Fotografi av ofre, sivilbefolkning. Ett av Ron Haeberles bilder tatt med hans private kamera, trykt i ukebladetLIFE.
Mỹ Lai-massakren var en massakre på sivile sørvietnamesere under Vietnamkrigen i et angrep på landsbyen My Lai i Sør-Vietnam16. mars1968. Mer enn førti amerikanskesoldater deltok i massakren; ikke en eneste av bakkestyrkene prøvde å stanse masseskytingen. Den amerikanske hæren oppgir 347 drepte, mens vietnamesiske myndigheter oppgir 504 dødsofre, 231 av hannkjønn og 273 av hunnkjønn, derav 17 gravide. 259 var yngre enn 20 år, hvorav 49 tenåringer og resten yngre enn 13 år.
Amerikanerne hadde ingen tap. En av dem ble såret, men var truffet av sine egne. Av en rekke soldater som ble stilt for retten etter massakren, ble bare lederen, William Calley, domfelt.
Calley beordret sine menn til å åpne ild straks de gikk inn i landsbyen, enda ingen gjorde motstand. Øyenvitner hevdet at gamle menn ble drept med bajonett; kvinner og barn i bønn drept med nakkeskudd; og minst én jente ble voldtatt og deretter drept. Calley drev landsbyboere ned i en grøft og meide dem ned med maskingeværild. Amerikanske myndigheter forsøkte å dysse saken ned, og offentligheten ble først kjent med den halvannet år senere, da journalistenSeymour Hersh skrev om My Lai i november 1969. I tillegg kom Ron Haeberles fargebilder som dokumenterte ubestridelige krigsforbrytelser mot sivilbefolkning. Dem overlot han ikke til hæren, men solgte dem til ukebladetLIFE for offentliggjøring. Da skapte massakren store avisoverskrifter over hele verden, også i Norge, og bidro avgjørende til motstand mot Vietnamkrigen.
Beskrivelse
Massakren ble begått av amerikanske soldater tilhørende kompani Charlie i 1.bataljon, 20. infanteriregiment, 11. brigade, 23. infanteridivisjon, under ledelse av troppssjef sekondløytnant William Calley, den 16. mars 1968.
My Lai ligger i den fattige Quang Ngai-provinsen og ble kalt «Pinkville» av amerikanske soldater pga rødfargen som ble brukt på det tett bebygde My Lai-området på hærens kart. I februar og mars 1968 led kompani Charlie store tap i området i bakhold og pga landminer; etter Tet-offensiven gikk Viet Cong over til geriljakrig. Etterretning utpekte feilaktig My Lai-traktene som geriljaens kjerneområde, men det lå 65 km unna. 15. mars sa kompaniets kaptein, Ernest Medina (1936-2018), til mennene sine at alle som befant seg i My Lai, skulle behandles som om de var med i Viet Cong eller en sympatisør. Sersjant Ron Haeberle, kompaniets fotograf, tok svart-hvitt bilder for hærens arkiver; men i sitt private fotografiapparat hadde han fargefilm. Svart-hvitt bildene viser soldater som forhører fanger, ransaker eiendeler og setter fyr på hytter; handlinger som ikke regnes som krigsforbrytelser. Fargebildene viste en annen virkelighet.
24 år gamle Hugh Thompson jr. fløy et rekognoseringshelikopter i lav høyde over My Lai. Da han og mennene hans - Lawrence Colburn og Glenn Andreotta - oppdaget sårede sivile, markerte han hvor de var med røykgranater og anmodet over radio bakkestyrken om å bringe medisinsk hjelp. En såret jente i 20-årsalderen lå på gresset. De kunne se at hun var ubevæpnet og såret i brystet. De markerte henne med grønn røyk, siden det var trygt for hjelpere å nærme seg. (Rød røyk ville bety fare.) Helikopteret hang seks fot over bakken da kaptein Medina kom bort, sparket henne, trådte tilbake og drepte henne. «Det gjorde han like foran oss. Da vi så Medina gjøre det, skjønte vi det. Det var våre menn som stod for drapene.»
Thompson gikk inn for landing og avskar soldatene med helikopteret sitt, mens Colburn og Andreotta holdt dem i sjakk med maskingevær. I 1970 forklarte Thompson seg i en høring i Kongressen. En kongressmann anklaget Thompson for forræderi og prøvde forgjeves å få ham stilt for krigsrett for å ha rettet våpen mot sine egne.
Fordi den amerikanske regjering forsøkte å dysse ned massakren, kom Thompson i vanry og mottok drapstrusler.
I 1998 ble de tre tildelt medaljen Soldier’s Medal for acts of extraordinary bravery not involving contact with the enemy («for å ha utvist ekstraordinært mot som ikke involverte kontakt med fienden») i en seremoni ved Vietnam Veterans Monument i Washington DC. Glenn Andreotta var ikke til stede; han ble drept i kamp bare tre uker etter My Lai.
USA forsøkte først å dekke over saken, men da verdenspressen fikk kjennskap til massakren, eksploderte skandalen. My Lai ble for mange et symbol på amerikanske overgrep i Vietnam. At de var regel mer enn unntak, fremgikk av bl.a. Nick Turses bok Kill anything that moves: the real American war in Vietnam, som ble American Book Award Winner i 2014.
Den ansvarlige for massakren, løytnant William Calley, ble dømt til livsvarig fengsel for mord, men presidenten beordret ham løslatt to dager etter, i påvente av ankebehandlingen. Calley satt 3½ år i husarrest i militærbasen Fort Benning i Georgia, og ble deretter løslatt. Calley skyldte på sine overordnede, blant andre kaptein Medina, noe Medina benektet.
Fem menn som vitnet til fordel for Calley, sa at de fikk klart inntrykk av at Medina ønsket alle drept, medregnet kvinner og spedbarn. De innrømmet likevel at han aldri sa dette i rene ord. Ett vitne sa kaptein Medina hadde påstått at de ikke kom til å treffe noen kvinner eller barn i My Lai, ettersom flygeblader hadde varslet om angrepet. Alle fem sa de hadde vært vettskremte av informasjonen Medina kom med; han hevdet at en Viet Cong-bataljon holdt til i området, og at amerikanerne ville være underlegne i størrelsesorden 2:1, kanskje 3:1. Han hadde forberedt dem på store tap. 22. september 1971 ble Medina frikjent, også for drapet på den sårede unge kvinnen han tilstod å ha drept. Han fikk likevel avslag på opprykk til major, og avskjed i nåde i oktober 1971.
Fotografen Haeberle reiste til My Lai og møtte igjen en overlevende, seks år gamle Tran Van Duc, som han tok bilde av under massakren.
Dokumentar
Massakren ble skildret i en den prisbelønnede britiske dokumentarfilmenFour Hours in My Lai fra 1989. Dokumentaren ble tildelt både en International Emmy Award og en BAFTA i sin klasse. Filmen er tilgjengelig på youTube.
