| Svartskjene | |||
|---|---|---|---|
| Nomenklatur | |||
| Schoenus nigricans L. | |||
| Populærnavn | |||
| svartskjene | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | planter | ||
| Gruppe | karplanter | ||
| Gruppe | blomsterplanter | ||
| Gruppe | enfrøbladete planter | ||
| Orden | grasordenen | ||
| Familie | starrfamilien | ||
| Slekt | skjeneslekta | ||
| Miljøvern | |||
| Norsk rødliste: | |||
RE — Regionalt utdødd | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | på fuktig, kalkrik torvjord | ||
| Utbredelse: | Europa, Vest-Asia, Afrika, Amerika | ||
Svartskjene (Schoenus nigricans) er en planteart i starrfamilien.
Den er en grasaktig, flerårig urt som blir 25–50 cm høy og blomstrer i mai–juli. Stråene er runde i tverrsnitt. Bladene er grunnstilte og trådsmale. Den kan skilles fra brunskjene på at bladslirene er svartaktige og at bladene er halvparten så lange som strået.
Blomsterstanden består av 5–10 aks med 8–15 mm brede hoder. Dekkskjellene er 8 mm lange og brunsvarte med ru kjøl. Blomstene har 3–4 børster, og de har 3 støvbærere og 3 arr. Frukten er en trekantet nøtt.
Denne planten vokser som regel i rikmyr der berggrunnen består av kalk eller andre basiske bergarter. Den kan også finnes i andre myrtyper, dynetrau og den øvre sonen i strandenger. I vestlige Irland er den vanlig i sur teppemyr.
Svartskjene har den største utbredelsen av artene i skjeneslekta. Den finnes i de fleste europeiske land, store deler av Afrika sørover til Kapplandet, og i Vest-Asia østover til vestlige Himalaya. I Amerika er den utbredt fra sørlige USA til Nicaragua, og finnes også i Uruguay. I Europa forekommer svartskjene nordover til Skottland, Danmark, Öland, Gotland og Estland.
Det eneste norske funnet ble gjort på 1800-tallet i Halden, «i ett djupt kärr vid vägen mellan Svinesund och Spånviken». Funnet ble gjort av en erfaren svensk botaniker, og det er ikke grunn til å tvile på funnet. Avstanden fra Svinesund til de nærmeste kjente forekomstene er meget stor. I Norsk rødliste for arter 2021 er svartskjene vurdert til regionalt utdødd (RE) på grunn av at ingen nye funn er gjort på mer enn 120 år.