Nestorianisme

Palmesøndagsprosesjon (?). Freske i en assyrisk kirke i Gaochang fra 683–770 e.Kr., i dag i Museum für Asiatische Kunst i Dahlem.

Nestorianismen er en kristologisk lære oppkalt etter Nestorius, patriark av Konstantinopel fra 428 til 431. Nestorius ble lyst i bann som kjetter på konsilet i Efesos i 431, men har ifølge senere oppfatninger aldri stått inne for det synet som konsilet tilla ham. Han fikk aldri noen særlig tilhengere innen Europa eller Det bysantinske rike. Østens kirke forkastet derimot konsilet, og noen elementer av nestorianismen fikk en viss utbredelse i Asia.

I kristen teologi og kirkehistorie refererer nestorianisme til flere gjensidig beslektede, men doktrinært forskjellige sett med læresetninger som faller inn under paraplybetegnelsen tonaturlæren, slik som to naturer i Kristus (menneskelig og guddommelig) eller to personer i Kristus (Mennesket og Ordet). I hvilken grad disse to definisjonene faktisk er forskjellige, kan også diskuteres. Den første betydningen av begrepet er relatert til læren til den kristne teologen Nestorius (død ca. 451 e.Kr.) slik den ble uttalt av hans umiddelbare motstandere ved konsilet i Efesos og tradisjonelt brukt av miafysitter. Den andre betydningen av begrepet relaterer seg til et sett med senere teologiske læresetninger som tradisjonelt ble betegnet som nestorianske av kalkedonere (kristne som aksepterer og opprettholder teologiske resolusjoner fra konsilet i Khalkedon i 451), men som avviker i Nestorius’ lære i opprinnelse, omfang og terminologi. Oxford English Dictionary definerer nestorianisme som: «Læren til Nestorius, patriark av Konstantinopel (utnevnt i 428), der det hevdes at Kristus hadde forskjellige menneskelige og guddommelige personer.»

Definisjon

Om læren
Under de kristologiske diskusjoner på 400-tallet var det som ble kalt nestorianismen motpolen til monofysittismen. Ettertiden kjenner nestorianismen primært fra anatemaet Kyrill av Alexandria og konsilet i Efesos rettet mot den. Hovedpunktet i den nestorianske lære skal ha vært at Jesus Kristus var to personer og to naturer: én person med en guddommelig natur, og én person med en menneskelig natur. Hvert av den inkarnerte Kristi attributter, og hver av hans gjerninger, kan dermed tilordnes den ene eller eller den andre av disse personer. Begge personer er kun sammenknyttet ved et kjærlighetens bånd.

Den opprinnelige definisjonen av nestorianisme, slik den ble formulert av Nestorius selv, er hovedsakelig bevart i hans gjenlevende skrifter om emner som mariologi (læren om jomfru Maria) og kristologi. Selv om mange av verkene hans gikk tapt eller ble ødelagt, har andre blitt overført gjennom hans motstandere eller bevart i bibliotekene til Den østlige kirke. Den mest bemerkelsesverdige blant disse er Herakleidenes’ basar, som ble skrevet under hans eksil etter konsilet i Khalkedon, og bevart i kun ett eksemplar i gammelsyrisk oversettelse. Den moderne gjenoppdagelsen av dette verket har ført til fornyet akademisk interesse for å rekonstruere Nestorius’ egne teologiske posisjoner, som ser ut til å avvike i vesentlige henseender fra den «to-personers» formuleringen av kristologi som tilskrives ham av både hans samtidige og senere kritikere.

Hans teologi var påvirket av læren til Theodoros av Mopsuestia (død 428), den mest framtredende teologen fra den antiokenske skolen. Nestoriansk mariologi foretrekker tittelen christotokos, som omfatter begrepet theotokos («gudsbærer») for Maria, og understreker dermed skillet mellom guddommelige og menneskelige aspekter ved inkarnasjonen, og samtidig deres enhet i Kristi person. Nestoriansk kristologi fremmer konseptet om en prosopisk forening av to konkrete virkeligheter (guddommelig og menneskelig) i Jesus Kristus, i motsetning til konseptet om en hypostatisk forening av to hypostaser til én.

Skillet går mellom henholdsvis «to hypostaser i én person» og «to hypostaser forent til én hypostase». Hypostase blir ikke sett på som subjekt, men snarere som en natur som eksisterer i virkeligheten. Denne kristologiske posisjonen blir av Vesten sett på som radikal dyofysittisme,[7] og skiller seg ifølge kalkedonsk kristendom fra deres dyofysittisme (tonaturlæren), som ble bekreftet på nytt ved Kalkedon-konsilet i 451.[8] Slike læresetninger brakte Nestorius i konflikt med andre framtredende kirkeledere, særlig [[[Kyrill av Alexandria]], som utstedte 12 anatemaer (bannlysninger) mot ham i 430. Nestorius og hans læresetninger ble til slutt fordømt som kjetterske ved Efesos-konsilet i 431, og igjen ved konsilet i Khalkedon i 451. Hans læresetninger ble ansett som kjetterske ikke bare i kalkedonsk kristendom, men enda mer i orientalsk ortodoksi. Østkirken ville bekrefte Nestorius’ ortodoksi, i tråd med tradisjonen til den antiokenske skolen på sin tid.

