Objektivitet: Denne artikkelens objektivitet er omstridt. Obs! Endringer som mangler kildehenvisning og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet. |
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. |

Norsk adel har funnes gjennom det meste av Kongeriket Norges eksistens. Adelen var både mektige politiske aktører, særlig gjennom riksrådet, og samfunnets fremste sosioøkonomiske elite, ikke minst gjennom sine len og gods. Adelen i Norge kjennetegnes av juridiske privilegium som gjerne gikk i arv, et lukka sosialt miljø som allmuen var utestengt fra, og en distinkt mentalitet og kulturform, herunder heraldiske våpenskjold med tilhørende kroner. Rikets første adel var kystjarlene under Hårfagre etter rikssamlinga rundt år 872. Under Olav den hellige ble adelen tettere tilknytta kongens person. De kalles da hird, og besto blant annet av lendmenn (seinere baron) og skutelsveiner (ridder). På 1300-tallet blir ridder den høyeste rangen i adelen, væpner den nest høyeste, samtidig som hirden i praksis omdannes til et ridderskap. På 1400-tallet, under de utenlandske kongene av Norge, blir det vanlig med adling ved patent. Det skjer samtidig som et lensvesen bygges ut over hele riket. I 1671 innføres det nye adelsklasser, nemlig grever og friherrer (baroner), fra 1709 også markier. Norges Grunnlov av 1814 forbød nye grevskap og baroni. Adelsloven av 1821 satte i gang en langvarig avvikling av offentlig adelskap, slik at dalevende personer fikk beholde adelskap og eventuelle titler ut sin levetid. Norges adel som offentligrettslig stand opphørte såleis i 1911, da den siste norske adelskvinna med lovfesta anerkjenning døde.

Kongeriket Norge regnes etter tradisjonen som grunnlagt i 872 av Harald Hårfagre. Før rikssamlinga besto Norge av en rekke høvding- og småkongedømmer. Hårfagre la mange av de lokale herskerne under seg, som dermed ble kongens vasaller med tittelen jarl. Jarlene styrte som sjølstendige fyrster i hver sine distrikt, samtidig som de anerkjente kongens overhøyhet. Blant de mest kjente jarlene er Ragnvald Mørejarl, stamfar til jarlene på Møre og Orknøyene. Det satt også jarler i Fjordane (Firdajarlen), Sogn (Sygnajarlen) og Trøndelag og Hålogaland (Ladejarlen). Etter hvert som kongemakta vokste seg sterkere forsøkte Hårfagre å degradere jarlenes sønner til ikke-fyrstelige lendmenn eller tilsvarende. Jarlene kom dessuten på vikende front da Hårfagresønnene arva trona rundt år 930 og satte seg sjøl til å styre rikets landsdeler. Ved inngangen til år 1000 var det bare Ladejarlen igjen av de innenlandske jarlene. Under Olav den hellige på 1000-tallet trer lendmennene fram som den viktigste adelsklassen. De avløser hersene, og forvalter større områder enn hersene hadde gjort. Lendmennene inngår i hirden, en korporasjon der medlemskap bygger på troskapsed – og dermed et personlig brorskap – til kongen. Ordet lendmann kommer av at lendmennene fikk disponere et len, eller kongelig jord, som godtgjøring for tjenesten. Hirden besto for øvrig av menige hirdmenn, skutelsveiner, gjester med flere, foruten embeter som stallare og merkesmann.[trenger referanse]

Etter hertug Skules fall i 1240 tar innbyrdesstriden i Norge slutt, og kong Håkon IV går i gang med å styrke kongedømmet, herunder med utviklinga av en hoffkultur for kongen og adelen. Begrepet høvisk (av hov, hoff) blir da sentralt. I Kongespeilet (ca. 1250) dikotomiseres det mellom høviske mennesker og ikke-høviske mennesker. Allmuen, herunder bønder, var per definisjon ikke-høviske. Bøndene kunne finne på mye galt, men i hovedsak når de ble utsatt for dårlig påvirkning. Bøndene var dumme og uvitende, men ikke onde, som historikeren Hans Jacob Orning har tolka kongens syn. Adelen var høviske – eller var rettere sagt forventa å være det. Kongespeilen gjør rede for hvordan adelen skal opptre overfor kongen, dronninga, kongens fyrstelige gjester, andre adelsmenn og allmuen. Adelen skal ha stelt hår og skjegg, ikke spise eller drikke når kongen gjør det, og ikke banne, håne, være grovkjefta eller andre ting som «tølpere» gjør. Med Hirdskråa (ca. 1273-77) ble kongens krav til adelen skjerpa og tydeliggjort. Medlemmer av hirden skulle