| Den melkittiske kirke | |||
|---|---|---|---|
| Hovedgren | Den romersk-katolske kirke, Østkirken | ||
| Grunnlagt | 1724 | ||
| Ledertittel | melkittisk-gresk-katolsk partriark | ||
| Antall medlemmer | 1 568 239 (2017) | ||
| Livssyn | Katolisisme | ||
| Geografi | Midtøsten, Amerika | ||
| Hovedkontor | Katedralen av Vår Frues himmelfart | ||
| Nettsted | www.pgc-lb. (ar, en, fr) | ||
Den melkittiske kirke eller melkittisk-katolske kirke; melkittiske gresk-katolske kirke (arabisk: كنيسة الروم الملكيين الكاثوليك, Kanīsat ar-Rūm al-Malakiyyīn al-Kāṯūlīk) er én av den katolske kirkens 23 særkirker. Kirken følger den bysantinske ritus og bruker arabisk som liturgisk språk, men anerkjenner paven som religiøst overhode. Den melkittiske kirke har omtrent 1 600 000 tilhengere, hovedsakelig i Midtøsten, Sør- og Nord-Amerika. I Libanon utgjør melkitter en andel på 4 % av befolkningen.
Særkirkens overhode er den melkittiske patriark av Antiokia, som har sitt sete i Damaskus. Nåværende patriark er Youssef I Absi (siden 2017). Den sporer sin historie tilbake til tidlige kristne i Antiokia ved Orontes på 100-tallet f.Kr., tidligere en del Syria, men nå i Tyrkia. Kristen tro ble introdusert i byen av apostelen Peter.
Den melkittiske kirke er organisert i 19 eparkier (bispedømmer), hvorav 14 er erkeeparkier (kursivert i listen; kirkeprovinser og metropolitanbispedømmer er fremhevet i fet). I tillegg kommer seks eksarkater o.l. (mindre skrifttype i listen).
Melkittene var opprinnelige ortodokse kristne i dagens Midtøsten, Egypt og Sudan (jf. Faras bispedømme). Navnet betyr keiserlig på arameisk, siden melkittene stod på den bysantinske keiserens side i konsilet i Kalkedon (451), som utløste skismaet mellom de ortodokse og orientalsk-ortodokse kirkene.
Fra 1300-tallet begynte romersk-katolske prester å misjonere i og rundt Damaskus, noe som førte til at mange ortodokse prester konverterte til eller sympatiserte med katolisismen. Da den katolsk-vennlige biskopen Kyrillos VI ble valgt til patriarken av Antiokia i 1724, førte dette til bruddet med den ortodokse kirke. Mens patriarken av Konstantinopel innsatte en motpatriark (som begrunnet den antiokensk-ortodokse kirke), anerkjente pave Benedikt XIII patriarken Kyrillos og tilbød ham en union med den katolske kirken. Den melkittiske kirke var dermed delt i en katolsk og en ortodoks gren, men navnet gikk over på den katolske. Den melkittisk-katolske patriarken av Antiokia beholdt også jurisdiksjonen over Midtøsten og Nord-Afrika, noe som gir seg utslag i hans fulle tittel, patriarken av Antiokia og hele Orienten, av Alexandria og av Jerusalem.