.jpeg)
Takke (av fornsv. takka, trolig fra lavtysk), også kalt steike- / steke- / jerntakke og bakstehelle, er en (ofte sirkelformet) stein- (bakstehelle) eller jernplate til å steke mat på. Takka ble tradisjonelt varmet over åpen ild, ofte på et stativ eller stående på egne ben over ilden. Senere ble det mer vanlig å varme mindre takker på en vedfyrt eller (senere) elektrisk komfyr. Takker for bruk på komfyr kunne ha faste «ører» til å løfte den av og på med. Den moderne sjølvarmende elektriske takka er en norsk oppfinnelse.
Baksteheller ble opprinnelig laget av en spesiell skifrig kleberstein. Hellene var typisk omkring 7 mm tykke og inntil 55 cm i diameter. Typen ble trolig vanlige i Norge etter at bekkekvernene dukket opp. Arkeologiske utgravninger i Oslo har avdekt at folk der for alvor må ha begynt å spise flatbrød fra rundt år 1100 og framover. Det er gjort en rekke funn av fragmenter etter baksteheller, der alle ser ut til å ha blitt gjort av kleberstein som stammer fra Ølve i Hardanger.
Ei tradisjonell takke består av en sirkulær jernplate (ofte av støpejern) i varierende størrelse. I Norge har takka typisk en diameter på rundt 35–70 cm, men andre steder i verden kan de anta langt mer anselige størrelser. Takker kan stå på egne ben eller plasseres på et stativ i ei grue eller over åpen ild fra et bål eller lignende. I grua blir takka gjerne fyrt med spesielt tilhogd småved. I Norge brukes takka typisk når det steks flatbrød, sveler, lefser og pannekaker og lignende mat, men andre steder i verden brukes takker til steking av mange typer mat.
Elektrisk takke ble først produsert av oppfinneren Magnus Engmark fra Tverlandet i 1955, og den produseres fremdeles i flere varianter på hans fabrikk Engmark Meteor (stiftet i 1928) i Groruddalen i Oslo. I dag er det imidlertid flere som produserer elektriske takker.
