Vekten

Vektens stjernebilde

Vekten (fra latinske Libra) er et stjernebilde på den sørlige himmelhalvkule. Det er forholdsvis lyssvakt og ingen av stjernene er høyere enn første storhetsklasse. Stjernebildet ligger mellom Jomfruen i vest og Skorpionen i øst. De mest lyssterke stjernene i Vekta danner en firkant som gjør dem lett å finne.

Historie og mytologi

Vekten var kjent i babylonsk astronomi som MUL Zibanu («vekten» eller «balansen»), eller alternativt som «skorpionens klør». Vekten ble holdt som hellig for solguden Shamasj, som også var beskytteren av sannhet og rettferdighet. Den ble også sett på som «skorpionens klør» i antikkens Hellas.

I antikkens Hellas ble Vekten sett på som «Skorpionens klør». Navnet ble brukt gjentatte ganger av Aratos, hvilket gjorde at dette ble utbredt i hellenistisk tid: «få iøynefallende stjerner som klørne kan skryte av, og deres svake lys er i edelsteinene tapt».

Vekten som den er avbildet i Uranias speil, utgitt i London ca. 1825.

Det er foreslått at Vekten er en hentydning til det faktum da solen gikk inn i denne delen av ekliptikken ved høstjevndøgn, når dagene og nettene like lange. Vektens status som plassen for jevndøgn, fikk derfor navnet «Vektens første punkt», selv om denne plasseringen sluttet å sammenfalle med stjernebildet i 730 f.Kr. på grunn av jevndøgnets presesjon.

I gamle Egypt ble de tre lyseste stjernene i Vekten en konstellasjon som ble sett på som en båt. Vekten er ikke nevnt av verken Eudoxus eller Aratos som en konsetallasjon. Vekten er kun nevnt av Manetho (3. århundre f.Kr.) og Geminus (1. århundre f.Kr.), samt inkludert av Ptolemaios i sine 48 asterismer. Ptolemaios katalogiserte 17 stjerner, Tycho Brahe katalogiserte 10 stjerner og Johannes Hevelius katalogiserte 20 stjerner. Vekten ble først et stjernebilde i antikkens Roma, da den begynte å representere vektskålen som ble holdt av Astraia (som i gresk mytologi assosieres med Jomfruen.

Se også

Referanser

  1. ↑ White, Gavin (2008): Babylonian Star-lore, Solaria Pubs, s. 175
  2. ↑ Ridpath, Ian; Tirion, Wil (2001): Stars and Planets Guide, Princeton University Press, ISBN 0-691-08913-2, s. 172-173.
  3. ↑ Ridpath, Ian; Tirion, Wil (2001), Stars and Planets Guide, Princeton University Press, ISBN 0-691-08913-2
  4. ↑ Aratus, The Phenomena and Diosemeia of Aratus by Aratus, translated by John Lamb Phenomena, 633
  5. 1 2 Chisholm, Hugh, redigert. (1911). "Libra". Encyclopædia Britannica (11th ed.). Cambridge University Press.
  6. ↑ Ridpath, Ian; Tirion, Wil (2001), Stars and Planets Guide, Princeton University Press, s. 172-173. ISBN 0-691-08913-2

Litteratur

Eksterne lenker


Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.