| Lidia Menapace | |||
|---|---|---|---|
| Født | 3. apr. 1924 Novara | ||
| Død | 7. des. 2020 Bolzano | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, partisan, litteraturviter, feminist | ||
| Embete | |||
| Utdannet ved | Università Cattolica del Sacro Cuore | ||
| Parti | Rifondazione Comunista | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Italia (–1946) Italia (1946–) | ||

Lidia Menapace (født Brisca, født 3. april 1924 i Novara i Piemonte i Italia, død 7. desember 2020 i Bolzano i Sør-Tirol) var en italiensk motstandskvinne under andre verdenskrig, publisist og politiker som satt i Senatet fra 2006 til 2008 som representant fra Partito della Rifondazione Comunista. Hun er blitt betegnet som den italienske feminismes grand dame.
Brisca, som mot slutten av krigen ble med i den italienske motstandsbevegelse og overbragte beskjeder og ordre mellom forskjellige partisanceller, studerte litteraturvitenskap i Milano ved Università Cattolica, og tok eksamen i 1945. Etter å ha giftet seg med legen Nene Menapace flyttet hun i 1951 til Bolzano.
Der representerte hun Democrazia Cristiana fra 1946 til 1960 i kommunerådet. I 1964 stilte hun som kandidat for samme partiliste og ble innvalgt i Consiglio della Provincia autonoma di Bolzano (Trentino-Sørtirols Landråd), og kunne som første kvinne ved siden av Waltraud Gebert-Deeg i Sørtirols landdag. Fra 1965 til 1969 var hun landråd for sosialvesen og helse i kabinettet Magnago II.
Hun ble etterhvert tiltrukket av marxismen og var med på å grunnlegge den venstreorienterte dagsavisen Il Manifesto. Dette førte til at hennes karriere som dosent ved Università Cattolica tok slutt, og til brudd med Democrazia Cristiana. Samtidig engasjerte hun seg i sekstiåtterbevegelsen og begynte en hektisk virksomhet som publisist.
I 1972 publiserte hun boken Per un movimento politico della liberazione della donna; med den inntok hun en ledende rolle i italiensk feminisme. Hennes partipolitiske aktivitet som troende kristen spredte seg inn i det venstrepolitiske miljø; hun tilhørte blant annet Democrazia Proletaria.
I boken Nonviolenza. Le ragioni del pacifismo (2004) beskrev Lidia Menapace sammen med Fausto Bertinotti og Marco Revelli nødvendigheten av at kommunismen/sosialismen vendte seg bort fra forestillingen om en væpnet revolusjon, og istedet engasjerte seg for pasifismen.
I 1980-årene var Menapace medlem av Romas kommuneråd. Fra 2006 til 2008 representerte hun som senator gor det eurokommunistiske Partito della Rifondazione Comunista i det italienske parlament.
I 2018 gikk hun med til å stille til Senatet for partiet Potere al Pololo!, men partilisten maktet ikke å komme over sperregrensen på tre prosent, og dermed ble hun ikke valgt.
I 2019 utnevnte selskapet Politika henne til Sør-Tirols «årets politiske personlighet» for året 2018.
Menapace døde den 7. desember 2020 i Bolzano av covid-19, i en alder av 96 år.