Kjell Qvale (1919–2013) var en norsk-amerikansk gründer, bilimportør og forretningsleder.
Kjell Qvale ble den første distributøren for britiske biler som MG og Jaguar på den amerikanske vestkysten. Han eide en tid en betydelig eierandel i Jensen Motors og var en av nøkkelpersonene i etableringen av Jensen-Healey. Han hadde også sitt italienske bilmerke Qvale.
Qvale var sprinter på friidrettslaget Washington Huskies, og endte på 6. plass på 200 meter i NCAA-mesterskapet i friidrett i 1941. Som 20-åring tangerte han uoffisielt verdensrekorden i 100-yard løp. Han var en allsidig sportsmann som elsket ski og golf, og deltok blant annet over 20 ganger i den kjente golfturneringen AT&T Pebble Beach Pro-Am.
Foruten biler, først og fremst sportsbiler, og racing var hans store lidenskap galopphester.
Han var gift med Kay Curry i 57 år, frem til hennes død i 2005. De hadde to sønner Jeff og Bruce, som begge gikk inn i firmaet.
Import, salg og produksjon av biler
På en tur til New Orleans så Qvale en MG TC, en engelsk sportsbil produsert av Morris. Han bestemte seg for å importere MG-biler til USA, i den tro at siden han syntes bilen var så tiltalende, ville andre også gjøre det. Han etablerte en bedrift i nærheten av San Francisco og utvidet med andre britiske bilmerker, inkludert Austin, Morris, Jaguar og Rolls-Royce. Virksomheten opererte under navnet «British Motor Car Distributors». Senere utvidet Qvale sine forretning ytterligere ved å importere ikke-britiske merker, inkludert Volkswagen som eksklusiv distributør av de første Volkswagen-bilene i det vestlige USA, Porsche, De Tomaso, Maserati og Lamborghini. Hans nettverk av importører, distributører og forhandlere solgte mer enn 160 000 i USA i 1970.
Jensen og Jensen-Healey
Jensen InterceptorJensen-Healey
I en kort periode gikk Qvale over til bilproduksjon ved å kjøpe en betydelig eierandel i Jensen Motors. Qvales overtakelse gjorde underverker for Jensen Motors og forbedret Jensen Interceptor betraktelig. Da Qvale kjøpte selskapet, bygde de syv til ni av Interceptor og dens firehjulsdrevne variant FF per uke, men etter overtakelsen ble FF satt til side, og Jensen konsentrerte seg om den tohjulsdrevne Interceptoren. Han bygde omtrent 30 eksemplarer per uke, hvorav omtrent halvparten ble eksportert til USA. Austin-Healey var populær blant amerikanske kjøpere, men Austin kunngjorde at de ville avslutte produksjonen av Austin-Healey. Dette var en uventet nyheter for Qvale, for Austin-Healeys designeren Donald Healey og for den engelske bilprodusenten Jensen som bygde Austin-Healeys for Austin. Qvale som eide en stor andel av Jensen i 1970 ansatte Healey som styreformann. Jensen hadde dårlig økonomi og som en løsning på dette ønsket de å produsere en bilmodell for å fylle tomrommet etter Austin-Healey i det amrikanske og europeiske markede. Salget av Jensen-Healey Mk I (1972–1973) og Mk II (1973–1975) var skuffende, totalt kun 2020 i Storbritannia, 334 i resten av Europa og 7634 i USA og Canada. I oktober 1974 hadde Kjell Qvale utnevnt seg selv til administrerende direktør i tillegg til styreleder. Produksjonen ble redusert fra 25 til 12 i uken for å matche salget. Jensen GT (1975–1976) var en sportslig utgave av Jensen‑Healey, 2‑dørs bil med bakluke og mer luksus. GT ble lansert rett før Jensen Motors gikk konkurs i 1976 og kun ca. 500 Jensen GT ble produsert.
Filmfinansiering og Nico Minardos
I 1974 kontaktet den gresk-amerikansk skuespiller Nico Minardos Qvale for en produktplasseringsavtale ved å bruke en Jensen Interceptor i filmen Assault on Agathon, en film Minardos produserte og spilte hovedrollen i sammen med Marianne Faithfull. Ifølge Qvales egen beretning: «Minardos må være en bedre selger enn meg, for han endte opp med å overbevise meg om å finansiere hele filmen.» Filmen var en slags kopi av en James Bond-thriller og hadde en fremtredende bruk av en Jensen Interceptor. Filmen ble ingen suksess og Qvale avskrev investeringen sin.