blant annet ikke fråtse i mat og drikke, innbefatta alkohol; ikke overdrive gleder og nytelser, herunder søvn, sex og fest; holde kroppen ren og i form; unngå laster som grådighet, misunnelse, dovenskap, likegyldighet og brautende hovmod; og dyrke dyder som sannferdighet, ærlighet, ordholdenhet og troskap. Skråa poengterer at adelsmannen, i motsetning til allmuemannen, ikke skal være brå og oppfarende, men rolig overveie hvordan han vil reagere. For adelsmannen ville det innebære tap av ansikt overfor kongen og adelen å la seg vippe av pinnen og henfalle til ukontrollert raseri, i motsetning til hos allmuen, der fraværet av rask respons ville oppfattes som feighet og gjøre at han mister anseelse. Både Kongespeilen og Skråa legger vekt på et likevektig sinn: adelsmannen skal ikke være vennlig mot noen og uvennlig mot andre, og skal herunder snakke til allmuen på en nøytral måte (i skråa: «Vær jevn og liketil mot alle menn, enten de er mer eller mindre enn deg»). Humørsvingninger ble sett ned på. Sjøl om Kongespeilen og Hirdskråa omtaler bønder som «kotkarer» og «heimfødinger» var verka ikke forfatta for å rakke ned på allmuen. Tvert imot skulle de oppdra adelen til høviskhet. Det gamle, norrøne skillet mellom fattig og rik eller bonde og stormann sto for fall, og heretter skulle skillet gå mellom høviske og ikke-høviske mennesker. En stormann var ikke automatisk en hoffmann, og i Kongespeilet advarer kongen om at en stormann som ikke er høvisk vil kunne gå over til å anses som en bondekar, det vil si en degradering fra adelens rekker.[trenger referanse]
I 1270-åra under Magnus Lagabøte ble lendmennene og skutelsveinene omdøpt til baron og ridder, og begge fikk samtidig tittelen herre (jf. fransk seigneur). Baron- eller ridderrangen var tilknytta kongen, og herretittelen var tilknytta slektas gods. Baronen Audun Hugleiksson titulerte seg såleis som herre av Hegranes. I 1308 beslutta kong Håkon V at det ikke lenger skal utnevnes baroner, men slik at eksisterende baroner beholdt sin rang livet ut. Deretter ble ridderen adelens høyeste rang, og gjennom 1300-tallet omdanner hirden seg i praksis til et ridderskap. På 1300-tallet fant det også sted en betydelig avskalling av adelen. Rikets hovedstad ble flytta fra Bergen til Oslo, mens kongekrona gikk over til Håkon Vs svenske barnebarn. Mange baron- og ridderætter ble dermed «arbeidsledige», og måtte se seg om etter annen sysselsetting. Særlig i Hålogaland, Trøndelag og deler av Vestlandet kunne den gamle hirdadelen finne retrettstillinger hos erkebiskopen, blant annet som setesveiner. Atter andre lente seg på sine godsinntekter, eventuelt også skipsfart og handel.[trenger referanse]

Som arvekongerike kom Norge i 1389 på tyske hender, og den tyske praksisen med adling ved patent, altså åpent brev, tar til i Norge, først under Erik III og Kristoffer, deretter Christian I og hans etterfølgere av huset Oldenburg. Her ble mottakeren som regel lova adelskap for seg sjøl og ektefødte etterkommere i mannslinja. Sammen med patentet fulgte det vanligvis et våpenskjold. Unionskongene sto også for utbygginga av et lensvesen i Norge. Riket ble inndelt i flere hovedlen og en rekke smålen som ble gitt til familier på varierende betingelser. Adelen og geistligheta, som nå hadde forent seg i Norges riksråd, rikets faktiske regjering, var pådrivere for at nordmenn skulle inneha norske len, og fikk i stor grad gjennomslag for det. Men etter reformasjonen i 1537 ble norske len nesten utelukkende gitt til dansker, tyskere og andre utlendinger, viser en gjennomgang ved Gustav Heber. Lensvesenet ble avvikla etter innføringa av eneveldet i 1661. I 1671 ble det imidlertid innført en nyføydal modell der private eiendomssamlinger, avhengig av størrelsen, kunne opphøyes til grevskap eller friherreskap, herunder med utstrakt makt, myndighet og privilegium for innehaveren og hans familie. I Norge har man hatt tre grevskap (grevskapet Laurvigen, grevskapet Griffenfeld, grevskapet Jarlsberg) og ett friherreskap (baroniet Rosendal), foruten en rekke greve- og friherretitler som var rent titulære, altså ikke tilknytta et forlent gods. Skandinavias eneste markisat lå i Norge, nemlig Lister (1709) og Mandal (1710).[trenger referanse]
