Utefronten var en betegnelse på norske militære styrker samt sivile som deltok i kamphandlinger mot aksemaktene fra allierte land, som Storbritannia og Canada, etter at de hadde unnsluppet Tysklands erobring av Norge under andre verdenskrig. Navnet er et motstykke til hjemmefronten.
Norge var nøytralt under første verdenskrig og forsøkte å forbli nøytralt under andre verdenskrig. Nøytraliteten ble opprettholdt frem til Tysklands invasjon 9. april 1940. Kystartilleriet forsinket den tyske erobringen av Oslo nok til at kong Haakon VII, kongefamilien og regjeringen kunne flykte og nå Tromsø 2. mai.
Den norske hæren trakk seg nordover mot Lillehammer, hvor de fikk støtte av to britiske brigader. De allierte besluttet å fokusere på å gjenerobre Narvik, som ble inntatt av 6. divisjon 28. mai. Med hjelp fra britiske, franske og polske styrker oppnådde det norske forsvaret flere seire, og en større offensiv var planlagt til 8. juni.
Den tyske offensiven i Vest-Europa fra 10. mai førte imidlertid til at de allierte måtte trekke seg ut av Norge to uker senere. Kong Haakon, kronprins Olav, regjeringen og rundt 400 sivile ble evakuert til Storbritannia med den britiske krysseren HMS «Devonshire». Samtidig fulgte 25000 norske soldater som senere tjenestegjorde i de frie norske styrkene under general Carl Gustav Fleischer, samt 13 skip, fem fly og 500 marinesoldater fra Sjøforsvaret.
General Otto Ruge ble igjen for å organisere en ordnet tilbaketrekning og demobilisering før tyskerne kunne gripe inn. Den 10. juni 1940 undertegnet han kapitulasjonsavtalen for den norske hæren. Norge var deretter okkupert av Tyskland frem til den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945.
I motsetning til Sjøforsvaret og Luftforsvaret kunne ikke hæren lett unnslippe, og nesten alle soldatene forble i Norge etter den tyske invasjonen. Noen av disse mennene ble en del av den norske motstandsbevegelsen frem til frigjøringen i mai 1945.
Norske soldater i Storbritannia dannet enheter som Kompani Linge og No. 5 Troop 10 Interallied Commando. Under eksilet i Storbritannia besto hoveddelen av den norske hæren av en brigade i Dumfries, samt mindre enheter stasjonert på Island, Jan Mayen, Svalbard og Sør-Georgia. Noen enheter ble sendt for å delta i frigjøringen av Finnmark.
Sjøforsvaret var den største av de tre norske forsvarsgrenene som hadde evakuert til Storbritannia. Et nytt marinehovedkvarter ble etablert i London i juni 1940, og med godkjenning og støtte fra den britiske regjeringen og marinen begynte den norske marinen arbeidet med å reparere og utstyre skipene på nytt, med mål om å forbli en effektiv motstandsstyrke mot Tyskland.
Av de tretten skipene som rømte til Storbritannia, var kun ett et moderne kampskip: KNM «Sleipner». Et annet skip var den eldre og nesten utdaterte jageren KNM «Draug», sjøsatt i 1908. «Sleipner» ble innlemmet i Royal Navy og tildelt oppdraget med å beskytte kystkonvoier, en oppgave den utførte frem til 1944. «Draug» forble i britiske farvann, der den tjenestegjorde som vaktskip, konvoieskorte og depotskip. De øvrige elleve skipene besto av mindre patrulje- og fiskeriinspeksjonsskip, som hovedsakelig ble ombygd til minesveipere og satt i tjeneste langs kystkonvoiene.
De første kampskipene som ble satt i tjeneste for den norske marinen i eksil, var to motortorpedobåter (MTB-er), kalt «5» og «6». Disse ble utplassert i den britiske 11. MTB-flotiljen og deltok i defensive operasjoner i Den engelske kanal. Fem flere MTB-er ble tatt i bruk, men viste seg å være lite sjødyktige og ble faset ut innen midtsommeren 1942. De ble erstattet av åtte Fairmile D MTB-er, organisert i den 30. MTB-flotiljen, som hadde som oppdrag å forstyrre tysk skipsfart langs norskekysten.
Den norske marinen rekvirerte også mange fiskeri- og hvalfangstskip fra handelsflåten for ombygging til minesveipere, patruljeskip, eskortefartøy og andre støtteskip. Blant disse skipene ble den norske Naval Independent Unit dannet, bedre kjent som Shetlandsgjengen som opererte mellom Shetland og det okkuperte Norge.
