Plateomslag

Plateomslag, albumomslag, omslag eller cover (cover er låneord fra engelsk) er fellesnavn på emballasjen til singeler, EP'er, LP'er, kassetter og CD'er.

Musikkalbum har et ytteromslag og et inneromslag, hvor ytteromslaget er preget av et bilde eller en form for kunst.

Utviklingen av plateomslag

Rundt 1909 erstattet 78 rpm-plater grammofonsylinderen som medium for innspilt lyd. Tidligere på 78-platenes tid var omslaget kun en brun papirkonvolutt, ofte med et rund hull slik at man kunne lese etiketten på platen. Det var enkelte ganger trykket logo/varemerket til plateselskapet på omslaget.

I løpet av denne epoken var litografier det primære verktøyet for å lage omslagskunst på albumene. Litografier tillot bare en ensfarget stil som varierte til maksimalt 3–5 farger på hvert album. Dette ville få artistene til å bruke færre detaljer i kunsten sin og skape en tegneserieaktig kunstnerisk stil i de fleste omslag.

Det tyske plateselskapet Odeon var pionerer innen «albumet» i 1909 da de ga ut «Nøtteknekkersuiten» av Pjotr Tsjajkovskij på fire dobbeltsidige plater i en spesialdesignet innpakning. (Det er ikke angitt hva den spesialdesignede innpakningen var). Praksisen med å utgi album ser ikke ut til å ha blitt tatt i bruk av andre plateselskaper på mange år.

Fra 1920-tallet ble innbundne samlinger av tomme omslag med et vanlig papp- eller skinnomslag solgt som «platealbum» (lignet på et fotoalbum) som kundene kunne bruke til å oppbevare platene sine. Disse tomme albumene ble solgt i både 10- og 12-tommers størrelser. Omslagene på disse innbundne bøkene var bredere og høyere enn platene inni, slik at platealbumet kunne plasseres stående på en hylle, som en bok, og beskytte de skjøre platene.

I 1938 ansatte Columbia Records Alex Steinweiss som sin første kunstdirektør. Han er kreditert for å ha oppfunnet konseptet med albumomslag og omslagskunst, og erstattet de enkle omslagene som ble brukt tidligere. Etter hans første innsats hos Columbia fulgte andre plateselskaper hans eksempel. På slutten av 1940-tallet hadde platealbum for alle de store selskapene sine egne fargerike papiromslag i både 10- og 12-tommers størrelser. Noen inneholdt reproduksjoner av klassisk kunst, mens andre brukte originale design.

For klassisk musikk, gjerne med album som inneholdt mer enn en plate, kunne omslagene være mer forseggjort med stive permer påtrykt orkesternavn, komponist og tittel. På slutten av 78-platenes tid begynte det i tillegg til navnet til plateselskapets også å stå navnet til artist og album, ofte også titlene på sporene. Omslagene ble laget av stiv papp og det ble også mer vanlig med en tegning av artisten på omslaget.

Da 10- og 12-tommers vinyl langspillplatene (LP’er) kom i 1948 ble navnet album brukt for det nye formatet. Plateselskapene fortsatt med liknende plateomslagene som på 78-platene, midt på 1950-tallet begynte man å bruke bilder av artisten på omslagene. Dette oppsettet holdt seg utover på 1960-tallet og på baksiden av omslaget fant man da ofte informasjon som titlene, komponisten og lengde på sporene. Annen informasjon som kunne være på baksiden var navnene på de som spilte på albumet, hvilke instrumenter de spilte og også på baksiden kunne det være ett eller flere bilder. Det var god plass på de store omslagene (32 x 32 cm) til både informasjon og bilder, og etter vært så de kunstneriske albumomslagene dagens lys.

På 1970-tallet ble omslagene mer forseggjorte. De store logoene til plateselskapene ble mindre og flyttet til baksiden og albumomslagene ble mer påkostet. Særlig innen sjangeren progressiv rock ble omslagenes forside, og bakside, dekket av spesielle «kunstverk». Det kunne være bilder eller tegninger/malerier med surrealistiske motiver. Enkelte kunstnere er kjent for sine flotte album, for eksempel Roger Dean (Yes) og Storm Thorgerson (Pink Floyd).

Det var på denne tiden vanlig at omslaget kun var en konvolutt, men utbrettomslag (åpnes som en bok) slik at man i tillegg til forside og bakside også fikk to sider innvendig hvor det var bilder, tekster eller annen informasjon om sporene og albumet. I tillegg var det i enkelte album, som Tales of Mystery and Imagination, Peter and the Wolf og Back to the Roots, som også hadde et hefte (Booklet) med informasjon. Omslagene kunne også ha spesielle effekter som Queens A Day at the Races hadde et holografisk bilde av bandmedlemmene på coveren, som virket som om de bevege seg når platen ble snudd. Sticky Fingers som hadde en glidelås på forsiden, Look at Yourself som hadde en form for et speil på forsiden, The Velvet Underground & Nico hadde omslag av Andy Warhol med en banan som man kunne fjerne skallet på eller Wish You Were Here som var pakket i svart krympeplast som gjorde at man ikke kunne se omslaget før man fikk revet av plasten. Plasten på Wish You Were Here var utstyrt med et klistremerke med albumets logo.

Alle disse kostbare løsningene på originalomslagene, som utbrettomslag, hefter, etc. finner man ikke på senere utgivelser av albumene.

