| Treklippegrevlinger | |||
|---|---|---|---|
Vesttreklippegrevling (D. dorsalis)
| |||
| Nomenklatur | |||
| Dendrohyrax Gray, 1868 | |||
| Populærnavn | |||
| treklippegrevlinger | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Pattedyr | ||
| Orden | Klippegrevlinger | ||
| Familie | Klippegrevlingfamilien | ||
| Økologi | |||
| Antall arter | 2–4 | ||
| Habitat | terrestrisk, trelevende | ||
| Utbredelse | Afrika | ||
| Inndelt i | |||
| |||
Treklippegrevlinger (Dendrohyrax) er den største gruppen i klippegrevlingfamilien (Procaviidae), som videre inngår som eneste familiegruppe i ordenen klippegrevlinger (Hyracoidea). Treklippegrevlinger er endemiske til Afrika. En større revidering har ført til at noen i dag bare regner med to arter til denne gruppen, mens andre regner med tre eller fire arter.


Tidligere regnet man inntil elleve nålevende arter til klippegrevlingfamilien, men antallet har vært sterkt omdiskutert og ble redusert til kun fire arter i 2013. Kun to av disse tilhørte slekten Dendrohyrax. Mange tidligere mer eller mindre anerkjente arter blir i dag regnet som underarter til én av de fire artene, men også antallet underarter (som er enormt om man legger til grunn alle som har blitt beskrevet) er sterkt omdiskutert.
Siden 2013 har det kommet til beviser for to arter til, om enn fortsatt ikke akseptert av alle. Dette gjelder østtreklippegrevling (D. validus), som mange mener skiller seg så mye fra de andre at den bør regnes som en selvstendig art (noe blant annet IUCN gjør), og det nyeste tilskuddet på stammen, benintreklippegrevling (D. interfluvialis), som først ble beskrevet i 2022 og ikke er offisielt navngitt på norsk enda. Bearder et al. (2015) var imidlertid på sporet av denne treklippegrevlingen i først halvdel av 2010-årene og ga den tilnavnet «benintreklippegrevling», med grunnlag i den geografiske utbredelsen.
D. interfluvialis opptrer eksklusivt mellom Niger og Volta i Vest-Afrika og er spesielt særpreget. Utover det klare særpreget, avslørte studien også andre markante forskjeller blant guineo-kongolske populasjoner av treklippegrevlinger, som ikke i tilstrekkelig grad reflekteres i gjeldende klassifikasjoner. Studien fremhever derfor behovet for å revidere taksonomien i slekten Dendrohyrax, i lys av moderne systematikk og nåværende forståelse av distribusjonen.
Treklippegrevlinger er såpass like av utseende at det kan by på problemer å se forskjell på dem. Avhengig av geografisk utbredelsen, kan artene myke, tette pels variere fra blekgrå til lys- eller mørkebrun. Variasjonen er et ledd i den evolusjonære utviklingen for å gi dyra best mulig kamuflasje, slik at de som lever i våtere områder med mer frodig og rikelig vegetasjon er mørkere, mens de som lever i mer tørre områder er lysere.
Habitatet består for meste på skogkledde steder med en blanding av eldre og yngre trær. Artene kan finnes i høyder opp til 4 500 moh. Treklippegrevlinger er vanskelige å få øye på, da de lever i et mer «lukket» habitat og er mer sky enn de mer sosiale artene kappklippegrevling og flekklippegrevling. Man har lenge antatt at treklippegrevlingene besto av mest nattaktive dyr, men nyere studier viser at dette nok må revurderes. Studien av den nye arten D. interfluvialis viser nemlig at dyra i løpet av 22 videosekvenser var dagaktiv i 13 av dem, så kanskje må treklippegrevlinger heller regnes som døgnaktive. Den samme studien viser også at dyra er minst like mye terrestriske som trelevende. Treklippegrevlinger er imidlertid ikke like sosialt anlagt som kappklippegrevling og flekklippegrevling. De spiser helst solitært.
Inndelingen følger i hovedsak IUCN Red List of Threatened Species, version 2022-1, men med tillegg av én nyoppdaget art, i henhold til Oates et al. (2022).