På et tidspunkt hadde den norske marinen fem jagere, fire korvetter og tre patrulje-/eskortefartøy utplassert med Liverpool Escort Forces og Western Local Escort Force i slaget om Atlanterhavet. Dette inkluderte fem Town-klasse jagere operert av Royal Navy og overført til Norge. En av disse, KNM «Bath», ble truffet av en tysk torpedo i august 1941 under eskorte av en konvoi til Gibraltar og sank, noe som resulterte i tapet av 89 besetningsmedlemmer. Den norske marinen hadde også tatt i bruk fem Flower-klasse korvetter, som så kamp i Atlanterhavet. En av disse ble torpedert i november 1942, med 47 omkomne, mens en annen sank i 1944 etter en kollisjon med en jager. I 1944 ble Castle-klasse korvetten KNM «Tunsberg Castle» senket etter å ha truffet en mine utenfor Finnmarkskysten.
To Hunt-klasse jagere bygget av Royal Navy ble overført til den norske marinen som KNM «Eskdale» og «Glaisdale». De tjenestegjorde sammen med fire andre britiske Hunt-klasse jagere i den 1. jagerflotiljen, der de utførte offensive operasjoner langs kysten av Frankrike og beskyttet konvoier, samt deltok i minelegging- og minesveipingsoperasjoner. Den 14. april 1943 ble en konvoi angrepet av flere tyske E-båter, og Eskdale ble truffet av to torpedoer og sank, med tap av 25 besetningsmedlemmer. Gjennom denne perioden fortsatte norske minesveipere arbeidet med å fjerne miner fra konvoiruter og planlagte angrepskorridorer.
Den norske marinen fikk også en britisk U-klasse ubåt, KNM «Uredd», i desember 1941. «Uredd» ble en del av 9th Submarine Flotilla og deltok i operasjoner i Nordsjøen. Under sin åttende patrulje i februar 1943 sank ubåten etter å ha truffet en mine sør for Bodø. En annen U-klasse ubåt, KNM «Ula», ble overtatt i november 1944 og forble i tjeneste til krigens slutt.
Jageren KNM «Stord» spilte en sentral rolle i senkingen av det tyske slagskipet «Scharnhorst» i slaget ved Nordkapp. Kort tid etter at «Scharnhorst» hadde vært i kamp med HMS «Duke of York», fikk «Stord» og tre andre S-klasse jagere ordre om å posisjonere seg for et torpedoangrep. Sammen med HMS «Scorpion» avfyrte «Stord» åtte torpedoer, hvorav fire traff målet, noe som bidro til å lamme «Scharnhorst» og gjøre det mulig for resten av den allierte flåten å innhente og senke skipet. Etter slaget uttalte den britiske øverstkommanderende på «Duke of York» «... den norske jageren «Stord» gjennomførte det mest dristige angrepet i hele operasjonen...»
Ved starten av 1943 hadde den norske marinen vokst til 58 skip og mer enn 5000 offiserer og sjøfolk.
Under invasjonen av Normandie (6. juni 1944) talte den norske marinen elleve skip og 1000 sjøfolk. Ett skip, S-klasse jageren KNM «Svenner», ble truffet av en tysk torpedo ved daggry mens det var på vei til sin bombardementsposisjon og sank, og ble dermed det første allierte skipet som gikk tapt den dagen.
Den 26. juni ble KNM «Glaisdale» hardt skadet da den traff en mine utenfor kysten av Normandie. Skipet ble tauet til havn, men forble ute av drift resten av krigen. Kapteinen for den 1. jagerflotiljen roste Glaisdale og dens mannskap for deres to år i tjeneste: «Jeg benytter anledningen til å uttrykke min store anerkjennelse for arbeidet gjort av KNM «Glaisdale» mens hun tjenestegjorde i den første jagerflotiljen. Hun har alltid vært et lykkelig og effektivt skip...»
Ved krigens slutt hadde den norske marinen 52 kampklare skip og 7500 mann i tjeneste. Under perioden i eksil mistet marinen 27 skip, og rundt 25 % av alle mannskap om bord på skipene mistet livet.
Norge hadde separate luftstyrker for marinen og hæren frem til opprettelsen av Luftforsvaret i 1944.
Noen fly som var bestilt før krigsutbruddet, ble levert, men få var klare for kamp. Etter flukten til Storbritannia ble det opprettet en treningsbase i Canada, og mange av pilotene sluttet seg til RAF, både i bombefly- og jagerflykommandoen. Mest kjent er de to Spitfire-skvadronene, 331 og 332.
Den 1. november 1944 ble disse skvadronene innlemmet i det nye Luftforsvaret og omdøpt, sammen med nye skvadroner: 330 (Northrop N-3PB, Catalina, Sunderlands), 333 (Catalina, Mosquito) og senere 334 (Mosquito).
Norske polititropper ble rekruttert blant flyktninger i Sverige under krigen og finansiert av den norske eksilregjeringen. De ble opplært av det svenske forsvaret og var opprinnelig ment å bidra til å opprettholde lov og orden i Norge etter frigjøringen. Senere ble en avdeling, kjent som Reservepolitiet, satt inn tidligere enn planlagt, og 1442 mann ble fløyet til Finnmark for å bistå i frigjøringen.