Lydkassetten kom på markedet i 1965 med ferdiginnspilte musikk, oftest musikkalbum (LP) som også ble gitt ut på kassett.  Til å begynne med var det flere typer lydkassetter, blant annet Stereo 8, men etter hvert ble den såkalte kompaktkassetten vanlig. Dette ble en internasjonal standard definert av Philips. Forsiden av dekslet er av gjennomsiktig plast slik at man kunne se omslaget gjennom det. Kassetten er liten (10 x 6 cm) og har ikke plass til mye forskjellig informasjon så det er oftest en variant av forsiden på albumomslaget med større artistnavn og albumnavn. På baksiden av dekslet er et lite tittelvindu (7 × 1 cm) der man kunne lese sporlisten. Dette lille formatet på omslaget ga liten plass til informasjon om medvirkende, innspilling, tekster og bilder.

I 1982 kom Compact disc (CD) på markedet. Emballasjeformatene varierer, et plastdeksel (jewel case) er det mest vanlige, men papp- og plastkombinasjonen har vært en populær alternativ form. På samme måten som på kassetten kan man på forsiden se omslaget gjennom plastdekslet. I forhold til LPen er også CD’en liten (12 x 12 cm) og dette gir liten plass til informasjon og bilder på omslaget. Dette førte til at ikke omslagene ble så prioritert og like påkostet som på Lp’ene. Men noen album var unntak, som regel samlealbum som A Young Person's Guide to King Crimson og Anthology (Emmylou Harris) som begge har hefter med bilder og tekst (booklet) og Puls kom med et blinkende rød LED-lys. LP’er ble ofte omtalt som album og senere ble også CD’er omtalt som album.

På samme måte som for CD’er er det også tilsvarende omslag på DVD’er.

På 2020-tallet kom animerte digitale albumomslag hvor man kan se bevegelser i omslagsbilde. Muses album Will of the People og Taylor Swift sitt Folklore er eksempler på dette.

Dobbeltalbum, bokser, hefter og innlegg

På 1970-tallet ble det vanlig å gi ut dobbeltalbum. Det vil si at det var med to LP-plater i samme plateomslaget og de hadde også utbrettomslag, noe som ga stor plass til utsmykking med kunst, bilder og tekst. Eksempler på dobbeltalbum er Tusk, Tales from Topographic Oceans og Goodbye Yellow Brick Road. Det hente også at det ble utgitt trippelalbum, men det var sjeldent. Eksempler på trippelalbum er Woodstock, Wings Over America, Leve Patagonia og Avslutningen. Var det utgivelser med flere en tre LP-plater var de ofte utgitt i en boks, det ble omtalt som bokssett eller samleboks, eksempler på bokssett er Boxed og The Albums.

Når det ikke er et utbrettomslag blir enkelte ganger inneromslaget benyttet til tekster, bilder og annen informasjon. Noen album hadde et hefte (booklet) løst eller festet inne i utbrettomslaget. Heftene kan inneholde kunst og tegninger, bilder av artist og bandet fra innspillingen eller konserter, sporliste, tekster, utdypende forklaring av sporenes komposisjon, medvirkende etc. Eksempler på hefter er Magical Mystery Tour med et 24‑siders hefte, The Lamb Lies Down on Broadway har et 8‑siders hefte og Quadrophenia har et 44-siders hefte.

Andre ting som følger med i omslagene kan være tekstark, bilder, postere, postkort eller klistremerker, såkalte innlegg. For eksempel The Beatles som hadde en plakat med bilde av alle medlemmene og The Dark Side of the Moon hadde med to plakater og to klistremerker.

Design

Plateomlag er en av de forskjellige måtene førsteinntrykk påvirker publikums oppfatning av en gitt musiker eller et band, eller innholdet på albumet. Designet på plateomlag kan også bidra til hvordan et publikum danner seg en mening om artister og musikken deres. Det finnes forskjellige måter et plateomlag visualiseres på. Noen eksempler inkluderer artister som velger å legge ut et bilde av seg selv.

Tidlig på 1960-tallet inneholdt Beatles With the Beatles, Bob Dylans The Times They Are a-Changin' og Rolling Stones The Rolling Stones alle et omslagbilde designet for å fremme musikerens offentlige image. Forfatteren Peter Doggett fremhever også omslaget til Otis Reddings Otis Blue, som har et bilde av en ung hvit kvinne, et design som «en symbolsk maske som skulle skjule artistens kjønn og rase». Standard portrettbaserte LP-omslag ble ytterligere utfordret i 1965–66 av Dylans Bringing It All Back Home, gjennom inkluderingen av symbolske gjenstander rundt sangeren, de kunstig strukkede ansiktene til Beatles vist på albumet deres Rubber Soul, og de stiliserte mørkere fargetonene som ble brukt på Rolling Stones på Aftermath.

Utbrettomslag (et dobbeltomslag), som en bok, og innlegg, ofte med tekstark, gjorde albumomslaget til et attraktivt og verdifullt kunstverk i seg selv. Bemerkelsesverdige eksempler er Beatles Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, som hadde utklippede innlegg, trykte tekster og et utbrettomslag, selv om det ikke var et dobbelt album. The Band utgivelsen, Stage Fright, som inkluderte et fotografi som plakatinnlegg er et tidlig eksempel på at album-kunst som ble et samleobjekt. Rolling Stones Exile on Main St. er et dobbeltalbum som hadde et ark bestående av 12 postkort, trykt i tre rader a fire, og perforert slik at hvert kort kunne rives løs. Pink Floyds The Dark Side of the Moon som hadde et utbrettomslag uten tittel og bandnavn på forsiden, og vedlagt plakater og klistremerker.

