Objektivitet: Denne artikkelens objektivitet er omstridt. Obs! Endringer som mangler kildehenvisning og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.
Norsk adel har eksistert både i middelalderen og i nyere tid. Adelen i Norge utviklet seg først som lendmenn og hird for kongen, men både lavadel og høyadelige ætter ble svekket av Svartedauden, og aristokratiet forsvant gradvis etter innføringen av eneveldet i Danmark-Norge i 1660. Grunnloven av 1814 forbød nye adelstitler og privilegier, og i 1821 ble alle adelstitler opphevet, bortsett fra noen få unntak.
Historikk
Den opprinnelige norske adelen fra høymiddelalderen gikk i stor grad ned i bondestanden etter svartedauden 1349–1350, således var det fint lite igjen av norske stormenn på begynnelsen av 1400-tallet. Enn videre ble den resterende norske adelen utarmet i løpet av 1500-tallet, med redusert antall, rikdom og innflytelse. Kong Frederik I ønsket å gi danske adelsmenn rettigheter i Norge. Det norske riksrådet holdt tilbake anerkjennelsen av den nye kongen. Selv om han ble kronet i København 5. august1523, ble ikke det norske anerkjennelsesdokumentet (håndfestingen) utstedt før i november 1524. Ved herredagen i København i 1536 ble det norske riksrådet avskaffet, og selv om Norge fortsatte å være et eget kongerike, forble det deretter oppfattet som enhver dansk provins og underlagt kongen og det danske riksrådet i København. Flere unionskonger lot seg hylle av den norske adelen, blant annet på Akershus festning.
Betegnelsen adel var ikke brukt i den norske middelalderen,[trenger referanse] og ble tatt i bruk senere, selv om samfunnsgruppen var den samme. Betegnelsen uradel ble lansert på 1800-tallet under påvirkning av tyske slektsforskere.
For å styrke eneveldet av 1660, ble det i 1671 innført et nytt system med grevetitler og friherretitler i tillegg til adelsklassen. Et par utenlandske adelsmenn ble gitt titler til norske områder.
Friherretittelen avløses senere av tittelen «baron». To grevskaper blir skapt: Laurvigen i 1671 for kongens sønn Ulrik Fredrik Gyldenløve, og Jarlsberg i 1673 for Peder Schumacher, bedre kjent som Griffenfeld. Etter at sistnevnte ble dømt for høyforræderi i 1678, ble grevskapet solgt til Gyldenløve, som solgte det videre til baron Gustav Wilhelm von Wedel som fikk tittelen greve Wedel-Jarlsberg. Et baroni i Rosendal ble opprettet i 1678 for Ludwig Rosenkrantz, som hadde giftet seg med en norsk adelskvinne, Karen Mowat, som arvet store eiendommer.
Tildelingene av adelskap under eneveldet skjedde, stort sett, ved at den som ønsket adelskapet satt inn et større pengebeløp i kongens privatkasse blant annet Anker, Gyldenkrantz og Løvenskiold Unntatt fra dette er adelskap som belønning, slik som til Cort Adeler og Tordenskiold.
De fleste nålevende slekter i Norge som har adelig opprinnelse, kan føre sin historie tilbake til særlig Danmark, Slesvig og Holsten.
Grunnloven av 1814 forbød utnevnelse av ny adel, og de siste adelige privilegiene ble gradvis avskaffet med Adelsloven av 1821.
Adel i middelalderen
Årsakene til at noen norske middelalderætter fikk framstående posisjoner i samfunnet gjennom flere generasjoner, kan ikke alltid kartlegges. Årsakene kan være slikt som samling av store jordeiendommer, lokalt etablerte høvdings- og lederposisjoner samt spesiell nærhet til konger som rådgivere og i krigstjeneste.
Særlig titler som ridder, væpner, lendmann og baron, ble tildelt for tjenester til kongen. Lendmannen fikk rett til et landområde (len) og også rett til å inndrive skatter. Dette systemet minner om baroniene i det tyske og engelske adelssystemet.