Gravskrift av en nestorianer, gravlagt i Chifeng, Indre Mongolia.

Etter fordømmelsen flyttet noen av Nestorius' tilhengere, som var tilhengere av den antiokenske skolen og skolen i Edessa, til Sasanideriket (Det nypersiske riket), hvor de var tilknyttet det lokale assyriske samfunnet i satrapien Asuristan (Assyria). Mange av dem var tilhengere av den assyriske kirken, kjent som Østens kirke, mens andre var syrisk-ortodokse. I perioden fra 484 til 612 førte en gradvis utvikling til etableringen av spesifikke doktrinære synspunkter innenfor Østens kirke. Utviklingen av disse synspunktene ble ferdigstilt av den framtredende østsyriske teologen Babai den store (død 628), som brukte det spesifikke syriske begrepet qnoma (ܩܢܘܡܐ) som en betegnelse for dual (både guddommelig og menneskelig) substans innenfor én prosopon (person) av Kristus. Slike synspunkter ble offisielt vedtatt av Østens kirke på et konsil holdt i 612.

Motstandere av slike synspunkter i Vesten merket dem feilaktig som «nestorianere», noe som førte til praksisen med å feilmerke Østens kirke som nestorianere, og faktisk det assyriske folket selv som «nestorianere». Imidlertid har dette i moderne religiøse studier blitt kritisert som upassende og misvisende, selv om Nestorius offisielt æres som en helgen i den assyriske østkirken. Som en konsekvens, både i akademisk litteratur og innen interkirkelige relasjoner, fokuserer begrepet nestorianere i økende grad på sin primære betydning, Nestorius’ opprinnelige lære, snarere enn å referere til læren til den langt eldre assyriske østkirken eller dens avlegger, den kaldeisk-katolske kirke.

Lærens autentisitet

Senere forskning har trukket i tvil om Nestorius selv eller hans tilhengere fra den antiokiske skole faktisk innesto for en slik lære. Det som ligger bak kan blant annet ha vært mislykkede teologiske formuleringsforsøk. Noen av disse ble diskutert og plukket fra hverandre under konsilet i Khalkedon i 451. Et problem var at Nestorius hadde avvist uttrykket theotokos («gudeføderske») om jomfru Maria, hvilket kan ha sin årsak i at uttrykket også ble brukt i førkristen, hedensk sammenheng. Han kan derfor ha ment at det var bedre å tale om Maria som «kristusføderske».

Kirken i perserriket, Østens assyriske kirke, nektet å være med på noen fordømmelse av Nestoriussom kjetter, fordi den mente at kritikken mot Nestorius var konstruert. Det førte til at denne kirken fikk tilnavnet «nestoriansk» i Vesten, for å skille den fra andre orientalske kirker. Enkelte av kirkens representanter, for eksempel Barsauma av Nisibis (400–495), så seg riktignok politisk tjent med å fronte deler av Nestorius' lære fordi dette økte akseptansen for Østens kirke hos de persiske makthaverne. Mange av Nestorios' tilhengere søkte også tilflukt i Perserriket. Men kirken har aldri akseptert læren om Kristi to personer. Mange av kirkens ledere fra senantikken til i dag har sågar eksplisitt tilbakevist den.

Referanser

  1. ↑ Brock (2006), s. 177.
  2. ↑ Wood, Philip John (januar 2022): Miaphysites in Iraq during the Last Great War of Antiquity (c. 604–28) and its Aftermath, The Journal of Ecclesiastical History. 73 (1): 20–37. doi:10.1017/S0022046920003061. ISSN 0022-0469.
  3. ↑ «What Is Miaphysitism?», Holytrinitytn.org. En kristologisk retning som hevder at Jesus Kristus er både fullt ut guddommelig og fullt ut menneskelig og at disse to naturene er forent i én «natur» (én person = Kristus).
  4. ↑ Fairbairn, Donald (18. februar 2021): «The Chalcedonian Definition», Credo
  5. ↑ Baum & Winkler (2003), s. 4.
  6. ↑ «Nestorianism», Oxford English Dictionary.
  7. 1 2 Driver, G.R.; Hodgson, Leonard (2012): Nestorius: The Bazaar of Heracleides. Beth Mardutho: The Syriac Institute. Gorgias Press. ISBN 978-1-61143-472-9.
  8. ↑ Cross, Frank Leslie; Livingstone, Elizabeth A., red. (2005): «Antiochene theology», The Oxford Dictionary of the Christian Church. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-280290-3; s. 79.
  9. ↑ González, Justo L. (2005): Essential Theological Terms. Louisville: Westminster John Knox Press. ISBN 9780664228101. Prosopon er et teologisk begrep brukt i kristen teologi som betegnelse på konseptet om en guddommelig person.
  10. ↑ Chesnut (1978), s. 392–409.
  11. ↑ «anatema», NAOB
  12. ↑ Meyendorff (1989).
  13. ↑ Brock (1999), s. 281–298.
  14. ↑ Brock (2006).
  15. ↑ Baum & Winkler (2003), s. 3–5.
  16. ↑ Brock (1996), s. 23–35.
  17. ↑ Baum & Winkler (2003), s. 4–5.
  18. ↑ Seleznyov (2010), s. 165–190.

Litteratur

Eksterne lenker