Overgangen til det lille CD-formatet (mindre enn 1/4 av størrelsen på en plate) mistet effekten som attraktivt og verdifullt kunstverk, selv om det har blitt gjort forsøk på å lage en mer attraktiv innpakning for CD-formatet, for eksempel nyutgivelsen av Sgt. Pepper, som hadde en pappeske og hefte, eller så hadde noen CD’er overdimensjonert emballasje.

Viktigheten av design var så stor at noen coverartister spesialiserte seg eller fikk berømmelse gjennom arbeidet sitt. Blant disse personene er designteamet Hipgnosis, gjennom arbeidet sitt med Pink Floyd, Genesis, Led Zeppelin og The Alan Parsons Project album. Roger Dean er kjent for sine Yes, Asia og Uriah Heep album. Andy Warhol laget også album kunst, som Rolling Stones berømte glidelås-omslag Sticky Fingers og det ikoniske banan-albumet The Velvet Underground & Nico.

Talentene til mange fotografer og illustratører fra både musikkbransjen og utenfor den har blitt brukt til å produsere et bredt utvalg av minneverdige albumomslag. Fotograf Mick Rock produserte noen av de mest ikonografiske plateomlagne fra 1970-tallet, inkludert Queens Queen II, Syd Barretts The Madcap Laughs og Lou Reeds Transformer. Fra 1972 til 1975 var fotograf Norman Seeff kreativ leder hos United Artists, og i tillegg til sine mange omslagsbilder (The Band, Kiss Hotter than Hell, Joni Mitchells Hejira, osv.), har han fungerte som kunstnerisk leder på en rekke albumomlag.

I tillegg til eksemplene som er nevnt tidligere, har en rekke verdenskjente grafikere og illustratører som Robert Crumb (Big Brother & the Holding Company), Shepard Fairey (Johnny Cash), Howard Finster (R.E.M., Talking Heads), Frank Frazetta (Molly Hatchet), Derek Riggs (Iron Maiden), H. R. Giger (Emerson, Lake & Palmer, Debbie Harry), Al Hirschfeld (Aerosmith), Ken Kelly (Kiss, Santana, Miles Davis), Rex Ray (David Bowie), Jamie Reid (Sex Pistols), Ed Repka (Megadeth), John Van Hamersveld (Rolling Stones) og Alberto Vargas (The Cars) brukt sine talenter til minneverdige musikkomslag.

En rekke plateomslag har også brukt bilder lisensiert (eller lånt fra offentlige domene) fra kunstnere fra svunne tider. Kjente eksempler på dette inkluderer omslaget til Derek and the Dominos Layla and Other Assorted Love Songs (fra maleriet «La Fille au Bouquet» av den franske maleren Émile Théodore Frandsen de Schomberg), «The Downfall of Icarus» av Genisson på omslaget til det første albumet til Renaissance med tittelen Renaissance. Bosch er brukt på omslaget til Deep Purple, og Coldplays Viva la Vida or Death and All His Friends som har Eugène Delacroix' maleri «Liberty Leading the People» med ordene «VIVA LA VIDA» malt oppå med hvit maling.

Flere kjente fotografer har laget omslagsbilder inkluderer Drew Struzan (Black Sabbath, Alice Cooper, Iron Butterfly, Beach Boys), Annie Leibovitz (John Lennon, Bruce Springsteen, Patti Smith), Richard Avedon (Whitney Houston, Teddy Pendergrass),David LaChappelle (No Doubt, Elton John), Anton Corbijn (U2, The Killers, Depeche Mode), Karl Ferris (Jimi Hendrix, Donovan, Hollies), Robert Mapplethorpe (Patti Smith, Peter Gabriel) og Francesco Scavullo (Diana Ross, Edgar Winter).

En rekke artister og band har medlemmer som selv er dyktige illustratører, designere og fotografer, og hvis talenter vises i kunsten de produserte for sine egne innspillinger. Eksempler inkluderer Chris Mars (Replacements Pleased to Meet Me og andre), Michael Stipe (flere R.E.M.s album), Thom Yorke (kreditert som «Tchocky» på diverse Radiohead-album), Freddie Mercury (Queen), Lynsey De Paul (Surprise), John Entwistle (Who By Numbers), Graham Coxon (Blur albumet 13 og flest soloalbum), Mike Shinoda (diverse Linkin Park-album), Joni Mitchell (Miles of Aisles og flere andre) samt for Crosby, Stills, Nash & Young (So Far), og Mona Bone Jakon, Tea for the Tillerman og Teaser and the Firecat av Cat Stevens.

Eksempler på plateomslag

Opp gjennom tidene har omslagene endret seg, fra de første med logo og navn til plateselskapene og videre til tegnede portretter av artistene og senere bilder. Det har også vært stor forskjell på hvor store kostnader plateselskapene har vært villig til å bruke på omslagene.

Her er noen eksempler fra 1950, 60, 70 og 80-tallet.

1960-tallet

På slutten av 60-tallet ble det vanlig med mer kunstneriske plateomslag enn kun bilde av artisten. Beatles sitt album Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band fikk mye oppmerksomhet for albumomslaget. Her var det mye som gjorde at det overfylte omslaget skilte seg ut. Popartistene Peter Blake og Jann Haworth designet albumcoveret og ideen var at Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band nettopp hadde spilt en konsert i parken og fotografiet av gruppen ble tatt rett etter konserten sammen med noen fra publikum. Beatles er iført det litt militære korpsantrekk til Sgt. Pepper’s Lonely, stående foran dusinvis av kjendiser, inkludert Marilyn Monroe, Bob Dylan, Marlon Brando og Sonny Liston. Andre artister begynte også med annerledes omslag som Rolling Stones sitt album Their Satanic Majesties Request. Et forslag om Jagger naken på et kors ble vraket fordi det var «smakløst». Isteden fikk albumet et lentikulært trykk (3D bilde) slik at når det sees på en bestemt måte får det romlig dybde og bevegelse i motivet. Fotografiet er tatt av Michael Cooper og viser bandet sittende i fargerike, orientalske kostymer, kledd som en blanding av trollmenn, klovner og sirkusfigurer. Bakgrunnen er et surrealistisk, eventyraktig landskap med fjell, stjerner, blomster og sterke primærfarger.

