Kallingsheia er den sydligste delen av et sammenhengende heiområde som går fra de østlige del av Agder og nordover til Haukelifjell og grensefjella mellom Østlandet og Vestlandet.
Geografisk utgjør Kallingsheia den sydligste del av fjell- og heiområdet mellom Gjøvdal og Tovdal i Åmli kommune. I randsonen inntil heia ligger gårdsbosetning, slik som Baas, Håkedal, Eppeland, Tviland, Tverstøyl, Vestre Fiskevatn, Mjåvasstøyl og Hunemo. Med unntak av Håkedal som ligger lengre inne på heia, stiger heia fra ca. 200 – 250 moh. ved disse gårdsgrendene til 702 moh. på Høgeknatten som er det høyeste punktet på heia. Høgeknatten er en markert topp med en varde plassert på et trigonometrisk punkt med god utsikt. I sør kan man se havet over en lang strekning fra Risør i øst til vest for Grimstad. Med kikkert er det mulig å se skip som passerer langs kysten. I nordvest til nordøst ser man deler av fjellområdene i Setesdalsheiene og Telemark. Fra Lindeknuten, mer mot Tovdalssida, er det mulig å se Gaustatoppen på klarværsdager.
Geologisk ligger Kallingsheia i det store, sydnorske grunnfjellsområdet, men selv om berggrunnen for en stor del består av næringsfattige bergarter, finner man lokaliteter med overraskende frodig vegetasjon. I høydelaget fra 450 til 500 moh. finnes en av Agders største forekomster av barlind, i dag fredet som et lite naturvernreservat. Videre finner man eik av uventa dimensjoner i samme høydelag, trolig rester etter en langt rikere vegetasjon tilbake i en tidsperiode med varmere klima. I lune granlier finnes kjempetrær på 3-4 m³ og kanskje mer.
Kallingsheia gir livsgrunnlag for sjeldne dyreartar. Så sent som våren 1998 vandret en bjørn gjennom området og de senere årene har det vært en fast stamme av gaupe, også streifdyr av ulv har passert gjennom området de siste årene. Både elg, hjort og rådyr finnes fast inne på heia, og villrein finner man til og fra som streifdyr. Kongeørn er fast gjest, det samme gjelder hubro, om enn i lite omfang. Og de senere årene etter at fisken kom tilbake i en del vann og vassdrag er fiskeørn igjen observert. Vegetasjonen er variert, fra skogsområder i randsonen med ordinære skogbruksaktiviteter, til store, sammenhengende, urørte områder inne på heia der man bare finner spor etter tidligere aktiviteter knyttet til seterdrift og heislått.
I jakt- og friluftssammenheng ble Kallingsheia tidlig både elska og frykta. Så tidlig som i 1879 bygde rike skipping- og forretningsfolk fra Arendalsområdet ei jakthytte i vestenden av Lille Kallingsvatn, ei hytte(Kallingsheim) som fremdeles er i bruk. Det var seks venner hvorav sistemann som endte opp som eier var Consul Christian Eyde (f.1850 - som hadde en lillebror som het Sam(uel) Eyde, f.1866). Valget av dette stedet var trolig knyttet til den gode muligheten for jakt og fiske som området ga.
Kallingsheia var også i sin tid fryktet for den store stammen av store rovdyr som holdt til inne på heia, spesielt bjørn. Den store bjørneskytteren Olav Tverstøyl startet sin jaktkarriere i områdene ved gården Tverstøyl, en av gårdene som ligger inntil Kallingsheia.
Flere steder på Kallingsheia finner man spor etter tidligere seterdrift og høybuer. Spesielt er det fortsatt mange merker etter barn som gjetet husdyrene på heia. Små og store steinkonstruksjoner på flåfjell vitner om barneaktiviteter. Området er ellers svært lite påvirket av menneskelig aktivitet.
Med utgangspunkt på Dølemo ved riksvei 41 der løypenettet til Turistforeningen starter, er det jevn og tung stigning de første kilometrene innover heia. Første tur kan gjerne følge løypenettet til Turistforeningen, som for en stor del går etter høydedragene på Kallingsheia, med første overnattingssted ved Skarsvassbu i grenseområdene mellom Kallingsheia og Tovdalsheia med Lindeknuten i vest.
For å bli virkelig kjent på Kallingsheia, må områdene på begge sider av høydedraget nordover besøkes, i særlig grad er områdene på østsiden av høydedraget rundt Kallingsvatn og nordover mot Øyvatn, Gunnerslitjønn og Hovatn fine naturområder. Det samme må sies om områdene ved Strandevatn på vestsiden av høydedraget.