Slektene Bolt, Losna, Smør, Galle, Galte (senere feilaktig tillagt navnet Galtung), Benkestok og Kane er blant norske adelsslekter kjent fra middelalderen.
I Norge ble slike titler tildelt som personlige æresbevisninger,[trenger referanse] og de ble i mindre grad knyttet til landområder.[trenger referanse] Så lenge lendmannen giftet seg innen sin egen stand, gikk tittelen i arv til den eldste sønnen. Militær makt og velstand var viktigere enn formelle adelstitler.[trenger referanse] Allianser og ekteskap på tvers av de ledende familiene var den vanlige måten å sikre den sosiale posisjonen på.
Minst tre nålevende slekter har av enkelte blitt knyttet til adelig status før enevoldstiden, fra 1800-tallet til dels omtalt med det nyere begrepet «uradel».
Galtung – dagens slekt mottok i 1648 en adelsstadfesting av den dansk-norske unionskongen, men har ikke kjent tilknytning til eldre personer kalt Galte, senere feilaktig tillagt navnet Galtung.
Skanke, (Skancke, Schanche og flere former) fra Jemtland som noen hevder nedstammer fra den norske kongeslekten på øya Man, uten å kunne påvise noe slikt.
Paus – slektens antagelige stamfar ifølge genealogen S.H. Finne-Grønn var kannikenHans Olufsson (død 1570), som hadde personlig, altså ikke arvelig, adelig rang. Kanniken var i følge Finne-Grønn etter alt å dømme farfar til slektens eldste sikkert påviselige stamfedre, prestebrødrene Hans Povelsson Paus den eldre (1587–1648) og Peder Povelsson Paus (1590–1653). Etterkommerne var prester og jurister på 16- og 1700-tallet. I 1923 ble trelastarvingen Christopher Tostrup Paus tildelt tittelen greve av pave Pius XI, etter å ha gitt store donasjoner til den katolske kirke. Han bodde i Roma og i Sverige, der han var med i den svenske Ointroducerad adels förening.
von Arenstorff. Naturalisationspatent 1670 for general Friedrich von Arenstorff (1626-1689). Kom til Norge med oberstløytnant Heinrich von Arenstorff til Vernø-kloster (Et. 1669-1712). Også skrevet: von Arensdorph.
von Todderud – Rangadlet 1760 med generalmajor Peder Gulbrandsen von Todderud. Utdødd 1865.
de Tonsberg – Rangadlet på 1600-tallet med Mathias de Tonsberg. Utdødd 1770.
Utenlandsk ikke-naturalisert adel i Norge
Barclay de Tolly. muligens livlandsk adel. Kom til Norge med premiemajor Stephan Barclay de Tolly (1677-1732).
de Besche. Kom til Norge 1650 med kanonstøper Peter de Besche (1618-1692).
Bjelke (samme som den svensk slekten Lilliebielke)
Bratt af Höglunda
von Brømbsen. Uradel fra Livland. Kom til Norge 1795 med premierløytnant Hans Henrich Christopher von Brømbsen (1772-). H.J. Huitfeldt-Kaas ansåg slektens påstand som ubevist.
von Bülow
von Ditten
von Clausewitz
Ref.(Danske og norske Officerer 1648–1814) av J.C.W. Hirsch og K. Hirsch.Samlet register side 84. Bind 3-1 side 52.
von Clausewitz, Fredrik Karl
von Clausewitz, Gottlob Peter
Coucheron
de Créqui dit la Roche'
af Geijerstam. Adlet 1773 i Sverige. Kom til Norge 1905 med Gösta af Geijerstam (1888-1954).
von Haffner. Kom til Norge på 1700-tallet med generalkvartermester Johan Frederich Wilhelm von Haffner til Dal.
von Koss. Uradel fra Mecklenburg. Kom til Norge på 1600-tallet med kaptein Johan Christoph von Koss.
von Krogh. Muligens uradel fra Bremen. Kom til Norge på 1600-tallet med stadsmajor Bernhardus von Krogh (-1676). Slekten fikk dansk naturalisationspatent 1873 for Ferdinand Christian Herman von Krogh (1815-1891).