Et helt annet design har The Velvet Underground & Nico med det ikoniske bananbildet av Andy Warhol. Omslaget er hvit med en gul banan. Instruksjonene «skrell sakte og se» er skrevet på omslaget, og skallet på bananen var et avrivbart klistremerke som avslørte en hudfarget banan under. En perfekt kombinasjon av kunst og humor. Omslaget har ikke bandet eller albumets navn på forsiden kun Andy Warhol, men navnene er på baksiden. Et annet legendarisk Beatles omslag er Abbey Road hvor John Lennon, Ringo Starr, Paul McCartney og George Harrison krysser et gangfelt. Bilde er kopiert av andre artister og kunstnere og mange fans gjenskaper det hver dag utenfor Abbey Road Studios. Det er til og med et webkamera-livestream av attraksjonen. Omslaget er det første til Beatles som ikke har bandet eller albumets navn på forsiden, men dette er på et bilde på baksiden.

Innen progressiv rock var det en rekke artister som hadde forseggjorte omslag. In the Court of the Crimson King med King Crimson har et ansikt malt i sterke røde og blå toner, munnen er enorm og åpen i et skrik, det fyller hele forsiden noe som gir en intens nærhet som gjør bildet ubehagelig og hypnotiserende. Barry Godber, en venn av Sinfield, malte bildet av Schizoid Man.

1970-tallet

Progressiv rock hadde sin storhetstid på 1970-tallet og artistene var voldsomt produktive å ga ut et eller to album hvert år. Plateselskapene hadde bra fortjeneste og tillot bruk av påkostete omslag. Et av de ikoniske omslagene har et akvarellportrett av uteliggeren Aqualung med langt flokete hår og skjegg i dystre omgivelser på forsiden. Kunstneren var Burton Silverman. Ideen til omslaget kom fra et fotografi frontfiguren i Jethro Tull, Ian Anderson, sin kone tok av en hjemløs mann. Et av tidens mest ikoniske bilder av Janis Joplin finner man på forsiden av hennes album Pearl. Fotoet som er tatt av Barry Feinstein og viser Janis Joplins sittende i en viktoriansk toseters sofa, kledd i iøynefallende hippieklær, med en drink i hånden og et stort smil. Rolling Stones Sticky Fingers har et forsidebilde av hoftepartiet på en mann med jeans med en fungerende glidelås, baksidebilde viser samme mann fotografert bakenfra. Ideen til glidelåsen hadde kunstneren Andy Warhol og omslaget ble designet av Craig Braun.

Moody Blues sitt album A Question of Balance har et vertikal utbrettomslag laget av Phil Travers. Det er et stor surrealistisk kollasj som viser verden i ubalanse, med mennesker, natur, teknologi og kaos som virvler sammen i en slags visuell jordklode som holder på å vippe. Også et annet av bandets album, Every Good Boy Deserves Favour, er av Travers og viser en eldre mann som rekker en lysende mystisk krystall til et barn, i en mørk, nesten huleaktig setting. Motivet er symbolsk, og handler om kunnskap, arv, undring og menneskelig utvikling. Det er inspirert av verket Der Kristall (Krystallen) av den tyske kunstneren Sulamith Wülfing.

Også i Norge ble det gitt ut albumomslag som skilte seg ut. Norges første dobbeltalbum var Friendship med Junipher Greene. Bandet valgte å gjenbruke Odd Nerdrums maleri Tidens skjønnhet. Utbrettomslaget viser maleriet vertikalt brettet ut, det harmonerte godt med albumets tittel og viser en moderne kledd, ung kvinne i forgrunnen, som blir forsøkt sjekket opp av en kø med menn bak henne. Helt annerledes er omslaget til Prudence sitt album Tomorrow May Be Vanished som på forsiden har et bilde av bandet sittende på en treveranda foran et hus. Det grafisk illustrerte omslaget til Popol Vuh (Popol Ace) sitt album Popol Vuh er helt klart maya‑inspirert. Omslaget er laget av illustratør og musikeren Bjørn Morisse.

Omslaget på Jetro Tull albumet Thick as a Brick var designet som en 12 siders avis, med tittelen The St. Cleve Chronicle and Linwell Advertiser, med artikler, konkurranser og annonser som hyllet den typiske snevre og amatørmessige journalistikken til den lokale engelske pressen. Innholdet i avisen ble for det meste skrevet av Ian Anderson, bassist Jeffrey Hammond og keyboardist John Evan. Et av Hipgnosis kunstverket er omslaget til Led Zeppelins Houses Of The Holy. Det er en kollasj satt sammen av flere bilder av to barn som besteg Giant's Causeway i Nord-Irland, tatt over en periode på ti dager. Kunstverkets uhyggelige fargelegging var en tilfeldig effekt som ga bildet en passende utenomjordisk følelse. Brain Salad Surgery, et Emerson, Lake & Palmer album, hadde et omslag laget av H. R. Giger. Det viser kunstnerens særegne monokromatiske biomekaniske kunstverk, som integrerer en industriell mekanisme med en menneskeskalle og den nye ELP-logoen, som også ble designet av Giger. Under haken var det på Giger maleri opprinnelig toppen av en fallos, men den ble omgjort til en glødende lysstråle. I en sirkel på midten kan man se inn til kvinneansiktet, hele ansiktet kan man se fordi forsiden av omslaget er delt på midten og man kan åpne klaffene. Albumet inkluderte en utbrettbar plakat med 12 paneler med fotografier av Emerson, Lake og Palmer, som ble tatt av Rosemary Adams.

