Ultradistansesykling eller ultrasykling er langdistansesykling over visse avstander. Det er en noe vag og kontroversiell betegnelse i motsetning til for eksempel ultraløping (ethvert løp som er lengre enn et maraton ) eller i ultratriatlon (ethvert løp som er lengre enn en ironman-triatlon). Noen definerer sykling over 160 km som ultrasykling, men slike distanser er for mange relativt vanlige i sykkelsammenheng. Andre kan for eksempel definere det som distanser lengre enn 200 km eller 300 km.
Det finnes mange typer og formater av ultraritt. Ultraritt foregår oftest ved at klokken går kontinuerlig fra start til slutt. Ritt som totalt dekker lange distanser men er delt inn i korte etapper ansees normalt ikke som ultraritt. Mange ultraritt inkluderer en lagkategori med stafettformat, men dette vil ikke oppfylle ett strengt kriterie for ultraritt som er brukt i denne artikkelen, nemlig at hver enkeltperson må sykle hele distansen.
I syklingens tidlige dager på slutten av 1800-tallet var det populært med seksdagersritt på velodromer. I det originale rittformatet var dette et "ekte" ultraritt hvor det gjaldt å individuelt sykle lengst mulig på seks dager. I dag sykler man bare til visse tider hvert døgn, og det har blitt vanligere med lag på to som sykler i stafettformat.
I landevegssyklingens tidlige dager var det mange endags- og etapperitt i Grand Tours som var mye lengre enn i dag.
Bordeaux–Paris i Frankrike var det lengste endags, årlige profesjonelle sykkelrittet med en avstand på omtrent 560 km, og ble arrangert nesten hvert år mellom 1891 og 1988. Etter 1988 var det lengste endags profesjonelle sykkelrittet Porto–Lisboa i Portugal, som var omtrent 330 km, sist arrangert i 2004. Siden 2005 har Milano–San Remo i Italia vært det lengste profesjonelle rittet på 298 km.
Paris–Brest–Paris var et profesjonelt sykkelritt over hele 1200 km i Frankrike, og ble bare arrangert hvert tiende år fra 1891 til 1951, men har siden fortsatt som et randonne-ritt (se nedenfor).
Grand Tours har pleid å bestå av langt lengre etapper enn det som er vanlig i dag. Den lengste Tour de France-etappen noensinne var 482 km i Tour de France i 1919, og det året var hver av de 15 etappene mer enn 300 km lang. Den lengste etappen i Giro d'Italia noensinne var 430 km i Giroen i 1914, og det året var 5 av de 8 etappene lengre enn 400 km. Vuelta a España startet ikke før i 1935, og den første utgaven inneholdt også Vueltaens hittil lengste etappe på 310 km. I moderne Grand Tours har det blitt stadig sjeldnere med etapper lengre enn 200 km, og Union Cycliste Internationale (UCI) har satt en grense på 240 km per etappe.
Det finnes ikke lenger noen ekte ultraritt (for eksempel lengre enn 300 km) som er tilknyttet sportsyklingens viktigste forbund, UCI. De fleste moderne ultraritt er i stedet tilknyttet World Ultra-Cycling Association (WUCA). Det klart mest kjente av disse rittene er Race Across America (RAAM) som går på tvers av USA uten pause og vanligvis har en distanse på over 4800 km som er lengre enn Tour de France som typisk ligger rundt 3400 km.
I disse formatene sykles det individuelt (ligge på hjul og gruppekjøring er ikke tillatt), men hver syklist har minst en følgebil og et team med støttepersonell.
Andre ultrasykkelritt inkluderer Race Across Europe (RACE), som er 4722 km. Muligens det eldste ultrasykkelrittet i Europa er Glocknerman, et østerriksk ritt med en distanse på 1000 km som ble avholdt første gang i 1997. The Race Across The Alps er "bare" 540 km langt, men inneholder derimot over 13 000 meter med klatring, og arrangørene hevder derfor at det er det vanskeligste endagsrittet i verden.
12-timers og 24-timers temporitt har eksistert lenge i landevegssykling og er fortsatt vanlige, og går ut på å sykle lengst mulig distanse innenfor tidsfristen. I 2021 satte Christoph Strasser 24-timers rekorden på landeveg med vanlig landevegssykkel på 1026.21 km. I 2017 satte Amanda Coker rekord for lengst mulig distanse i løpet av en 365 dagers periode på over 138 000 km.