von Lüttichau . Uradel fra Sachsen. Kom til Norge på 1700-tallet med generalmajor Wulff Caspar von Lüttichau eller Lyttchau (1788-1831). Slekten kom til Danmark med Wulff Caspar tipoldefar Hans Helmuth von Lüttichau (1670-1732). Dansk naturalisationspatent 1887 og en dansk gren ble tildelt rigsgrevepatent i 1791.
von Meidell. Muligens uradel fra Estland. Kom til Norge på 1600-tallet med hoffjunkeren Gert von Meidel (ca. 1600–1696). Navnet og skrevet Mejdell og Meydell.
von Møsting. Adelsslekt fra Brandenburg. Kjent i Norge på 1600-tallet med major ved Akershusiske nasjonale regiment Nicolai Abraham von Møsting (1622-1683) til Høfdestad. Hans sønn generalmajor Christian Georg von Møsting (1668-1720) døde uten sønner.
von Printzen. Adelsslekt fra Brandenburg og Pommern. Kom til Norge på 1600-tallet med major Hjob Wilhelm von Printzen (ca.1677-1740).
Friherre von Racknitz. Tysk friherre slekt som kom til Norge med friherre Otto von Racknitz (1829-1913) gift med Caspara Møller.
Svartz originalt Czernetschy.
de/von Tabouillot. Rangadel fra Frankrike (noblesse de robe) originalt fra en landsby ved Verdun.[trenger referanse] Slekten kom til Norge med dr.jur Wolfgang von Tabouillot gen. von Scheibler (1909–2002) som i 1938 giftet seg med Ingrid Haagaas.
von Weltzin. Adel fra Mecklenburg. Kom til Norge på 1700-tallet med premierløytnant Johan Ludvig von Weltzin (1709-1764).
von Zernichow / Czernichow
von Ziegler / Ziegler. Adelsslekt fra Meißen og Sachsen. Slekten kom til Danmark-Norge første halvdel av 1600-tallet med de to oberstløytnantene og navnefetterne Gregorius († 1659) og Gregorius († 1700) Ziegler. Slekten etablert i Norge fra ca. 1680.
Lexicon over adelige Familier i Danmark, Norge og Hertugdømmerne, utgitt heftevis fra 1782 av Det kgl danske genealogiske og heraldiske Selskab, København 1813 (siste hefte)
G. Munthe: «Heraldisk-historiske Optegnelser, eller Tillæg og Rettelser til det af «det danske genealogisk-heraldiske Selskab» fra 1782 til 1813 udgivne Adels-Lexicon», Samlinger til det norske folks Sprog og Historie, bind 3 og 4, Christiania 1835–1836 (med opplysninger om en del personer fra A-J)
A. Thiset og P.L. Wittrup: Nyt dansk Adelslexikon, København 1904 (med flere norske slekter og en sterk reduksjon av antallet i leksikonet fra 1813)
Nils G. Bartholdy: «Adelsbegrebet under den ældre enevælde – sammenhengen med privilegier og rang i tiden 1660–1730», (dansk) Historisk Tisskrift, 12. række bind V hæfte 3, København 1971 (med kritikk mot avgrensningen av slekter hos Thiset og Wittrup)
Achen, S. T.: Danske adelsvåbener, København 1973 (med tegninger av våpnene til slektene i Thiset og Wittrup)
↑Jacob Grimm, Deutsches Wörterbuch «erst im 19. jh. gebraucht zur bezeichnung ältesten adels.» («i bruk bare fra det 19. århundre for å betegne den eldste adelen»), sitert fra Karl Friedrich Eichhorn (1821, 1827).
↑Markgrever av henholdsvis Lister (1709) og Mandal (1710), se Thiset og Wittrup side 174 og 186–187.
↑Fabritius, Albert: Danmarks Riges Adel, Kbh. 1946, side 52 m.fl.
↑Ziegler, Ulrik H. G (1958). Slekten Ziegler i Norge: Reinhold Ziegler og hans etterkommere i Lesja: Sorenskriver Jens Zieglers etterkommere. Hønefoss.