Et albumomslag som virkelig er ikonisk, Pink Floyd The Dark Side of the Moon. Det er et meget enkelt design, et prisme på sort bakgrunn. Lyset som går gjennom et prisme og kommer ut som en regnbue, og det er ingen tekst på forsiden. Albumets popularitet gjenspeiles av antallet t-skjorter med dette bildet som fortsatt blir solgt over hele verden, og prismet med regnbuen har blitt synonymt med Pink Floyd selv. I Norge skilte albumomslaget til Janus med Aunt Mary seg ut. Det viser to røde fantasifullt, nesten surrealistisk ansikt mot hverandre. Det ble laget av illustratør og tegneserieskaper Tore Bernitz Pedersen. Yes har flere album med fantastiske omslag laget av  Roger Dean, et av dem er dobbeltalbumet Tales From Topographic Oceans. Omslaget er av utbrett typen og et maleri laget med akvarell og blekk dekker både baksiden og forside. Motivet viser fisker som sirkler rundt en foss under flere stjernebilder. Vokalisten Jon Anderson ønsket å ha med mayatempel i Chichen Itza med solen bak seg, og trommeslageren Alan White foreslo å ha med linjene fra slettene i Nazca. Et annet Yes album av Dean er Relayer som viser et typisk Dean landskap, med fantasifulle utenomjordisk fjellformasjoner og ser man nøye etter ser man krigerne til hest langt borte. Blant norske omslag kan nevnes Ruphus sin Ranshart som viser et lett surrealistisk tegnet kunstverk i typisk 70-talls progrock-stil. Bildet viser en drømmeaktig, scene med trær, en bekk og i et mystisk lys sitter en naken kvinne. Bandlogoen Ruphus i en håndtegnet typografi med albumtittelen Ranshart i mindre skrift. Det er laget av Kathinka Rasch‑Halvorsen. En total annen stil er det på albumet Autobahn med Kraftwerk. Et blått veiskilt med hvit autobahn‑symbolet. Noe helt annet er Tangerine Dream sitt Phaedra hvor motivet preges av diffuse, organiske teksturer i kalde nyanser av blått, grønt og lilla. Formene kan minne om kosmiske tåker, mikroskopiske organismer eller undersjøiske strukturer. Det ikoniske omslaget ble laget av bandets grunnlegger, Edgar Froese.

Wish You Were Here er et annet av Pink Floyd sine ikoniske omslag av Hipgnosis, Storm Thorgerson.  Albumet ble solgt i en svart ugjennomsiktlig krympeplast og plasten fikk et klistremerke med albumets logo av to mekaniske hender som håndhilset. Omslagsbildene ble fotografert av Aubrey Powell og viser to forretningsmenn avbildet mens de håndhilste, den ene mannen er i flammer. To stuntmenn kledd i en brannsikker drakt dekket av en forretningsdress. Fotografiet ble tatt i Warner Bros. Studios. Det fulgte med omslaget to små klistremerker og et postkort med dette bildet fra Monosjøen hvor benene til en mann stikker opp av sjøen.

Forsidebildet til Horses med Patti Smith ble tatt av Robert Mapplethorpe. Smith er iført en enkel hvit skjorte og hun har slengt en svart jakke over skulderen, bilde er enkelt og i svar-thvit. Det er ganske annerledes enn andre bilder av søte pyntet og sminkede kvinnelige artister. En annen kvinnelig artist som valgte et enkelt ujålete bilde på omslaget, er Joni Mitchell på Hejira. Svart-hvit portrettet av Mitchell ble tatt av Norman Seeff. Også Fleetwood Mac brukte også et enkelt uttrykk på omslaget til albumet Rumours. Bilde viser to (av fem) medlemmer av gruppen, trommeslager Mick Fleetwood og en av vokalistene Stevie Nicks. De utfører en form for teatralske dans hvor hun har et sjal som flagrer etter seg og han har to dusker dinglende mellom beina. Bilde er fotografert av Herbert W. Worthington og albumet er designet av Desmond Strobel.

Berlin‑trilogien kalles tre av David Bowie album. George Underwood designet Lows omslag, det viser Bowie i profil i et modifisert stillbilde fra filmen The Man Who Fell to Earth. Han har kort, rødt hår og en høy krage på frakken, en oransje bakgrunn fyller hele bildet. Neste album i trilogien er “Heroes” hvor forsidebilde viser Bowie i en stiv positur med en flat håndflate som om han nettopp mimetisk har løftet en kunstige masken fra ansiktet sitt. Bilde ble tatt av den japanske fotografen Masayoshi Sukita. Tredje album er Lodger har et helt anerledes omslag enn de to foregående. Dette var et utbrettomslag som viste Bowie i helfigur tatt av fotograf Brian Duffy, Bowie ligger på et flislagt bad og ser ut som et ulykkesoffer, kraftig sminket med en tilsynelatende brukket nese og en bandasjert hånd. Nederst på bilde, på forsiden, er det et postkort med albumtittelen på fire forskjellige språk. Omslaget er laget sammen med popkunstneren Derek Boshier.