En annen nyvinning fra eneveldets første tiår er adelskap oppnådd i medhold av rangen: de viktigste embeta i staten ga en plassering i kongens rang, noe som på sin side kunne gi personlig eller arvelig adelskap for innehaveren, hans familie og eventuelt etterkommerne, avhengig av hvor i rangen man sto. Uformelt kalles de for rangadelen, i motsetning til brevadelen, som hadde mottatt adelskapet ved patent. Tildelingene av adelskap under eneveldet skjedde stort sett ved at den som ønska seg adelskap satte inn et større pengebeløp i kongens privatkasse. Pengesummen skulle blant annet dekke kostnadene til patentet, som kosta en liten formue å produsere. Blant slekter med «kjøpt» adelskap finner vi Anker, Gyldenkrantz og Løvenskiold. Man skal her merke seg at penger alene ikke var nok; som regel lå det mange tiårs framragende innsats i statsapparatet, næringsliv og industri bak disse adelskapa. Unntatt fra betalingskravet var adelskap som belønning for militær bragd eller kunstnerisk-vitenskapelig innsats, slik som Cort Adeler og Tordenskiold.[trenger referanse]
Da den norske staten ble reetablert i 1814 slo Norges Grunnlov fast at det for ettertida ikke kunne opprettes nye grevskap eller baroni. De påfølgende stortinga vedtok deretter en lov for å avvikle offentlig adelskap, men først på tredje forsøk ble loven i 1821 motvillig sanksjonert av kongen, som da var Karl III Johan. Adelsloven oppheva det meste av privilegia, men lot de berørte personene beholde adelskap og eventuelle titler livet ut. Norsk adel som offentligrettslig stand besto såleis til 1911, da den siste norske adelskvinna med anerkjenning fra statens myndigheter gikk ut av tida, nemlig Julie Elise de Schouboe, født 1813 i Stavanger, død 1911 i Danmark.
I Norge, som ellers i Europa, skjedde adling opprinnelig ved at man mottok en forlening fra kongen og til gjengjeld sverga kongen troskap og anerkjente kongens overhøyhet, slik at man ble en vasall. Elementer av vasallitet fulgte med videre til hirden, der hirdmannens troskapsed til kongen og kongens tildeling av veitsle og/eller len markerte en direkte personlig relasjon til monarken. Både i vikingtida og mellomalderen var adelen tett forbundet med militær tjenestegjøring, sjøl om lendmenn og andre adelsfolk også hadde administrative oppgaver i statsstyringa og sine respektive distrikt. I seinmellomalderen ble det, antakelig med den tysk-romerske keiserens adlingspraksis som forbilde, vanligere å tildele adelskap ved patent, altså åpent brev. Adelskapet skifter dermed karakter fra å være en lojalitetspakt mellom tjener og drott til å bli en mer enveis æresbevisning fra kongen. Adelskap ble heretter tildelt «av sær kongelig gunst» og liknende formuleringer. Noen ganger ble adelskap gitt som belønning, andre ganger fulgte det med krav til mottakeren. På 1400-tallet kalles adelen for riddermenn (riddermennsmenn), tidvis edlinger, før ordet adel gjør seg gjeldende på 1500-tallet. Norsk adel betyr at adelen har norsk statstilhørighet, ikke at den nødvendigvis er kulturelt eller etnisk norsk. Allerede i vikingtida og tidlig mellomalder talte adelen flere innvandra slekter, blant annet fra England. I seinmellomalderen var det også anselig innvandring fra Sverige, Danmark og Tyskland, for eksempel Krummedike og Kruckow. I moderne tid har norsk adel også omfatta slekter av fransk opphav (for eksempel de la Navité), skotsk (Mowat) og italiensk (Accoramboni). Noen utenlandske slekter med norsk adelskap innvandra til Norge og slo seg ned for godt eller midlertidig, for eksempel Huitfeldt, Akeleye og Markdanner. Andre har antakelig aldri satt sin fot i riket, for eksempel Farinelli og markiene av Mandal.[trenger referanse]
