Atferd
Ilderen blir vanligvis kjønnsmoden i sitt andre leveår. Det er vanlig med ett kull i året. Ilderen har ikke forsinket fosterutvikling slik de fleste andre mårdyr har, og hunnene er drektige i 6 uker før ungene blir født i mai/juni. Ilderen får normalt 4–6 unger i hvert kull. Ungene fødes blinde. Etter en måned åpnes øynene, og de har da fått en ullaktig pels. Når de er to–tre måneder gamle, har ungene utviklet voksen kroppsstørrelse og er nå uavhengige av moren.
Ilder har vært et ettertraktet pelsdyr, og oppdrett av ilder har i Norge vært drevet siden slutten av 1920-åra og fram til slutten av andre verdenskrig. Mange ilder rømte, og etterhvert som farmene ble nedlagte, ble dyrene sluppet fri. Mange av ilderne som lever i Norge i dag, er trolig etterkommere etter pelsfarminga. I noen år etter krigen ble det utbetalt skuddpremie på ilderen, men dette ble opphevet mot slutten av 1960-tallet. I nyere tid har det vært drevet en del pelsdyrfarming igjen, (bl.a. i Trøndelag), og ilder har også blitt populært som kjæledyr (se tamilder).
Historisk sett har ilder vært brukt som husdyr i flere tusen år. Den ble brukt til kaninjakt og rottefanger av de gamle romerne og grekerne. Det dreiet seg da om den tamme, helt eller nesten albinistiske ilderen, også kalt frett (Mustela putorius furo). Kan også være temmet albinisert steppeilder (M. eversmanni). Frett regnes rent praktisk i dag som en egen art, men biologisk er det en underart. De finnes forvillet på New Zealand (skulle drepe kaniner, men ble dessverre en katastrofe for mange andre arter) og over store deler av Europa og krysser seg også med ville ildere.
Hovedføden er frosk, padder, smågnagere, fugl og egg. I likhet med røyskatten hamstrer ilderen mat i overskuddstider, og den kan også sikre ferskmat utover vinteren ved å bite frosk over nakken og lamme frosken slik at den ikke dør, men fungerer som levende matlager. Ilderen er nattaktiv, og den har et særdeles godt nattesyn.
-8.jpg)
