Klaus Huber
| Klaus Huber | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 30. nov. 1924 Bern (Sveits) | ||
| Død | 2. okt. 2017 (92 år) Perugia | ||
| Beskjeftigelse | Komponist, musikkpedagog, universitetslærer, fiolinist, dirigent | ||
| Utdannet ved | Zürcher Hochschule der Künste | ||
| Ektefelle(r) | Susanne Huber | ||
| Nasjonalitet | Sveits | ||
| Medlem av |
| ||
| Utmerkelser | Reinhold-Schneider-Preis (1984) Ernst von Siemens' musikkpris (2009) Kultur- und Friedenspreis der Villa Ichon (2002) Honorary Member of the International Society for Contemporary Music | ||
Klaus Huber (1924–2017) var en sveitsisk komponist, fiolinist, dirigent og komposisjonslærer.
Liv og karriere
Etter utdannelse ved lærerseminaret i Küsnacht og lærergjerning i Berner Oberland, studerte han fra 1947 til 1955 musikkteori og komposisjon hos Willy Burkhard ved Hochschule für Musik und Theater Zürich. Til 1949 studerte han også fiolin med Stefi Geyer.
Huber var fiolinlærer ved konservatoriet i Zürich fra 1949 til 1955. I 1955/56 studerte han med Boris Blacher i Berlin. Den første internasjonale anerkjennelsen kom med kammerkantaten Des Engels Anredung an die Seele som ble oppført ved en samtidsmusikkfestival i Roma i 1959. Fra 1960 til 1963 underviste Huber musikkhistorie ved konservatoriet i Luzern og fra 1964 i fagene musikkteori, komposisjon og instrumentering ved Musik-Akademie der Stadt Basel. I årene 1973 til 1990 hadde han et professorat i komposisjon ved musikkhøyskolen i Freiburg im Breisgau.
Klaus Huber var gift med en tidligere elev, den sørkoreanske komponisten Younghi Pagh-Paan.
Musikk
Utgangspunktet for Klaus Huber var seriell musikk inspirert av Anton Webern, men i tillegg til serialisme var han åpen for andre teknikker. Fra 1980-årene interesserte han seg for arabisk musikk med mikrotonalitet, arabiske rytmer og arabisk diktning.
Huber var en sosialt og politisk bevisst komponist, og tekstene han anvendte har ofte et religiøst utgangspunkt og er forankret i den sveitsisk-reformerte kor- og oratorietradisjonen. Likevel er ikke verkene religiøse i tradisjonell kristen forstand, men formidler mer et et politisk, samfunnskritisk og humanistisk budskap.
Elever
Verk
- 1952 Abendkantate
- 1955 6 kleine Vokalisen for altstemme, fiolin og cello
- 1957 Des Engels Anredung an die Seele
- 1958 Auf die ruhige Nacht-Zeit
- 1961 Noctes
- 1959–64 Soliloquia. Oratorium for soli, to kor og stort orkester. Tekst Aurelius Augustinus
- 1966 Askese for fløyte, talestemme og lydbånd over en tekst av Günter Grass
- 1967 Tenebrae for stort orkester
- 1970/71 …inwendig voller Figur… for stort kor, høyttaler, lydbånd og stort orkester
- 1976/77 Erinnere Dich an g… for kontrabass og 18 musikere
- 1972 Ein Hauch von Unzeit I
- 1972 Ein Hauch von Unzeit II
- 1972 Ein Hauch von Unzeit III
- 1972 AUSGESPANNT…
- 1973/74 Turnus für Orchester
- 1973–1975 Im Paradies oder der Alte vom Berge, opera etter Alfred Jarry
- 1976 Ein Hauch von Unzeit IV
- 1975–1982 Erniedrigt – geknechtet – verlassen – verachtet, oratorium i 7 deler etter tekster av Ernesto Cardenal, Florian Knobloch, Carolina Maria de Jesú og George Jackson
- 1990 Die umgepflügte Zeit, In memoriam Luigi Nono
- 1992/93 Die Erde bewegt sich auf den Hörnern eines Ochsen for vokal- og instrumentalenseble
- 1993/94 Intarsi, kammerkonsert for klaver og orkester
- 1993–1997 Lamentationes Sacrae et Profanae ad Responsoria Iesualdi for 6 solostemmer, teorbe, gitar, bassetthorn og bassklarinett
- 1997 Umkehr – im Licht sein…, Diptychon for kor, mezzosopran, taler og lite orkester etter tekster av Max Frisch, Osip Mandelstam og Kurt Marti
- 1998/99 L’ombre de notre age for altfløyte, viola d’amore og harpe
- 2001 Schwarzerde. Sceneverk (opera) i ni sekvenser. Libretto: Michael Schindhelm og Klaus Huber (etter dikt og prosatekster av Osip Mandelstam)
- 2002 Die Seele muss vom Reittier steigen…, tekst av Mahmud Darvisj
- 2004 A Voice from Guernica…
- 2006 Miserere hominibus…, vokalverk
Bibliografi
- Klaus Huber: Umgepflügte Zeit. Gesammelte Schriften, red. Max Nyffeler. Verlag MusikTexte, Köln 1999.
- Klaus Huber: Von Zeit zu Zeit. Das Gesamtschaffen. Gespräche mit Claus-Steffen Mahnkopf. Hofheim 2009.
Referanser
- ↑ Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 3 4 Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Klaus_Huber, besøkt 17. oktober 2026[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000020570, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 27275[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 3 Sveitsisk historisk leksikon, HDS ID 009495, besøkt 23. oktober 2026[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Musicalics, Musicalics komponist-ID 79913[Hentet fra Wikidata]
- ↑ www.evs-musikstiftung.ch[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Bernhard Neuhoff: Man muss sich immer wieder neu erfinden (Deutschlandradio Kultur 28. mars 2009)
- ↑ «Klaus Huber» i Theaterlexikon der Schweiz
- ↑ «Klaus Hubers kommentarer til stykket Askese». Arkivert fra originalen 15. mars 2008. Besøkt 10. august 2011.
Kilder
- Hanspeter Renggli: Klaus Huber i Andreas Kotte (red.): Theaterlexikon der Schweiz. Bind 2, Chronos, Zürich 2005, ISBN 3-0340-0715-9, s. 880 f.
- (de) Andrea Weibel: «Huber, Klaus» i Historisches Lexikon der Schweiz
Litteratur
- Martin Demmler: Komponisten des 20. Jahrhunderts. Reclam, Stuttgart 1999, ISBN 3-15-010447-5, s. 201 ff.
- Jean-Noel von der Weid: Die Musik des 20. Jahrhunderts. Von Claude Debussy bis Wolfgang Rihm. Insel-Verlag, Frankfurt am Main u. a. 2001, ISBN 3-458-17068-5, s. 432 ff.
- Ulrich Tadday (red.): Klaus Huber, Musik-Konzepte 137/138. edition text + kritik, München 2007, ISBN 978-3-88377-888-4, (Musik-Konzepte NF 137/138).
Eksterne lenker
- Offisielt nettsted
- (en) Klaus Huber – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Klaus Huber på Discogs
- (en) Klaus Huber på MusicBrainz
- (en) Klaus Huber på Spotify
- Litteratur om Klaus Huber i Bibliographie des Musikschrifttums
- Dossier Klaus Huber, beckmesser.de