Radiogavefondet var en stiftelse opprettet av Norsk Rikskringkasting (NRK) for å samle inn penger til radio- og (etter hvert) fjernsynsapparater for trengende, det vil si blinde, syke, gamle og uføre. Fondet ble etablert i 1937, etter krigen gjenopptatt i 1947, og eksisterte fram til 1992.
Radioprogrammet Ønskekonserten var fondets viktigste inntektskilde; radiolyttere sendte inn ønsker til programmet om å få avspilt et musikkspor fra en grammofonplate, og betalte inn en mindre sum til Radiogavefondet. Hver sending av Ønskekonserten ble avsluttet med at programlederen opplyste hvor mye som var kommet inn til fondet den uken.
I inntektsåret 1952/53 mottok Radiogavefondet rundt kr 238 700, hvorav vel kr 137 700 fra Ønskekonserten, mens NRK bidro direkte med kr 15 000. I tiden 1947 - juni 1953 ble det mottatt 12 400 søknader, utdelt 5 700 nye radioer og 1 400 som hadde vært utlånt før. 2 600 søknader ble avslått og 1 400 trukket. I juni 1953 stod 1 300 godkjente søkere på venteliste.
Radiogavefondets kontor, som hadde lokaler hos NRK på Marienlyst, oppfordret alle til å sende fondet pengegaver. Radiogavefondet hadde kontonummer 18. Tidvis bevilget også NRK selv penger fra sitt budsjett; eksempelvis ga NRK i mai 1951 100 000 kroner til fondet for å feire at person nr. 800 000 var registrert som radioinnehaver – den gang krevdes det lisens for å eie en radio, så myndighetene hadde full oversikt over antall «registrerte lyttere» i landet. Som mottager av apparat fra Radiogavefondet fikk man for øvrig «frilisens», og slapp å betale den årlige lisensavgiften.
Også andre institusjoner og organisasjoner donerte penger til Radiogavefondet. I 1953 opplyste for eksempel Lødingen sparebank i sin jubileumsbok (da banken feiret sitt 75-årsjubileum) at banken i årenes løp hadde skjenket totalt 100 000 kroner til Radiogavefondet – som ett av mange veldedige formål banken hadde støttet. Innsamlingen til Radiogavefondet ble ansett som en dugnad; blant annet ble det spilt amatørteaterforestillinger der billettinntektene gikk til inntekt for fondet. Blant barn var det populært å arrangere små basarer i nabolaget til inntekt for Radiogavefondet; om dette skrev Alf Prøysen i den populære Basarvisa.
I en periode ga Radiogavefondet også ut et eget julehefte som inntektskilde. I 1951 var forfatteren Aksel Sandemose en av bidragsyterne til juleheftet. I 1953 gikk inntektene fra salget av barnetimeboka Rømlingen på Neptun til Radiogavefondet.
I tillegg til å anskaffe nye apparater tok Radiogavefondet også imot gamle radioapparater, som ble overhalt og gitt til «verdige trengende». Mottagerne av apparatene fikk dem bare til låns; til gjengjeld hadde fondet ansvar for vedlikeholdet.
Personer som ønsket seg en radio, men ikke hadde økonomisk mulighet til å kjøpe en, kunne søke om radio fra Radiogavefondet ved å fylle ut et eget skjema. Handikappede som ønsket seg radio, skulle sende inn søknadsskjemaet via Norges Vanførelag – forløperen for Norges Handikapforbund.
Høsten 1952 hadde Radiogavefondet lånt ut rundt 5 000 radioapparater, og hadde en venteliste på 2 000 mottagere som hadde fått søknaden innvilget.
Norges Vanførelag omtalte Radiogavefondet i rosende ordelag:
«Det er et meget prisverdig arbeid dette, et stort arbeid i nestekjærlighetens ånd.»
Det ble oppnevnt et utvalg – Radiogavefondets råd – som var fondets øverste ledelse. Utvalget bestod av 11 representanter for ulike humanitære organisasjoner, samt to representanter for henholdsvis NRK og for Kirke- og kulturdepartementet.
Seks av rådets medlemmer ble konstituert av rådet selv som Radiogavefondets styre med ansvar for fondets daglige drift.