Kansler (latin cancellarius, tysk Kanzler, engelsk Chancellor) er en offisiell tittel brukt av de fleste stater hvis sivilisasjon direkte eller indirekte har oppstått under innflytelse fra Romerriket. På forskjellige tider og i forskjellige land har den stått for meget forskjellige oppgaver.
De opprinnelige kanslere, eller cancellarii, var underordnede tjenestemenn i senromersk rettspleie.
I Norge bestemte Hirdskråen at kansleren var den som oppbevarte kongens segl, satte opp brev etter kongens diktat, og leste igjennom dem før besegling. Kansleren førte også fortegnelse over kongens eiendommer og oppdaterte landskylden. Han var blant kongens rådgivere og fulgte kongen på reiser.
Kanslertittelen er ikke sikkert belagt før Magnus Lagabøtes regjeringstid. Hirdpresten Ivar Bodde var kong Sverres rådgiver, og under kong Inge Bårdsson fungerte han som en forløper for det som senere ble kalt kongens kansler. Den engelskfødte Askatin, biskop i Bergen 1270-1277 og Håkon Håkonssons hirdprest og rådgiver, er nevnt som den første med kanslertittel i Norge. Som sendemann dro han blant annet til Danmark i 1261 for å arrangere ekteskapet mellom Magnus Lagabøte og kongedatteren Ingeborg Eriksdatter.
Kansleren var oftest geistlig utdannet, men ikke alltid presteviet. Noen fikk senere tittel av baron. De var aldri bisper ved siden av kanslerstillingen, noe som ellers var vanlig ute i Europa. Hirdskråen forutsetter at kansleren har skrivere, og en kongelig skrivestue må ha eksistert iallfall i kong Sverres tid da brevmengden tok seg opp. Rundt 1265 ble Håkon Håkonssons saga i stor grad satt sammen av stoff funnet i arkivene i den kongelige skrivestuen i Bergen. Etter 1280 økte antall bevarte kongebrev sterkt, og fra Magnussønnenes tid (dvs. Øystein Magnusson, Sigurd Magnusson og Olav Magnusson) kjennes rundt tretti navngitte skrivere av kongebrev, omtalt som «klerk» eller «notarius». De ble lønnet av sportler av brevene, og kunne avansere til høyre embeter. Tre av Magnussønnenes skrivere ble senere lagmenn, den ene fehirde. Skriverne fulgte med kongen på reise, men det fantes et mer stasjonært kontor, først i Bergen, fra Håkon Vs tid ved Mariakirken i Oslo.
I 1547 ble kanslerembetet gjenopprettet for å føre tilsyn med norsk rettsvesen. Embetet stod ledig i 1572-1591; deretter ble kansleren talsmann for norsk adel, med hovedoppgaven å sikre adelens privilegier. I 1572 ble stattholderembetet opprettet som kontrollorgan for å føre tilsyn med lensherrer og fogder.
På 1500-tallet fikk kansleren myndighet til å utferdige «gridsbrev» («nådebrev») til drapsmenn, og kansleren skulle også sørge for at lensherrer eller fogdene deres samlet vitner før en sak kom opp. Boten ble deretter avgjort i en lagrett.