Noen ultradistanse-temporitt sykles på permanente motorsportbaner, som Bike Sebring (Sebring International Raceway), Rad am Ring (Nürburgring), Monza 12h Cycling Marathon (Autodromo Nazionale Monza), Cycling Zandvoort 24h (Circuit Zandvoort), 24h BiCircuit Festival (Circuit de Barcelona-Catalunya) og Revolve24 Endurance Cycling Challenge (Brands Hatch og The Bend Motorsport Park). Disse mangler vegtrafikk og har jevnt asfaltdekke.
De siste årene har det vært en stor økning i ritt som minner om sykkelsportens tidlige æra da syklister ikke hadde støtteapparat og syklet både dag og natt. I såkalte sykkelpakking-ritt er det fellesstart, og det er ikke tillatt å ligge på hjul eller motta støtte undervegs. Syklistene må selv få tak i alt av utstyr og forsyninger, overnatting og så videre fra kommersielle aktører langs ruten, eller bringe ting med seg. Det er likevel ofte lov å ta mot hjelp og gaver fra tilfeldige fremmede så lenge det ikke flytter sykkelen.
I Europa er Transcontinental Race et kjent eksempel med en distanse på omtrent 4000 km, inspirert av det amerikanske terrengrittet Tour Divide. Andre kjente eksempler inkluderer Trans Am Bike Race på 6800 km, og IncaDivide som er et kortere ritt på 1800 km, men som til gjengjeld har klatringer på over 4920 meter i Andesfjellene i Peru.
Randonneuring er vanligvis ikke-konkurransepregede ritt der racing ikke er i fokus, men i stedet sykles som personlige utfordringer. De skiller seg også fra de fleste ultrasykling- og bikepacking-ritt ved at gruppesykling og å ligge på hjul er tillatt med visse begrensninger. Arrangørene sørger ofte for forsyninger og overnatting ved mellomliggende sjekkpunkter, men bruk av støttekjøretøy er typisk ikke tillatt utenfor disse punktene.
Det mest berømte randonnee-rittet er Paris-Brest-Paris i Frankrike, der over 5000 deltakere forsøker å fullføre den 1200 km lange ruten på under 90 timer. Randonnee-versjonen utviklet seg fra det opprinnelige profesjonelle sykkelrittet (se ovenfor) og arrangeres hvert fjerde år. Det finnes mange lignende ritt på mellom 1000 km og 1600 km rundt om i verden, inkludert London–Edinburgh–London i Storbritannia og Cascade 1200 i USA. Det finnes også mange flere kortere randonne-ritt med distanser rundt 200 km, 300 km eller 600 km.
En gran fondo (også kalt cyclosportive) er et ritt med svært mange deltakere. De er langt mer uformelle enn vanlige sykkelritt, men tidene registreres og det deles ofte ut premier til de raskeste. Arrangørene gir vanligvis full støtte med tanke på merking av ruten og å stille med matstasjoner.
En svært kjent granfondo følger nesten samme rute som det profesjonelle sykkelrittet Milano–San Remo og er 296 km lang, men det finnes mange som er lengre. Bordeaux–Paris var opprinnelig et profesjonelt ritt frem til 1988, og kom tilbake i 2014 som en granfondo med en rute på omtrent 610 km. Styrkeprøven Trondheim–Oslo er en 543 km lang. Tour du Mont Blanc er 330 km lang, og går gjennom fjellområder i Frankrike, Sveits og Italia. Wysam 333 i Sveits er enda litt lengre med 333 km. Det finnes også Mallorca 312 som er en 312 km lang tur rundt Mallorca, Dragon Devil-versjonen av Dragon Ride Wales-rittet i Storbritannia som er 305 km lang, og Vätternrundan på 315 km som går rundt den svenske innsjøen.
Det finnes flere klassiske langdistanse-sykkelruter. Å sykle Norge på langs fra Lindesnes til Nordkapp (eller omvendt) er en klassisk tur på omtrent 3000 til 3600 kilometer, avhengig av hvilken rute og ferger man velger.
I den lengre enden av spekteret er Kairo til Cape Town i Afrika med omtrent 11 000 km.
