Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.
Modell av en portugisisk karavell (Caravela Latina) fra Marinemuseet i Paris i Frankrike.
Ordet karavell kommer fra portugisiskecaravela, som kom av caraba, en allsidig båttype. Caraba i sin tur kom fra det greske ordet car`abos, «krabbe».
Karavellen kom i to typer, Caravela latina og Caravela redondo, den førstnevnte førte latinerseil mens sistnevnte førte råseil.
Caravela Latina
Betegnelsen caravela om den lokale båttypen på det Den iberiske halvøy, ble brukt om små farkoster i kystfart, dokumentert for første gang i et portugisisk manuskript fra året 1255. De hadde latinerseil eller trekantete seil som var den vanligste riggingen i middelalderen på Middelhavet. De hadde et rundt skrog, like stevner og flatt akterspeil i begynnelsen av 1400-tallet.
I løpet av 1400-tallet ble karavellene, som helt til det sist ble betegnet som las carabelos i Spania, endret om til mindre havskip med to master med hvert sitt latinerseil og lukket dekk som ble slankere for bedre egenskaper til sjøs.
Utviklingen ble forsterket av den portugisiske prinsen Henrik Sjøfareren som sendte ut oppdagelsesreisende mot sør langs den nordafrikanske kysten. I 1438 samlet prinsen de meste fremragende skipsbyggere, astronomer, karttegnere og navigatører for at disse skulle medvirke til den portugisiske ekspansjonen til sjøs langs den vestafrikanske kysten.
Henrik startet historiens første virkelige sjøskole i byen Sagres i Portugal og samlet lærde menn fra flere land for å stimulere fram utviklingen av nye skip som ikke bare skulle seilte tett mot kysten, men også krysse tilbake mot nordøstlig vindretning. Dette velegnede skipet med latinerseil på to til tre master fikk større lasterom for lengre sjøreiser med kapasitet på minst 50 tonn. Skroget ble slankere for å få bedre fart. Forholdet lengde-bredde for en karavell var vanligvis 3,5:1. Med en lengde på 20–30 meter hadde ikke karavellen en forkastell og hadde bare et akterdekk med skansebekledning.
Lisboa 1572 med en rekke ulike typer karaveller.
Caravella Redonda
Senere fikk de større karavellene, som ble betegnet som caravella redonda, firkantete seil foran i baugen. Dette ga bedre fart på åpent hav. De beholdt latinerseilene bak slik at man kunne seile på kryss mot vinden. En slik karavell med et forseil, et råseil og et latinerseil viste seg egnet for lengre ferder på åpen sjø. Til gjengjeld ble de noe tregere enn karaveller med kun latinerseil.
Christofer Columbus' berømte «Santa Maria» var ikke bare en caravella redonda, men også en nao som på portugisisk betyr et større skip for havferd med stor akterkastell og forkastell. Columbus rapporterte for ettertiden at «Santa Maria» var langsom og vanskelig å manøvrere, dessuten stakk dette skipet for dypt i kontrast til karavellene «Niña» og «Pinta».
På Atlanterhavet var det ikke samme behov for å seile på kryss mot vinden som langs kysten. Columbus rigget om de to mindre karavellene til caravella redonda med råseil på stormastene. Disse lettere karavellene ble priset som sjødyktige, hurtigseilende og gruntgående oppdagelsesfartøyer som også var mye lettere å manøvrere.
Karavellene i Nord-Europa
I Nord-Europa medregnet De britiske øyer, dominerte klinkbyggingen fram til begynnelsen av 1500-tallet. Skipsbyggerne var vant ved klinkbygde båter og større skip som var klinkbygd og hadde lenge vært kjent med kravellbyggingen fra Middelhavet.
Men det var ikke før karavellenes ankomst på midten av 1400-tallet, de kravellbygde fartøyene fikk sitt gjennombrudd mot nord. Første gang en karavell ble omtalt i Østersjøområdet, var om et skip fra Danzig i 1462. Den første karavellen som krigsskip var et dansk skip i 1474.
Som den beste fartøytypen i samtiden, var karavellene godt ansett for å være velseilende, hurtige og gode å manøvrere på grunne farvann i hard vind som også hadde vist seg økonomisk grundig i fred som i krig. Deres egenskaper for lengre sjøreiser gjorde dem ettertraktet for militære oppdrag over hele Europa. Som kravellbygde skip var de også egnet for å ha et stort antall kanonskyts om bord i forhold til størrelsen.
Karavellens egenskaper ble begynnelsen på gjennombruddet for kravellbyggingen i nordlige Europa for de neste hundre årene etter de første nordeuropeiske kravellbygde «cravelschepen» ble sjøsatt i Holland i 1460. Alle kravellbygde skip betegnes som karaveller som ikke spesifiserte båttype eller noe teknisk beskrivning, men om skipbyggingen av det aktuelle fartøyet fra en på 50 tonn til minst 1000 tonn i deplasement. Karakk som skipstype har aldri blitt anvendt om de kravellbygde storskipene i Danmark og Sverige som teknisk sett var helt like de engelske og skotske karracker på 1500-tallet.
De kjente karavellene
«Santa Maria» (også betegnet som nao, et større skip)