Blant de viktigere grunnbøkene og oversiktsverka om norsk adel finnes Gustav Storms «Om Lendermandsklassens Talrighed i 12. og 13. Aarhundrede (1884), Norsk adel (1944) av Gustav Heber og Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319 (1972) av Knut Helle. Nevnes kan også Norrøn arverett og samfunnsstruktur (2001) av Hans I. Kleven. Innehavere av norske len er dels behandla av Kristian Erslev i «Danmark-Norges Len og Lensmænd 1596-1660» (1885), men Erslev utelot kvinnelige lensinnehavere, noe som gjør arbeidet mangelfullt. En rekke danske, norske og svenske adelsbrev fra 1400- og 1500-tallet er utgitt i boka Adels- og våbenbreve udstedt af danske (unions-)konger indtil 1536 (2007) ved redaktør Nils G. Bartholdy. Innen primærkilder finnes det kopier av danske og norske adelsbrev fra perioden 1671-1814 i arkivet etter Danske Kancelli. Når det gjelder slektshistorie er mange norske adelsætter omtalt i Danmarks Adels Aarbog, Danskt Adelslexicon og i mindre grad i Svenska adelns ättartavlor. Norsk Slektshistorisk Tidsskrift og Genealogen rommer en betydelig mengde forskning på norske adelsætter. Viktige kilder til adelige våpenskjold er Norske Sigiller fra Middelalderen: Verdslige Sigiller indtil aar 1400 (1899) ved riksarkivar H.J. Huitfeldt-Kaas, Segltegninger fra hyllingene i Norge 1591 og 1610 (2010) av Norsk Slektshistorisk Forening og Magtens besegling: Enevoldsarveregeringsakterne af 1661 og 1662 (2013) av Heraldisk Selskab. Det finnes også noen få våpenbøker, særlig etter Iver Hirtzholm og Gerhard Schøning, dessuten Birgitte Knudsdatter Seeblads norske Vaabenbog.[trenger referanse]
Adelens bruk av våpenskjold, herunder rangkroner og hjelmer, gjenspeiler et intrikat hierarki av hver families rang, særlige egenskaper (minneverdig opphav, heltedåder eller annet) og eventuelle relasjoner til kongehuset. Når det gjelder sosial prestisje var avstanden stor fra et gjennomsnittlig adelig våpenskjold, som gjerne nøyde seg med ett felt (motiv), én rangkrone og én hjelm, til grevene av Laurvigens storslåtte våpenskjold som nærest var overøst med kongelige æresbevisninger, blant annet en unik rangkrone, tre hjelmer, et hjerteskjold, fire felt, Frederik den tredjes monogram, Dannebrog og en variant av Den norske løve. Nedenfor vises digitale tegninger av adelens rangkroner under eneveldet. Det er verdt å merke seg at enkelte familier kunne ha spesielle rangkroner som avviker fra standarden, som spesifisert i adels- eller våpenpatentet. Det gjelder framfor alle familiene Gyldenløve og Danneskiold-Laurvigen, der sistnevnte hadde en antikk krone med fire høye og fire lave takker, delvis fordi de var kongens biologiske avkom, delvis fordi Larvik hadde høyest rang blant grevskapa i Danmark–Norge. Bemerk at det i Norge og Europa skilles mellom adelskroner (hjelmkroner) og rangkroner. Forskjellen er at adelskrona ikke sier noe om bærerens rang. Adelskrona er med andre ord lik for alle adelige, fra ridder til menig adel. Adelskrona er også fra mellomalderen, mens rangkronene oppsto på 1600-tallet sammen med rangens framvekst. Adelskrona har utspring fra den eldre løvkrona eller bladkrona, som opprinnelig var en kongekrone, men som i seinmellomalderen ble overlatt til adelen etter hvert som kongene tok i bruk mer forseggjorte kroner og gikk over fra åpne kroner til bøylekroner. Adelskrona har kontinentalt opphav. Den har et enkelt, paneuropeisk mønster, nemlig fem synlige takker der den første, tredje og femte har bladaktig form (fleuron eller liknende), mens den andre og fjerde har en perle eller kule i bladets sted. Den brukes i alminnelighet av norske slekter som ble adla før 1671. Det skal likevel sies at de fleste adelsbreva på 1400- og 1500-tallet ikke innvilger krone sammen med våpenskjoldet. Det forekom bare unntaksvis som en særskilt belønning. Bruk av adelskrone bygger såleis mer på sedvanerett: det som kongen kunne godta sjøl om han ikke nødvendigvis hadde gitt formell tillatelse.[trenger referanse]

| Bilde | Type |
|---|---|
| Adelskrone (hjelmkrone) | |
| Adelig rangkrone | |
| Friherrelig rangkrone | |
| Grevelig rangkrone | |
| Markgrevelig rangkrone |

| Bilde | Type |
|---|---|
| Gyldenløves rangkrone | |
| Danneskiolds rangkrone |
| Bilde | Type |
|---|---|
| Friherrelig hjelm (sju bøyler/spiler) | |
| Grevelig hjelm (elleve bøyler/spiler) |
Fra 800-tallet til 1814 har over tusen personer mottatt norsk adelskap, blant annet flere hundre lendmenn/baroner, flere hundre skutelsveiner/riddere, flere hundre lensherrer, flere hundre «brevadelige» og flere hundre «rangadelige». Listene nedenfor er derfor ufullstendige.