London Calling med Clash har et foto og ikke et maleri på forsiden, men fotøt er av en helt annen karakter. Albumets forside har et fotografi av bassist Paul Simonon som knuser sin Fender Precision Bass. Bilde er ute av fokus så fotografen, Pennie Smith, ville opprinnelig ikke bruke det. London er skrevet vertikalt langs venstre kant av omslaget med rosa bokstaver og Calling er skrevet horisontalt langs nedre kant med grønne bokstaver. Q magazine skriver at «det fanger det ultimate rock'n'roll-øyeblikket – totalt tap av kontroll». Omslagsbildet ble designet av Lowry og var en hyllest til et design av Elvis Presleys selvtitulerte debutalbum, med rosa bokstaver på venstre side og grønn tekst nederst.

1980-tallet

De påkostede omslagene med vedlagte postere, postkort og klistremerker hørte til på 70-tallet. På 80-tallet var det langt enklere omslag, gjerne med et bilde av artist eller band på forsiden.

Omslaget på David Bowie sitt Scary Monsters (And Super Creeps) er laget av kunstneren Edward Bell. Forsiden viser Bowie som pierrot-klovnen fra videoen til «Ashes To Ashes». Omslaget bakside refererte til fire tidligere Bowie album. På Closer omslaget til Joy Division har designeren Peter Saville brukt et bilde, som han fant i et kunstmagasin, av fotograf Bernard Pierre Wolff. Designet er enkelt men uttrykksfullt, eggeskallhvit bakgrunn med tittelen midt på øvre del, og nedenfor svart-hvitt bilde fra kirkegården i Staglieno. Stupedama pryder forsiden på omslaget til The Aller Værste! sitt album Materialtretthet. Det er en reproduksjon av forsiden på Brynilds saltpastiller, den originale teksten fra pastillesken er erstattet med bandnavn og albumtittel. Stupedama er delvis anonymisert med en sensurstrek over øynene. Uttrykket er enkelt, grafisk og ironisk. Et ikonisk forsidebilde er Grace Jones på Nightclubbing, det er et kunstverk med tittelen Blue-Black in Black on Brown, malt på et fotografi av Jean-Paul Goude, hennes partner. Bilde/maleriet viser Jones fra livet og opp, iført en bredskuldret Armani herredress, typisk for hennes maskuline klesdrakt og androgyne image. Bildet leker med vinkler, hun har en helt flat hårklipp, og den hvite utente sigaretten i munnen skiller seg tydelig ut fra de mørke fargene i resten av bilde. En kvinne pryder også Duran Duran sitt album Rio, men denne kvinnen er malt som en tegneseriekvinne med et mystisk smil. Den typiske 1980-tallskvinnen, elegant, sofistikert, forlokkende, kul, sterk, sensuell, mystisk, motstridende og fullstendig moderne. Maleriet er av kunstneren Patrick Nagel.

Derek Riggs skjelettkreasjon «Eddie the Head» pryder omslaget til Killers av Iron Maiden. En skyggefull bygate om natten, hans rynkete, avskallende hud opplyst av en skarp gul gatelykt. Med en tittel som Killers, skrevet i rødt, kan du anta at han ikke er her for å hjelpe deg å krysse gaten. Omslaget er ikke akkurat pent. En total motsetning er den lille skøyeraktige englegutten på forsiden av omslaget til 1984, eller MCMLXXXIV slik det er skrevet på omslaget, av Van Halen. Den litt lubne barnefiguren malt av Margo Nahas røyker en sigarett, og foran han ligger en sigarettpakke. Omslaget ble sensurert i Storbritannia med et klistremerke som skjulte sigaretten og pakken.

Det mest ikoniske amerikanske albumomslaget er kanskje Bruce Springsteen Born in the U.S.A. Forsidebilde, tatt av Annie Leibovitz, viser Springsteen med ryggen til kameraet foran stripene på et amerikansk flagg. Han har på seg en hvit T-skjorte og jeans, med en rød baseballcaps stukket i høyre baklomme. The Smiths hentet albumtittelen The Queen Is Dead fra forfatteren Hubert Selby Jr.s roman Last Exit to Brooklyn. Bildet hentet de fra filmen L'Insoumis og er av den fransk-sveitsiske skuespilleren Alain Delon. Delon ligger på ryggen og i det mørke, flaskegrønnne bilde ser man ansiktet og hendene. Bandnavn og albumnavn står øverst med rosa bokstaver. Paul Simons Graceland omslag har et enkelt uttrykk. Sentrert øverst står artistnavn og albumnavn med mørke bokstaver på omslagets lyse bakgrunn. Midt på forsiden er det plassert en kvadratisk ramme med et fargerikt, middelaldersk ikon‑lignende bilde. Bildet er hentet fra 15.‑hundretalls etiopisk kirkekunst, uttrykket er folkloristisk, religiøst og gammeldags, med sterke, flate farger og vises en ridder til hest, ofte identifisert som St. Georg. Storm Thorgerson satte ut mange sykehussenger (noen kilder sier at det var 800) på en strand for å få tatt bilde til forsiden av omslaget til A Momentary Lapse Of Reason, Pink Floyd. Dette var før PhotoShop så samtlige senger måtte plasseres ut og alle sengene måtte rees opp.

