Trostesanger

Beskrivelse

Trostesanger blir cirka 19–20 cm lang og veier omkring 22–31 g, i snitt 27,2 g.

Trostesangeren er en stor, ustripet kjerrsanger med relativt kraftig nebb og moderat avrundede stjertfjær. Nominatformen har et diffust, men bredt og lyst øyenbryn, som strekker seg fra rett bak nebbet til omtrent halvveis over øredekkerne, mens øyelinjen er mørk. Øreduskene og øredekkerne er brune. Arten har en smal kremhvit øyering. Isse og overdel, inkludert vingedekkfjæra, er varm olivenbrun, mer rødbrun på overgumpen og overgumpsdekkfjæra, stjerten er brun; vingefjæra mørkebrune med smale lysere kanter; undersiden hovedsakelig kremfarget, med varme gulbrune toner (spesielt på flankene); strupen og buken er hvitaktig, av og til med svak grå striping på strupen; armhulefjæra og undervingedekkfjæra er kremfargede til varme gulbrune; iris mørk brun; beina er lysebrune eller gulbrune til grålige.

Trostesanger skilles fra den lignende rørsangeren (A. scirpaceus) på grunn av sin mye større størrelse. Kjønnene er like, men hunnen har mindre hvitt på undersiden enn hannen. Ungfuglen er lysere enn den voksne, varm rustbrun over og gulbrun under. Underarten zarudnyi er gjennomgående blekere og mindre rødbrun enn den nominelle, gråere over, svakt olivenfarget på overgumpen og hvitere under.

Habitat og ernæring

Arten hekker hovedsakelig i takrør (Phragmites), lokalt også i arter i dunkjevleslekta (Typha), som vokser i ferskvann eller brakkvann; sjeldnere i vierkratt (Salix). Foretrekker høyt siv med tykke stengler, spesielt i nærheten av åpent vann. Finnes hovedsakelig i lavlandet, opp til 650 meters høyde i Europa, men kan forekomme opptil 2 000 moh ved fjellsjøer i Sentral-Asia.

I de afrikanske overvintringsområdene finnes den i siv, takrør, ulike sumpplanter, kratt (også langt fra vann), høyt gress, hagehekker, maisåkre, sukkerrør, savanne, lysninger i skog, og i urteaktig vegetasjon som Lantana (i jernurtfamilien) og andre; opp til 1 800 meters høyde.

Kostholdet består hovedsakelig insekter, samt edderkopper (Araneae), noen snegler og små virveldyr; sjelden frukt og bær utenfor hekketiden. Byttet fanges for det meste i korte hopp mens fuglen beveger seg gjennom vegetasjonen og søker på blader og stengler; noe bytte fanges i luften ved hjelp av lange hopp og fluesnapperlignende teknikker.

Atferd

Trostesangeren annonserer med en rytmisk serie av froskelignende lyder – «karra-karra-karra gurk gurk gurk chirrr-chirrr karra karra» – som varer i 3–20 sekunder. Sangen har samme generelle form som sangen til rørsangeren, men den er mye høyere (kan høres opptil cirka 1 km unna) og markant mer guttural. Fuglen synger i opptil 20 minutter, med pauser på bare 1–3 sekunder mellom sekvensene. Territorialsangen er kortere og roligere, og består av harde og skrapende lyder («karre-karre») som gis 2–3 ganger, etterfulgt av en høyfrekvent fløytelyd. Kontaktlydene består av en grov klikkelyd, som «thick, kshack», eller et mer hørbart «krrack». Om fuglen uroes utstøtes en hard, rullende lyd – «krrrack».

• Lyden av trostesanger (A).
• Lyden av trostesanger (B).
• Sangen er ofte kompleks.

Trekkene

Trostesangeren overvintrer i Afrika sør for Sahara, fra Sierra Leone og Liberia østover til det sørlige Etiopia, og sørover til Namibia og Sør-Afrika (iMpuma-Koloni). Geolokalisatorer (lyslogger) viser at populasjonene som hekker i Europa har tydelig trekktilknytning og følger parallelle trekkmønstre, men benytter brede overvintringsområder i tropisk Afrika som delvis overlapper, spesielt langs Guineabukta, hvor majoriteten av fuglene fra de spanske, svenske og tsjekkiske populasjonene tilbringer vintrene. Fuglene fra Tyrkia overvintrer i Øst-Afrika, mens de fra Bulgaria benytter mellomliggende områder.

Returtrekket begynner i mars, men de fleste forblir i vinterområdene til tidlig i april; hovedtrekket i Etiopia skjer fra midten av april til tidlig mai, og i Nord-Algerie tidlig i mai. På Malta skjer det hovedsakelig fra midten av april til midten av mai; det er hyppig til vanlig med vårtrekk langs hele Nord-Afrikas kyst.

Fugler merket med geolokatorer fra hekkebestandene i Spania, Sverige og Tsjekkia viser stort sett like og parallelle trekkmønstre under vårtrekket, men fugler fra Tyrkia og Bulgaria trekker derimot over Den arabiske halvøy, noe som indikerer en moturs sløyfemigrasjon. Fuglene ankommer Sør-Europa hovedsakelig fra midten av april; de første syngende hannene i Sentral-Europa opptrer i andre halvdel av april, med størst ankomst i løpet av de ti første dagene i mai. I Sør-Sverige er gjennomsnittlig ankomstdato til hekkeområdene 19. mai for hanner og 30. mai for hunner.

Hekkebiologi

Egglegging fra midten av mai til juli (med høydepunkt sent i mai og tidlig i juni) i Vest- og Sentral-Europa, fra tidlig i mai i Sør-Europa; vanligvis ett kull per sesong, men 5–10 % av parene starter et andre kull. Generelt monogam, men i flere studerte populasjoner var 12–28 % av hannene samtidig polygynøse og tiltrakk seg 2–3 hunner.

Redet bygges av hunnen, sjelden med hjelp fra hannen. Det er en dyp, sylindrisk kopp laget av grovt flettet gress, siv og andre plantestengler og blader, noe plantedun, edderkoppnett og sivblomster, fôret med finere plantemateriale, av og til også hår og fjær. Kullet består av 3–6 egg, som oftest fem. I enkelte populasjoner blir reirene parasittert av gjøk (Cuculus canorus). Rugingen utføres av hunnen og varer i 13–15 dager, vanligvis 14 dager. Ungene mates vanligvis av begge foreldrene, og oppholder seg i redet i 11–15 dager. De blir selvstendige 12–14 dager etter at de har forlatt redet.

• 
  Trostesangeregg
• 
  Ett gjøkegg og tre trostesangeregg.
• 
  Trostesangeregg i rede.