Den norske bestanden av hubro er sterkt truet av utryddelse, men internasjonalt regnes den som livskraftig. Shimmings & Øien (2015) anslo bestanden i Norge til omkring 902–1 362 individer, og den ble da vurdert å være i nedgang. I Sverige regnet SLU Artdatabanken i 2020 med cirka 560 individer. I Finland regnet man med 2 400–2 800 individer i 2019. I Danmark ble bestanden anslått til cirka 140 individer i 2013, og den var stabil eller økende per 2018.
Biologi
B. b. sibiricus
Foto: Carlos Delgado, 2014
Hubro blir omkring 58–71 cm lang. Hannen er minst og veier cirka 1 550–2 800 g, hunnen er større og veier cirka 2 280–4 200 g. Vingespennet utgjør cirka 160–188 cm. Størrelsen varierer dessuten også mellom underartene.
Blant verdens ugler skiller denne arten seg ut som en av de største og tyngste. Den har en nesten tønneformet kroppsbygning, fremtredende fjærtufser på hodet, samt et kraftig nebb og sterke føtter. Når den flyr, minner den om en musvåk (Buteo), med brede vinger og en langsom, men målrettet flukt.
Nominatformen (bubo) har en gråbrun ansiktsdisk med en utydelig mørk kant, samt lyse gulbrune øyenbryn. Bakhodet er lysebrunt, mens mantelen er mørkere, nesten svart, og resten av oversiden har en varm gulbrun farge med tydelige svarte striper. Flygefjærene er båndet i gulbrunt og mørkebrunt, mens strupen er hvit. Buken og brystet har en blakk brunoransje farge med lange svarte dråpeformede markeringer på brystet, samt smale svarte striper og tynne bølgete mønstre på flankene og magen. Tarsene og tærne er fullt fjæret i gulhvitt. Øynene varierer fra gyldne til oransje, med et grågrønt nebb, og klørne er svartbrune med svarte spisser. Juvenile fugler har kun rudimentære fjærtufser, et gulbrunt dunet hode, og underdelen samt vingene og stjerten er smalt båndet.
Arten har flere underarter, som varierer i farge, mønsterstyrke og størrelse:
hispanus og ruthenus er lysere og gråere enn den nominelle formen.
interpositus er mørkere og mer rødbrun.
sibiricus er svært lys, nesten kremhvit under med kontrasterende striper.
yenisseensis har en mørkere tone med gulaktig grunnfarge.
hemachalana er lysere brun, inkludert på mantelen.
turcomanus ligner hemachalana, men er mer grålig.
omissus har en okerfarget grunnfarge, med mindre tunge markeringer under.
nikolskii er mindre og mer rødlig.
jakutensis er mørk, med brunere overside og tydelige markeringer under.
ussuriensis er enda mørkere, med en okeraktig vasket underside.
kiautschensis er liten, svært mørk med tynne striper.
Arten er stasjonær i store deler av sitt utbredelsesområde, men juvenile fugler har varierende spredningsavstander. Studier av radiomerkede ungfugler i Spania har vist en natal dispersjon fra 1,5 til 34,3 km. Det finnes dokumentasjon på streifende individer i Nildalen, samt tilsynelatende ville individer på de mediterrane øyene Korsika og Sardinia.
Ungfugler forlater fødestedet rundt seks måneders alder, og spredningen skjer hovedsakelig under fullmåne, en interessant atferd som kan være relatert til synsforhold eller jaktmuligheter.
I de nordlige delene av utbredelsesområdet trekker enkelte individer sørover om vinteren, avhengig av mattilgjengelighet. Under strenge vintre i Nord- og Sentral-Asia kan arten være sterkt nomadisk, noe som gjør bevegelsesmønstret vanskelig å forutsi.
