| Myrflatbelg | |||
|---|---|---|---|
| Nomenklatur | |||
| Lathyrus palustris L. | |||
| Populærnavn | |||
| myrflatbelg (myrskolm) | |||
| Hører til | |||
| erteknappslekta, erteblomstfamilien, egentlige tofrøbladete planter | |||
| Miljøvern | |||
| Norsk rødliste: | |||
EN —
Sterkt truet | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | fuktige steder | ||
| Utbredelse: | tempererte strøk på den nordlige halvkule | ||
Myrflatbelg (Lathyrus palustris) er en flerårig, klatrende urt i erteblomstfamilien.
Stilken kan bli opptil 120 cm lang og har vingekanter. Bladene har slyngtråder, og det er 2–5 par småblader. Blomstene er purpurblå og sitter i langstilkete klaser. Myrflatbelg vokser på fuktige og kalkrike steder sammen med andre høye stauder og busker. Typiske voksesteder er sump, rikmyr, fuktige enger og vegkanter.
Det er to underarter: Snau myrflatbelg (L. p. subsp. palustris) er utbredt i Europa og Vest-Sibir. Håret myrflatbelg (L. p. subsp. pilosus) forekommer hovedsakelig i Asia og Nord-Amerika, men utbredelsen strekker seg gjennom Nord-Russland vestover til Nord-Norge.
I Norge finnes snau myrflatbelg på Østlandet og i Steinkjer i Nord-Trøndelag. Den er i tilbakegang på grunn av gjengroing og inngrep langs vassdrag og er vurdert som sterkt truet (EN) i Norsk rødliste for arter 2021.
Håret myrflatbelg er funnet i Steigen og Hadsel i Nordland og i Harstad i Troms. Den er vanligere i Finnmark der den finnes fra Alta til Sør-Varanger og Båtsfjord. Også denne underarten er i en viss tilbakegang og er vurdert som nær truet (NT) i Norsk rødliste for arter 2021.