Qvale Automotive Group
Qvale Mangusta
Familien Qvale grunnla Qvale Automotive Group. De startet et samarbeid med Alejandro de Tomaso og på bilutstillingen i Genève i 1996 viste de konseptbilen De Tomaso Biguà. Da de første bilene skulle lanseres på markedet ble samarbeidet med De Tomaso avbrutt og bilene ble markedsført under Qvale-merket i stedet for De Tomaso. De produserte bilene ved sitt datterselskap Qvale Modena S.p.A. i en ny fabrikk i Modena, Italia. Det var først og fremst Kjells sønn Bruce som tok seg av bilproduksjonen. Den eneste modellen som ble produsert under det Italienske bilmerket Qvale var Mangusta i årene 1999 til 2002. I 2003 solgte Qvale rettighetene til Mangusta til MG Rover Group.
Sportsbilkulturen
Kjell Qvale var en av de mest innflytelsesrike skikkelsene i utviklingen av sportsbilkulturen på USAs vestkyst. Hans arbeid strakte seg fra bilklubber og racingorganisasjoner til etablering av ikoniske arrangementer og til og med utformingen av en av verdens mest berømte racerbane‑svinger. Som USAs første og største importør av MG etter ble Qvale en nøkkelperson i å organisere MG‑treff, klubbrace og sportsbilarrangementer. Qvale engasjerte seg tidlig i Sports Car Club of America (SCCA) miljøet i California og var en av de mest sentrale skikkelsene i å bygge opp sportsbilracingen. Qvale ble ved en tilfeldighet racesjef for det som skulle bli Californias mest spektakulære gaterace, Pebble Beach Road Races (1950–1956), gjennomført på en bane med stengte offentlige veier. Han organiserte løpene og var en nøkkelfigur i å profesjonalisere arrangementet. Som et tillegg til Pebble Beach Road Races grunnla Qvale Pebble Beach Concours d’Elegance, tretti biler ble stilt ut 4. november 1950. På den tiden var det de nyeste sportsbilene og spesialbygde kjøretøy som sto i sentrum, nå er den blitt verdens mest eksklusive utstilling for historiske samlerbiler. Han var med på å etablere Laguna Seca Raceway og er blitt kreditert for konseptet med den populære Corkscrew («korketrekkeren») på banen. Resultatet ble et avtrykk som fortsatt preger amerikansk motorsport.
Qvale deltok i flere av de tidlige sportsbilsløpene på den amerikanske vestkysten, som han selv ofte var med på å arrangere, blant annet ved Golden Gate Park og Pebble Beach. På slutten av 1950-tallet kjøpte Qvale en Lister-Jaguar for å konkurrere i lokale løp i California. I et av disse løpene han ble frakjørt av Joe Huffaker, i stedet for å prøve å slå ham igjen, valgte Qvale å ansette Huffaker for å bygge og vedlikeholde bilene sine. Qvale kjørte for å skape blest om bilmerkene han solgte. Da konkurransen ble tøffere på 1960-tallet, overlot han imidlertid rattet til profesjonelle førere som A.J. Foyt og Bobby Unser.
Indy 500, Huffaker-offy 1966
Qvales British Motor Car Distributors bygde også konkurransebiler. British Motor Corporation (BMC) var en britisk bilgigant med hovedkontor i England og merker som Austin, Morris, MG, Jaguar, Austin-Healey, Riley, Wolseley og Vanden Plas. Forholdet mellom BMC og Qvale var et forretningssamarbeid, men Qvale hadde en unik posisjon. Han var en eksklusiv importør med rettighetene til å importere og selge alle BMC-merker på den amerikanske vestkysten. Qvale var så suksessrik at han i perioder var BMCs største enkeltkunde i verden. Dette ga ham enorm makt over fabrikken i England, han kunne for eksempel diktere endringer i designet på bilene for at de skulle passe det amerikanske markedet bedre. Fordi Qvale var deres viktigste mann i USA, fikk han tillatelse til å bruke BMC-navnet på løpsbilene som Joe Huffaker bygde i San Francisco på 1960-tallet. Dette var ren markedsføring for å selge flere biler i de lokale butikkene.