Opprinnelig skulle Guns N’ Roses albumet Appetite for Destruction ha et kontroversielt kunstverk med en voldelig scene med en robot og en kvinne. Det ble motstand fra plateselskapet så de bestemte seg for et design med et kors med bandmedlemmenes hodeskaller som skulle matchet Guns N’ Roses’ rå energi og opprørske ånd. Omslaget til Hysteria, Def Leppard, viser et stiliseret, skrikende ansikt med røde øyne, plassert inne i en neonfarget trekant. Rundt trekanten ligger et nettverk av geometriske linjer i blått, gult og grønt på svart bakgrunn. Øverst står bandnavnet i deres karakteristiske gule/røde logo, og nederst står albumtittelen i en håndskrevet, rød font. Råskapen til Mayhem kommer frem på omslaget til Deathcrush, med et primitivt, rødt, brutalt, med håndskrift og rå layout.

Fotograf Simon Larbalestier og grafiker Vaughan Oliver hadde jobbet med Pixies tidligere og designet kunstverket til Doolittle. De ønsket et surrealistiske, litt makabre bilder for å illustrere albumet og resultatet ble en ape med glorie, fra sporet «Monkey Gone to Heaven», samt fra teksten på dette sporet tallene 5, 6 og 7 med referanse til tekstlinjen: hvis mannen er fem, så er djevelen seks, og hvis djevelen er seks, så er Gud syv. Forsidebilde på omslaget til Disintegration med Cure er et slørete, drømmeaktig portrett av frontfiguren i bandet Robert Smith, blandet med blomster, malingsteksturer og flere nesten skjulte ansikter. Det ble laget av Andy Vella og Porl Thompson, som brukte analoge teknikker og ikke digital redigering.

Inneromslag

Når LP albumene var laget av stiv papp trengte man et inneromslag til å beskytte platen. Til å begynnende med var dette en tynn papirkonvolutt, ofte med et rund hull slik at man kunne lese etiketten på platen. Noen plateselskaper hadde reklame for andre album på inneromslag. Enkelte album hadde tekstene trykket her, som for eksempel Breakfast in America, andre hadde spesialdesignede inneromslag, som for eksempel School's Out hvor platen var pakket inn i en rosa papirtruse. På Physical Graffiti (dobbeltalbum) var det ikke et utbrettomslag, men konvoluttomslag og bilde var av to bygning i New York, noen av vinduene på omslaget var utskåret slik at man kunne se bilder på inneromslagene i vinduene. På denne måten fikk man forskjellige bilder i vinduene ut fra hvilken av de to inneromslagene man la først og hvilke side som vendte mot utskjæringene, et av inneromslagene ga en bokstav i hvert av de utskårede vinduene, som stavet Physical Graffiti.

Plateselskapene begynte å bruke klare plastposer som inneromslag istedenfor de originale papiromslagene som LP-platen hadde i dens storhetstid på 1970-tallet.

Kontroversielle plateomlag

Noen Plateomlag har blitt forbudt på grunn av at de viser nakenhet, vold, religiøse eller andre støtende bilder. De fleste som har fått alternative omslag eller klistremerker er nok omslag som viser nakenhet.

Blind Faith ga ut Blind Faith hvor omslaget viser en toppløs pubertet jente som holder et sølvfarget romskip i hendene. Fotograf Bob Seidemann brukte en jente, Mariora Goschen, som var 11 år gammel. Det amerikanske plateselskapet ga ut et alternativt omslag som viste et fotografi av bandet på forsiden. Et annet omslag som viser en ung naken jente, er Scorpions Virgin Killer. Den nakne tiåringen kjønnsorgan er skjult av noe som ser ut som om glasset foran bilde er knust/sprukket. Omslaget ble designet av Steffan Böhle, jenta som er avbildet skal enten være hans datteren eller niesen. Bilde ble i enkelte land påført et strategisk plassert klistremerke eller byttet ut med et bilde av bandet. I dag tenker man på barnepornografi når man ser slike bilder, så dette hadde ikke blitt tillat.

Unfinished Music No.1: Two Virgins med John Lennon & Yoko Ono viste på forsiden av omslaget Lennon og Ono nakne forfra, mens baksiden viste dem bakfra. Distributørene ble bedt om å selge albumet i en vanlig brun innpakning, og eksemplarer av albumet ble beslaglagt som obskønitet flere steder. Jane's Addiction sitt album Nothing's Shocking som viser en skulptur av nakne siamesiske tvillinger med håret i brann, fikk flere distributører til å forby albumet.

Mange artister brukte vakre modeller som forsidebilde på plateomslaget, men på Country Life albumet til Roxy Music hadde de mindre klær enn på de fleste andre omslagene. Et bilde tatt av Eric Boman viser to lettkledde modeller iført gjennomsiktige truser, Constanze har gjennomsiktig BH og Eveline skjuler puppene ved å holde på dem. Omslagsbildet var kontroversielt i noen land, inkludert USA, Australia og Spania. Noen steder ble det pakket i ugjennomsiktig krympeplast og noen brukte baksidebilde som kun viser trærne jentene poserte foran. Kunstverket på Red Hot Chili Peppers Mother’s Milk viser en toppløs kvinne som holder små bandmedlemmer i armene. Den venstre brystvorte hennes er dekket av vokalist Anthony Kiedis, mens høyre brystvorte er dekket av en rose. Flere forhandlere nektet å selge albumet, selv om brystvortene var tildekket. Modellen på bildet, Dawn Alane, hevdet hun ikke hadde gitt tillatelse til bruken og saksøkte bandet. Hun fikk til slutt et forlik på 50 000 dollar. Alt bråket rund coveret ser ut til å ha øket salget.