Det finnes flere rekorder for sykling rundt jorden, som gjerne regnes å ha en minimumsavstand på 29 000 km. I 2024 satte den amerikanske ultrasyklisten Lael Wilcox kvinnerekorden for jordomsykling uten støtte på sykkel på 108 dager, 12 timer og 12 minutter. I 2012 og 2014 ble det organisert en fellesstart kalt World Cycle Race basert på disse reglene.
I landevegssyklingens tidlige dager var de fleste vegene ikke asfaltert, så de fleste rittene ble hovedsakelig holdt på grusveger. På grunn av at infrastrukturen har blitt bedre over tid foregår landevegssykling i dag nesten utelukkende på asfalterte veger. Etter 2000-tallet har det imidlertid blitt mer populært med sykling og ritt på grusveger, delvis på grunn av forbedringer i teknologi.
Sykkelteknologi blir sett på som den største bidragsyteren til populariteten til grussykling fordi teknologien har gjort det mulig for designere å integrere viktige egenskaper ved sykler på tvers av ulike disipliner i én og samme sykkel. For eksempel er den avslappede geometrien til terrengsykler grunnlaget for rammer på grussykler, men grussykler er lettere, raskere og mer responsive enn terrengsykler. Grussykler henter også egenskaper fra både krossykler og landevegssykler for bedre komfort på lange turer, og større dekklaring for å takle turer i heftig regn og snø.
Kulturen rundt grussykling har også vært en annen grunn til at den har vokst i popularitet. Grusritt krever sjelden et støtteapparat med trenere og mekanikere fordi løypene er utsatt for varierende vær som gjør det vanskelig å trene og forberede seg på alle eventuliteter. Grussyklister fokuserer generelt på å komme seg gjennom en løype i stedet for å opprettholde et visst tempo under ritt. Dette kan gi plass til kameratskap på stien og bidrar til en morsom og avslappet atmosfære som ikke alltid er tilstede i landevegs- og terrengritt.
Et av de lengste og mest berømte moderne grussykkelrittene er Unbound Gravel (tidligere kalt Dirty Kanza) i Flint Hills rundt Emporia, Kansas, USA, som er 320 km langt.
Som på landevegssykling er noen av de mest populære ultradistanse terrengrittene 12- og 24-timers temporitt. Terrengsykkelritt er sjelden lengre enn 160 km fordi gjennomsnittsfarten i typisk er mye lavere enn på veg.
24-timers terrengsykkelritt er der den selvforsørgede bikepacking-sjangeren startet. Et av de mest kjente og populære terrengsykkelrittene er Tour Divide hvor det tilbakelegges 4418 km over Rocky Mountains fra Canada, gjennom USA, og ender ved den meksikanske grensen. Iditarod Trail Invitational i Alaska kjøres på snøsykler om vinteren og er 1600 km langt. I Europa er Tuscany Trail et kjent ritt som strekker seg over 530 km i det sentrale Italia. Italy Divide starter ved Colosseum i Roma og slutter ved Gardasjøen, og passerer gjennom Siena, Firenze og Bologna underveis.
I Sentral-Asia finner Silk Road Mountain Race sted i Kirgisistan, og dekker 1700 km i Tien Shan-fjellkjeden.
Titan Desert er et seksdagers etapperitt som arrangeres i Marokko med en total distanse på over 600 km.
I Australia er Race to the Rock et ritt gjennom outback-en med varierende rute og lengde, men avsluttes vanligvis på Uluru. 2018-utgaven var 3500 km lang, og dekket deler av delstatene Sør-Australia og Tasmania.
I stedet for å prøve å maksimere distansen som sykles på én tur prøver noen å maksimere antall høydemeter på én tur. Everesting er en utfordring som innebærer å sykle opp og ned den samme bakken flere ganger inntil den totale høydeøkningen tilsvarer høyden på Mount Everest på 8848 meter over havet. Det finnes også rekorder for størst antall høydemeter klatret innen en viss tidsperiode, som for eksempel innen 24 timer.
Everesting fikk bredere offentlig oppmerksomhet under koronaviruspandemiens høydepunkt da proffsyklister som kjedet seg dro på jakt etter bakker mens verdenstouren sto på pause.