra Wikidata]
  6. ↑ Evi Gkotzaridis, Revisionism in the Twentieth Century: A Bankrupt Concept or Permanent Practice? i The European Legacy, Vol. 13, No. 6, pp. 729–730, 2008. International Society for the Study of European Ideas Arkivert 21. september 2009 hos Wayback Machine. Arkivert 2009-09-21 hos Wayback Machine

Litteratur