Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
| Schmargendorf | |||
|---|---|---|---|
| Land | |||
| Delstat | |||
| Status | Ortsteil i bydelen Charlottenburg-Wilmersdorf | ||
| Postnummer | 14193 | ||
| Areal | 3,59 km² | ||
| Befolkning | 19 972 (2010) | ||
| Bef.tetthet | 5 563,23 innb./km² | ||
| Høyde o.h. | 45 meter | ||
![]() Schmargendorf 52°28′38″N 13°17′17″Ø | |||
Schmargendorf (en forvanskning av Margrevendorf, som på høytysk skrives Markgrafendorf, «markgrevelandsbyen») er en Ortsteil («bydel») i Charlottenburg-Wilmersdorf, innlemmet i Stor-Berlin i 1920. Schmargendorf har til i dag beholdt sin småbykarakter med et eget sentrum konsentrert rundt Breite Straße («Bredgate») og Berkaer Straße.
Etableringen av stedet skjedde sannsynligvis etter 1220 som følge av utvidelsen av markgrevskapet Brandenburg. De askaniske markgrevene stabiliserte området ved å åpne det for nybyggere fra Schwaben, Thüringen, Flandern og Westfalen.
Nybyggerne levde av landbruk, sauedrift og fiske, det siste i Wilmersdorfer See, en innsjø som opprinnelig var del av tunneldalen Grunewaldsjø-kjeden dannet etter siste istid, men tørrlagt i 1915.
Wilmersdorfer See hadde vært et populært utfluktsmål med sjøbad, dansehall, kjeglebane og ølservering. Dette tok slutt i forbindelse med det store arbeidet med å få kontroll på avrenning og overskuddsvann foretatt under ledelse av James Hobrecht (1825-1902) som satt i sitt embete som byplanlegger 1885-97. For å hindre oversvømmelser fikk han regulert elven Spree i Berlins byområder, og reist 28 broer. Hobrechts tørrlegging skapte et nytt landskap, der den tørrlagte innsjøen i dag utgjør del av Volkspark Wilmersdorf.
Den eldste skriftlige kilde om Schmargendorf er fra 1354. Landsbykirken Schmargendorf ble oppført på denne tiden. På 1400-tallet tilhørte området familien von Wilmersdorff.
Grev von Podewils som da var herre over Dahlem og Schmargendorf, flyttet i 1804 fem bønder fra Dahlem til Schmargendorf. I Preußen stod livegenskapet ved makt helt til oktober 1807, og frem til da kunne von Podewils flytte sine livegne dit han ville.
I 1807 ble det mulig for bøndene å kjøpe sin egen eiendom. Schmargendorf ble eget Amtsbezirk («fylkesregion») i 1899 med ca 2 000 innbyggere. Rådhuset ble oppført i 1900 på offentlig tomt. Kommunen hadde hatt betydelige inntekter fra dokumentavgift på salg av eiendom til bøndene, og midlene gikk bl.a. til å utvide gaten Hohenzollerndamm til en boulevard etter mønster av Kurfürstendamm.
Landkommunen Schmargendorf ble i 1920 utskilt fra Landkreisen Teltow og innlemmet i Stor-Berlin. Der ble Schmargendorf Ortsteil i det daværende forvaltningsområdet Wilmersdorf. Fra 2001 ble Bezirk («region») Wilmersdorf innlemmet i Charlottenburg-Wilmersdorf. Flere virksomheter og institusjoner i Schargendorf bærer fremdeles navnet Wilmersdorf, som for eksempel Kraftwerk Wilmersdorf og Stadtbad Wilmersdorf.
Schmargendorf ligger på høydedraget Teltow sørvest i Berlin med en gjennomsnittlig høyde over havet på 40 meter. I nord grenser den til Halensee, i øst til Wilmersdorf, i sør til Dahlem og i vest til Grunewald.
De 102 meter høye skorsteinene til Wilmersdorf oljekraftverk er et vartegn for Schmargendorf. Her finnes også sigarettfabrikken Reemtsma og skolebokforlaget Cornelsen.
Landkommuner skulle egentlig ikke ha våpen, men Schmargendorf fikk likevel et våpen 9. mai 1903. Våpenet er skrådelt. I det øverste feltet er en voksen rød hjort med forgylt gevir, og i det nederste blå feltet en forsølvet lilje. Begge halvdelene symboliserer de familiene som engang eide Schmargendorf: Hjorten er våpenet til slekten som kom fra den bayerske Podewilsslekten og liljen fra slekten von Wilmersdorf som ervervet deler av Schmargendorf i løpet av 1300-tallet.
Ved innlemmelsen i Stor-Berlin mistet våpenet sin gyldighet og forsvant fra offisiell bruk.