| Nils Lykke | |||
|---|---|---|---|
| Født | ca. 1492 Danmark | ||
| Død | 24. des. 1535 Steinvikholm slott | ||
| Beskjeftigelse | Statsmann, riksråd | ||
| Ektefelle(r) | Eline Nielsdatter Gyldenløve | ||
| Far | Joachim Lykke | ||
| Søsken | Susanne Jakobsdatter Lykke Sidsel Lykke Hilleborg Lykke Gertrud Lykke | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Danmark | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Nils Lykke eller Niels Lykke (født ca. 1492 i Danmark, død 24. desember 1535 på Steinvikholmen) var en dansk adelsmann som ble riksråd og lensherre i Norge.
Niels Lykkes mor Maren Bille kom fra den mektige danske adelsslekten Bille og var søster til lensherren Eske Bille og biskop Ove Bille. I 1502 kom Niels Lykke i tjeneste hos kong Hans og ble i 1519 sendt til erkebiskop Birger i Skåne med arrestordre på pavens nuntius Arcimboldus.
Lykke sluttet seg til kretsen rundt Christian II som slo ham til ridder under sin kroning i Stockholm i 1520. Den svenske adelen kunne trygt møte til kroningsfesten, for kong Christian hadde gitt amnesti til opprørerne («all gunst og mistanke skal tilgis»). I virkeligheten var festen en felle der 94 personer ble henrettet, kjent som blodbadet i Stockholm. Den nyslåtte ridderen Lykke skal ha talt til folket og fremlagt kongens begrunnelser for massakren. Tidligere amnesti gjaldt angivelig ikke fordi de henrettede var kjettere, og etter kirkeretten var avtaler med kjettere ikke bindende.
I likhet med mor Sigbrit og ble Lykke antatt å ha påvirket kong Christians lovarbeid, og som kongens kjøgemester ble han med på reisene til Slesvig i 1522 og Jylland i 1523. Som sin senere svoger Vincens Lunge ble Lykke satt til å megle mellom Christian II og de jyske opprørerne. I november 1526 mottok Lykke tre safirer, trolig som godtgjørelse for store utlegg han hadde hatt for kongens skyld. Som en av få danske adelsmenn hadde han lojalt deltatt i forsvaret av København, som da var beleiret av Frederik I. Da byen overga seg, og slaget var tapt for Christian II, dro også Lykke i eksil. Først i 1527 kom han tilbake til Danmark, og den mektige familien hans fikk ham forsont med Frederik I som nå var landets konge.
I 1528 ble han sendt til Norge for å innhente opplysninger om Dalejunkeren, en bedrager som utga seg for å være eldste sønnen av Sten Sture d.y. Ekteskap var avtalt mellom svindleren og Eline, den tredje av fru Inger til Austråts fem døtre. I Norge hadde Dalejunkeren funnet støtte hos erkebiskop Olav Engelbrektsson, riksråden Vincens Lunge og fru Inger, som altså fikk den ene datteren sin forlovet med ham. Da Dalejunkerens svindel ble avslørt, og han ble henrettet som bedrager i Rostock i 1528, stod hans støttespillere i Norge tilbake, sterkt kompromittert. Men alt samme året stod Eline brud likevel, da hun giftet seg med Niels Lykke i Nyborg. Paret fikk to barn, Helvig Nielsdatter Lykke og Niels Nielsen Lykke.
Trolig var ekteskapet del av den danske regjeringens norgespolitikk, og skaffet Lykke sin svigermors forleninger (Sunnmøre, Romsdal, Edøy og Fosen), samt en plass i det norske riksrådet.
Våren 1531 iverksatte Lykke og hans svigermor et rent kupp. Lykke forhandlet med den beryktede danske munken Matthias, abbed i Tautra kloster, om å overta klosteret for en avtalt sum til fordeling mellom Matthias og munkene. Erkebiskop Engelbrektsson fikk Lykke arrestert, men Frederik I samtykket i at Lykke fikk overta Tautra som «forstander» for kloster og klostergods. Fra da av var stedet et verdslig len. Samtidig ble fru Inger innsatt som «forstanderske» i Reins kloster, og skal ha fått kongens brev på at klosteret var hennes forlening. Engelbrektsson protesterte forgjeves, og sommeren 1532 skaffet fru Inger seg stadfestingsbrev, med vilkåret om å det fortsatt ble holdt gudstjeneste for nonnene.
I april 1532 fikk Lykke også plass i kommisjonen som skulle styre Norge tilbake i Frederik Is herredømme. Imidlertid holdt Engelbrektsson Eline og de to barna i fangenskap, inntil en ekspedisjon sendt fra Bergen befridde dem. Men Eline døde før Lykke fikk møte henne. Med støtte fra sin svoger Vincens Lunge presset han Engelbrektsson til å inngå forlik og betale erstatning; men nå var han selv falt i unåde hos Frederik I, og både han og Lunge ble fratatt verv. Fremover holdt Lykke seg derfor i ro i Norge og arbeidet for å styrke forbindelsen med Danmark. Han bodde på Storfosen gods i tre år, og fikk anlagt voller og vollgraver rundt hovedgården til vern mot angrep. Bygdefolkene var pålagt strengt pliktarbeid for å få oppført festningsverkene.
Her forelsket han seg i sin avdøde kones søster, Lucie, og i starten av 1535 fikk de en sønn. Det innebar to alvorlige lovbrudd (incest og kjetteri). Lykke tryglet sin danske familie om støtte mot anklagene, men de tok avstand fra ham.