Gangsta Bitch Music Vol. 1 av Cardi B viser på omslaget en mann som utfører oralsex på Cardi mens hun drikker fra en flaske Corona øl. Den mannlige modellen prøvde å saksøke henne for 5 millioner dollar, fordi folk kjente han igjen på hans særegne ryggtatovering. På Diamond Dogs av David Bowie vises en hybrid som er halvt hund og halvt Bowie, og baksiden av albumet viser skapningens kjønnsorganer. Etter kontrovers har senere eksemplarer av albumet retusjert kjønnsorganene ut av bilde. Omslaget på Death Grips No Love Deep Web viser trommeslager Zach Hills erigerte penis med albumtittelen skrevet på tvers med svart tusj. Omslaget forårsaket så mye kontrovers, sammen med den spontane utgivelsen uten tillatelse fra plateselskapet, førte til at bandet ble tvunget til å legge ut en tekst om selskapets ansvarsfraskrivelse på nettsiden sin. Penis er pikselert eller dekket med en svart sladd på sensurerte versjoner av forsiden. Et alternativt omslag ble senere utgitt som avbildet vokalist MC Ride iført sokker med ordene «Suck my dick» på. XTCs album Skylarking skulle opprinnelig ha et nærbilde‑fotografi av en kvinnes kjønnsorgan med blomster i kjønnshåret. Dette ble for sterk kost og det ble isteden valgt en tegning av et fløytespillende par. 24 år senere ble albumet gitt ut på nytt, denne gangen med det opprinnelige omslagsbilde.

Flere omslag er blitt forbudt eller sensurert fordi det har blitt tolket som blasfemi. Death‑metalbandet Deicide sitt album Once Upon the Cross viser en grafisk tolkning av Jesus etter korsfestelsen. Bandet er kjent for antireligiøse temaer og omslaget ble sensurert i flere land. Cradle of Filth sitt The Principle of Evil Made Flesh viser okkulte og antikristne symboler. Behemoth sitt The Apostasy bruker bibelske motiver i voldelige og okkulte kontekster. Bandet har vært i flere rettssaker i Polen for blasfemi. Rotting Christ sitt Thy Mighty Contract viser  antikristne symboler og mørk ikonografi. Bandnavnet alene skapte kontrovers. Gorgoroth sitt Antichrist viser et oppned kors som regnes som et satanisk eller antikristent symbol. Marduk sitt album Fuck Me Jesus viser et stilisert bilde av en kvinne sittende på knærne i noe som kan oppfattes som en seksualisert positur. EPens tittel understreker det seksuelle. Omslaget ble laget av Joakim Sterner og ble forbudt i flere land eller måtte selges i svart plastomslag.

Innen metal sjangrene er oftest skrekk og vold det som gjør omslagene kontroversielle. Cannibal Corpse har spesialisert seg på grufulle albumgrafikk. Målet deres er å sjokkere og omslagsbildene deres er forbud i flere land, noe som befestet bandets rykte. Album som Butchered at Birth, Tomb of the Mutilated og The Wretched Spawn har groteske bilder i en tegneserieaktig strek. Vincent Locke, som også har tegnet tegneserien The Walking Dead, har tegnet de fleste av forsidene. Omslagene viser udødelige skapninger som slakter en kvinne og river det ufødte barnet ut av livmoren, eller et mannlig vesen som driver med oralsex på et kvinnelig vesen, eller en demonisk skapning som bryter seg ut av en kropp i et mørkt, fantasy‑horror miljø.

Iron Maiden albumet The Number of the Beast, og flere andre av deres album, har tegninger av den skumle typen Eddie the Head på forsiden. Rammstein sitt album Liebe ist für Alle da viser bandet rundt et bord i et mørkt rom, der gitarist Richard Z. Kruspe ligger naken på bordet som et slags “offer”, mens de andre bandmedlemmene står eller sitter rundt ham med ulike positurer. Mange forbinder bilde med en form for seksuell lek eller rollespill. Det provoserende kunstverket førte til sensur i Tyskland. Den ble senere utgitt med et sensurert omslag som isteden viste et LIFAD-symbol, i USA ble bildet byttet ut med et bilde av rommet uten bandmedlemmene. Sangen «Ich tu dir weh» ble i Tyskland karakterisert som skadelig for mindreårige på grunn av teksten.

Få albumomslag er så beryktede som Mayhems The Dawn of the Black Hearts. Med et grafisk bilde av liket til vokalisten Dead, som begikk selvdrap, er det en av de mest kontroversielle utgivelsene i musikkhistorien. Bildet ble brukt på et bootleg konsertalbumet uten samtykke fra bandet, familien eller noen rettighetshaver. Omslaget på Burzum sitt album Aske viser ruinene av Fantoft stavkirke etter brannen. Frontfiguren i Burzum, Varg Vikernes, ble dømt for å ha tent på kirken.

Albumomslaget på Leonard Cohens album New Skin for the Old Ceremony ble sensurert i flere land fordi det ble ansett som for vågalt. Originalbildet er et tresnitt fra det alkymistiske verket Rosarium philosophorum (1550) og viser to bevingede vesener i en seksuell omfavnelse.

Fortsatt gis det ut kontroversielle plateomslag. I 2025 ga Sabrina Carpenter ut Man’s Best Friend med et bilde på forsiden av Carpenter på hender og knær krabbende foran en mann, som er fotografert fra skulderen og ned, som drar henne i håret.^{[trenger referanse]}

Se også

• Musikkalbum
• Grammofonplate
• LP
• EP
• Singel
• 78-plate
• Konsertalbum
• Debutalbum
• Samlealbum
• Soloalbum
• Studioalbum
• Konseptalbum