De viktigste seriene Huffaker bygde med BMC-navn var BMC Formula Junior (1960–1963) en svært konkurransedyktig bil solgt i et store antall. De ble markedsført som BMC Mk I (1960), Mk II (1961-1962) og Mk III (1962–1963). Disse ble solgt som ferdige biler eller byggesett for rundt 4 000 dollar. BMC Huffaker Genie (1960–1965) en serie med løpsbiler for sportsbilracing (SCCA) brukte ofte motorer som MG og Austin-Healey. Den første Genie Mk 4 kom i 1960, og serien fortsatte utover 60-tallet med modeller som Mk 10 og Mk 12 for Can-Am-racing i 1965. De satset også innen Indy 500, først med Cooper T54 (1961) som opprinnelig var bygget av Cooper Car Company i England, som den legendariske føreren Jack Brabham hadde hatt suksess med. Den ombygde Formel 1 bilen fikk en Aston Martin sekssylindret motor, men ble sett på som liten og svak, den ble nummer 9. Senere bygde de flere biler, de mest berømte bilene var MG Liquid Suspension Specials (1963–1964), etter fulgt av Huffaker-offy. Etter at Joe Huffaker forlot Qvale og BMC i 1967, startet han sitt eget selskap, Huffaker Engineering.
Hesteveddeløp
Qvale tilbrakte et helt liv med å eie og ride fullblodsgalopphester. Han var president i Pacific Racing Association på Golden Gate Fields som var en hesteveddeløpsbane som gikk langs kystlinjen av San Francisco Bay. Han var styret på Golden Gate Fields i 25 år og var også styreleder i Bay Meadows Racetrack. Avlsgården hans var i Napa Valley, California, var det siste hjemmet til den legendariske Silky Sullivan. Silky Sullivan (1955–1977) var en hest som skrev seg inn i amerikansk galopphistorie for sine mange seire og for sportens mest spektakulære avslutninger. Hesten lå håpløst langt bak i feltet, ofte 25–40 lengder bak, før han satte inn en sluttspurt i et rasende tempo som publikum aldri glemte. Etter karrieren ble han kjøpt av Qvale. Blant hester Qvale selv avlet frem var hester som avlshoppen Variety Queen, moren til Variety Baby og Variety Road en av hans største sportslige suksesser som vant Grade 1 San Fernando Stakes, vant 17 løp og nesten 1 million dollar. Silveyville satte banerekord på Golden Gate Fields og tjente over 1,2 millioner dollar. Blant hans mange suksesshester finner man navn som Trondheim, en av Qvales tidlige suksesser, oppkalt etter fødebyen hans, den vant flere løp, inkludert Dinner Stakes.
Selvbiografi
Kjell Qvale ga ut en selvbiografi, I Never Look Back (2005), som i stor grad fokuserer på hans liv i bilbransjen og hans lidenskap for hester og racing. Boken dekker hans oppvekst i Norge, flyttingen til USA, etableringen av British Motor Car Distributors og hans arbeid med merker som MG og Jaguar.
Død
Kjell Qvale døde i en alder av 94 år. Han var fortsatt aktiv med hesteavl og hesteveddeløp ved stallen i Napa frem til sin død.
Teorien om Zodiac-morderen
Forfatteren Mike Rodelli anklaget Qvale for å leve et «dobbeltliv» som Zodiac Killer, en uidentifisert seriemorder som myrdet fem personer i San Francisco Bay området mellom 1968 og 1969. Qvale benektet anklagen og truet med å saksøke Rodelli: «Du kan ikke finne noen i denne byen som har mindre sannsynlighet for å være Zodiac Killer enn meg». Etter Qvales død ga Rodelli ut boken The Hunt for Zodiac.
Referanser
↑T&F NCAAdb, T&F NCAAdb athlete ID 11180[Hentet fra Wikidata]
123Browning, Peter; Blunsden, John (1974). The Jensen Healey stories. Croydon [Eng.]: Minneapolis, Minn: Motor Racing Publications; distributed by Motorbooks International. ISBN978-0-900549-21-2.
