Personkult

Personkult henviser til en (sterk) persondyrkelse og som er resultatet av en målrettet innsats for å skape et idealisert og heroisk bilde av en strålende leder, ofte gjennom tvilsom smiger og ros.

Historisk har personkult utviklet seg gjennom teknikker for massemedia, propaganda, skuespill, kunst, patriotisme og regjeringsorganiserte demonstrasjoner og stevner. Personen som dyrkes kan enten være død eller levende, og er vanligvis en politisk eller åndelig leder. Personen som dyrkes får ofte en slags «guddommelig» status. Det er også vanlig å underbygge en personkult ved å fortelle om «heroiske dyder» denne personen skal ha gjennomført. I tillegg pålegges medborgere samt militære og statlige tjenestepersoner å sverge en troskapsed til den aktuelle personen.

En personkult skal skape en oppfatning av personen som avgjørende for folkets velferd, og sette likhetstegn mellom personen og staten. Journalist og forfatter Mikal Hem beskriver, med et satirisk blikk, flere kjennetegn som går igjen. Personen må være synlig med bilder og statuer overalt. Personen også ha en tittel som skiller vedkommende fra andre lederkolleger. Så må det finnes en statsfilosofi, det kan være en religion eller noe som ligner. Videre må personen skrive en bok. Så må det sørges for at nyhetene, enten det er i aviser, TV eller radio, stadig skal handle om personen. Alt mulig kan også kalles opp etter personen. I stater med personkult må det dessuten innføres særegne lover som befolkningen må adlyde.

Norge

I middelalderen ble Olav den hellige etter sin død en modell for den jordiske kongen, der politiske og religiøse forestillinger ble knyttet sammen. Kongen ble knyttet til landets lovgivning, og kongedømmet ble i Olavskulten, som ble etablert både i og utenfor Norge, fremstilt som innstiftet av Gud. Dyrkingen av Olav viser dermed hvordan en herskers person og hellighet kunne få en religiøs og politisk betydning som bidro til å legitimere makten også etter herskerens død.

Begrepet personkult har i nyere tid vært brukt om fenomener i Norge, men slike eksempler skiller seg imidlertid vesentlig fra autoritære personkulter. I statsbudsjettet for 2025 satte Jonas Gahr Støres regjering av 20 millioner kroner til anskaffelse av sarkofag til kongeparet, noe som Rødt-politiker Roald Arentz mente bar preg av en form for persondyrkelse. Da kong Harald døde i 2026 var media full av kongestoff. NRK, som ifølge mediekritiker Anki Gerhardsen var verst, farget nettsidene svart. Dekningen gjorde det vanskelig å få med andre nyheter. Gerhardsen mente at dekningen hadde vippet over til «en personkult som er underlig å oppleve i det norske demokratiet».

Referanser

Se også

• Propaganda
• Kult
• Liste over personkulter

Litteratur

• Gro Steinsland (2000). Den hellige kongen (på norsk). Pax Forlag. ISBN 82-530-2227-1. 
• Mikal Hem (2012). Kanskje jeg kan bli diktator (på norsk). Oslo: Pax Forlag A/S. ISBN 978-82-530-3544-4. 

Eksterne lenker

• Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata