Toppmoa

Toppmoa
– benfragmenter etter toppmoa –
Nomenklatur
Pachyornis australis
(Oliver, 1849)
Populærnavn
toppmoa
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenDinornithiformes
FamilieEmeidae
SlektPachyornis
Økologi
Habitat: terrestrisk, flygeudyktig
Utbredelse: var endemisk til Sørøya på New Zealand

Toppmoa (Pachyornis australis) var en stor, flygeudyktig moafugl (Dinornithiformes) i slekten Pachyornis, som er den mest tallrike slekten av moaer og inngår i familien Emeidae. Arten var endemisk til Sørøya på New Zealand. Arten ble utryddet kort tid etter at maoriene ankom øyene mot slutten av 1200-tallet, trolig i tidsrommet 1350–1450.

Biologi

Toppmoaene var svært store og ganske tykksatte fugler med robuste ben, rudimentære vinger, et bredt, avrundet hode og en relativt kort, robust nebb som var spisst og lignet nebbet til fjellmoaen. Som navnet antyder, hadde den som eneste moa-art en fjærkam på hodet. Dette var den eneste moa-arten som ble ansett å ha hatt toppfjær, som vokste fra særegne, små fjærgroper på den fremre halvdelen av toppen av skallen. Den kunne bli opp mot 150 cm høy og veide trolig omkring 44–90 kg. Hunnen var trolig større enn hannen, men akkurat dette er uavklart.

Toppmoaen var en subalpin art, som stort sett levde utilgjengelige steder i høyden på Sørøya, spesielt busker og gressletter på Mount Arthur og Mount Owen i Nordvest-Nelson. Habitatet overlappet fjellmoaens, men det er også funnet skjeletter i sanddynene i Southland, men det har ikke blitt identifisert rester av egg etter denne arten.

Inndeling

Inndelingen følger Worth & Scofield (2012).

Treliste

Slektskap

Kladogrammet under følger Bunce et al. (2009):

Dinornithiformes 

 Megalapteryidae

 Megalapteryx didinus



Dinornithidae
Dinornis 

D. robustus

D. novaezealandiae





 Emeidae 
 Pachyornis 

P. australis

P. elephantopus

P. geranoides

Anomalopteryx didiformis

Emeus crassus

Euryapteryx curtus






Referanser

  1. 1 2 3 4 5 6 7 Szabo, M.J. 2013. Crested moa. In Miskelly, C.M. (ed.) New Zealand Birds Online. https://nzbirdsonline.org.nz/species/crested-moa
  2. ↑ Hume, J. P.; Walters, M. (2012). Extinct Birds. London: A & C Black. sid. 116–117. ISBN 1-4081-5725-X
  3. ↑ TH Worthy & RP Scofield (2012) Twenty-first century advances in knowledge of the biology of moa (Aves: Dinornithiformes): a new morphological analysis and moa diagnoses revised, New Zealand Journal of Zoology, 39:2, 87-153, DOI: https://doi.org/10.1080/03014223.2012.665060
  4. ↑ Bunce, M.; Worthy, T. H.; Phillips, M. J.; Holdaway, R. N.; Willerslev, E.; Haile, J.; Shapiro, B.; Scofield, R. P.; Drummond, A.; Kamp, P. J. J.; Cooper, A. (2009). «The evolutionary history of the extinct ratite moa and New Zealand Neogene paleogeography» (PDF). Proceedings of the National Academy of Sciences. 106 (49): 20646–20651. Bibcode:2009PNAS..10620646B. PMC 2791642 Åpent tilgjengelig. PMID 19923428. doi:10.1073/pnas.0906660106.

Eksterne lenker

Autoritetsdata