| Asio | |||
|---|---|---|---|
| Nomenklatur | |||
| Asio Brisson, 1760 | |||
| Synonymi | |||
| Pseudoscops | |||
| Populærnavn | |||
| (hornugler) | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Ugler | ||
| Familie | Uglefamilien | ||
| Tribus | Asionini | ||
| Økologi | |||
| Antall arter | 9 | ||
| Habitat | terrestrisk, åpne landskap | ||
| Utbredelse | tilnærmet kosmopolitisk, unntatt Antarktika og Australia | ||
| Inndelt i | |||
| |||
Asio (hornugler) er en slekt i uglefamilien (Strigidae) og inngår der i gruppen øreugler (Asionini). Denne består av terrestriske arter, som typisk trives i åpne landskap spredt bevokst av trær. Artene kjennetegnes av av lange fjærtufser på hodet som ligner «ører» eller «horn».
Slekten Asio ble introdusert av den franske zoologen Mathurin Jacques Brisson i 1760, med hornugle (A. otus) som typeart. Navnet Asio stammer fra det latinske ordet «asiō», som Plinius den yngre brukte for å beskrive en type hornugle.
Stripeugle og jamaicaugle ble tidligere regnet til slekten Pseudoscops, men begge har av fylogenetiske årsaker blitt omplassert til slekten Asio. Stripeugla ble flyttet først, slik at Pseudoscops ble monotypisk i en periode. Da også jamaicaugla ble flyttet ble derfor Pseudoscops et synonym til Asio.

Gruppen består av middels store ugler, som typisk måler omkring 25–57 cm.
Den mest karakteristiske egenskapen til uglene i denne slekten er de øre- eller hornlignende fjærduskene artene har på hodet. Fjærduskene er imidlertid verken ører eller horn, men snarere fjærstrukturer som kan reises av uglenes muskulatur og trolig spille en rolle i artenes kommunikasjon og kamuflasje.
Artene har en kosmopolitisk utbredelse, med unntak av i Antarktika og Australia. Jordugle er en av ugleartene mrd størst utbredelse. Arten hekker i både Eurasia og Amerika, inkludert i Karibia, på Hawaiiøyene og Galápagosøyene.
De to nordlige artene er delvis trekkfugler som drar sørover om vinteren fra de nordlige områdene. I år med lite mat kan de også bytte områder for å finne bedre jaktmarker. Tropiske ugler av Asio er for det meste stedbundne.
Uglene i denne slekten jakter for det meste om natten, men jordugla er også aktiv i tusmørke, både morgen og kveld. De fleste bygger reir på bakken, men hornugla kan også overta gamle reir etter kråker, ravner, skjærer (Corvidae) eller hauker. Alle uglene i denne gruppen jakter over åpne enger eller beitemarker etter gnagere, andre små pattedyr eller andre fugler.
Inndelingen følger Birds of the World. Norske navn på artene følger Artsdatabanken.
To fossile arter aksepteres å tilhøre denne gruppen:
Fossil ugler har ofte vært gjenstand for systematisk revurdering, og flere arter som opprinnelig ble tilordnet slekten Asio har senere blitt flyttet til andre slekter basert på nyere analyser. Disse revisjonene reflekterer hvor viktig paleontologiske studier er for å forstå uglenes evolusjonære historie og hvordan slekter har endret seg over tid.
†Asio henrici, fra sen eocen/tidlig oligocen har blitt reklassifisert som medlem av den fossile tårnugle-slekten Selenornis. †Asio collongensis, som stammer fra midten av miocen i Vieux-Collonges, Frankrike, har nå blitt plassert i den nylig etablerte slekten Alasio. Samtidig kan †Asio pygmaeus (ofte feilstavet som pigmaeus) ikke med sikkerhet plasseres i en bestemt slekt før materialet blir grundig undersøkt på nytt.
Foto av fjellhornugla (A. abyssinicus) mangler.