Arten er monogam og fuglene lever solitært utenom hekketiden. Den foretrekker reirplasser på beskyttede klippehyller, i sprekker, ved grotteinnganger, eller direkte på bakken, enten i bratte skråninger eller flatere terreng i taigaen. Noen ganger bruker den gamle reir etter andre fuglearter, men det er sjeldent at den hekker i trehull. Reirplasser kan gjenbrukes over flere år, enten samme på sted hvert år eller andre favorittsteder i territoriet, som benyttes med jevne mellomrom gjennom flere år. Hekkesesongen som varierer med geografisk område. I Skandinavia er sesongen i perioden februar–august, mens den i Frankrike starter eggleggingen fra desember.
Hunnen legger normalt 2–4 egg, men 1–6 egg regnes innenfor normalen. Leggingen skjer med et intervall på tre dager. Inkubasjonen tar 34–36 dager og utføres av hunnen, som i denne perioden mates av hannen. Klekkingen er asynkron. Nyfødte unger har hvitaktig og gulbrunt dun. De blir kontinuerlig ruget av hunnen i omtrent 15 dager, mens hannen sørger for mat til både hunnen og ungene. Etter tre uker begynner ungene å spise selv ved reiret. Etter 5 uker beveger de seg ut av reiret (tidligere hvis reiret er på bakken). Etter 7 uker kan de fly, og etter 20–24 uker er de helt uavhengige.
Høyeste registrerte levealder for frittlevende hubro er 21 år, men den kan bli opp til 60 år gammel i fangenskap.
Den norske bestanden
I Norge er arten påvist i alle fylker på fastlandet, med unntak av i Finnmark. Man antar imidlertid at den også er representert der. Den største tettheten av aktive hubroterritorier finnes i Vest-Agder, Rogaland, Vestland, i kyst og høyereliggende innland i Trøndelag, i nordlige deler av Østerdalen og i et begrenset område i Nordland, samt i den nordlige halvdelen av Oppland.
Det har vært betydelig tilbakegang i bestanden i mange områder, inkludert i lavereliggende deler av Østlandet, ytre deler av Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, lavereliggende innland i Trøndelag, Nordland utenom på Solværøyene, og Troms.
En norsk vitenskapelig studie publisert i 2024 viser, at såkalte persistente organiske miljøgifter (POP) kan være en betydelig årsak til populasjonens tilbakegang i Norge. Dette er organiske forbindelser som er motstandsdyktige mot nedbrytning gjennom kjemiske, biologiske og fotolytiske prosesser. De er giftige og kan ha alvorlige konsekvenser for både menneskers og dyrs helse og miljø.
123456789101112131415Holt, D. W., R. Berkley, C. Deppe, P. L. Enríquez, J. L. Petersen, J. L. Rangel Salazar, K. P. Segars, K. L. Wood, and J. S. Marks (2020). Eurasian Eagle-Owl (Bubo bubo), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.eueowl1.01
↑Hyvärinen, E., Juslén, A., Kemppainen, E., Uddström, A. & Liukko, U.-M. (eds.). (2019). The 2019 Red List of Finnish Species. Ympäristöministeriö & Suomen ympäristökeskus. Helsinki. 704 s.
↑Moeslund, J.E., Nygaard, B., Ejrnæs, R., Bell, N., Bruun, L.D., Bygebjerg, R., Carl, H., Damgaard, J., Dylmer, E., Elmeros, M., Flensted, K., Fog, K., Goldberg, I., Gønget, H., Helsing, F., Holmen, M., Jørum, P., Lissner, J., Læssøe, T., Madsen, H.B., Misser, J., Møller, P.R., Nielsen, O.F., Olsen, K., Sterup, J., Søchting, U., Wiberg-Larsen, P. & Wind, P. (2019). Aarhus Universitet, DCE – Nationalt Center for Miljø og Energi. http://www.redlist.au.dk.
12Torget, V., Bernhoft, A., Müller, M. H., Polder, A., Viljugrein, H., Madslien, K., & Lyche, J. L. (2024). The red listed eagle owl (Bubo bubo) population in Norway is exposed to POP levels exceeding threshold values for adverse health effects. Environment International, 186, 108650. Doi: https://doi.org/10.1016/j.envint.2024.108650
↑Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I. J. Lovette (2020). Owls (Strigidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.strigi1.01
↑Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
↑Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
↑Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/
.jpg)
