Victor Klemperer

Bakgrunn

Viktor Klemperer var dr. Wilhelm Klemperers åttende barn og nevø til dirigenten Otto Klemperer. Faren var reformistisk rabbiner i Landsberg, senere i Berlin. Viktor var bror til medisinerne Georg og Felix Klemperer.

Etter å ha hoppet av det franske gymnasiet i Berlin, avla den unge Victor Klemperer gymnas-eksamen i Landsberg i 1902. Etter gymnaset studerte han filosofi, germanistikk og romanistikk i München, Berlin, Genève og Paris. År 1906 giftet han seg med Eva Schlemmer.

Karriere

Han virket frem til 1912 som publisist i Berlin. I 1912 konverterte han til protestantismen. Samme år promoverte han også til doktor, og to år senere fikk han habilitasjon.

Årene 1914–1915 arbeidet Victor Klemperer som lektor ved universitetet i Napoli. Han meldte seg som frivillig og deltok som artillerist på vestfronten. I 1916 fikk han en ny tjeneste i militærsensuren ved Oberkommando Ost, i Kowno og Leipzig.

Etter krigen tiltrådte han i 1920 som professor i romanistikk ved Dresdens tekniske høyskole.

Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 mistet Klemperer stillingen ved høyskolen, i pakt med den nye loven om gjenopprettelse av yrkesembetet. Dette var en lov som de facto innførte yrkesforbud for jøder i høyere stillinger. Klemperer ble rammet av denne loven, til tross for at han hadde konvertert og gift med en arisk kvinne. Den avsatte professoren konsentrerte seg deretter om arbeid med fransk 1700-tallslitteratur, et arbeid han hadde påbegynt to år tidligere. På grunn av omstendighetene kom første bind av dette verket ut først tyve år senere.

Som jøde fikk han ikke låne bøker på biblioteket eller abonnere på aviser og tidsskrifter. Dette tvang ham til å legge litteraturvitenskapen til side, til fordel for tobindsverket Curriculum Vitae og avhandlingen LTI (Lingua Tertii Imperii). Denne avhandlingen ble senere hans mest berømte verk. Arbeidet ble utført hovedsakelig som dagboksnedtegnelser, og disse ble sammenstilt først etter krigen.

I 1940 ble paret Klemperer tvunget til å flytte fra sitt hus, og de bodde deretter i et «jødehus» i Dresden; det fantes ikke gettoer i selve Tyskland, men egne «jødehus» dit jøder ble tvangsflyttet, og der man regnet med at de ble holdt «under oppsikt av den samlede befolknings vaktsomme øyne». Paret overlevde flyangrepet på Dresden 13.–14. februar 1945 og unnslapp også deportasjonen til tilintetgjørelsesleirene. Klemperer kommenterer dette i LTI:

«Morgenen den 13. februar 1945 kom ordren om å evakuere de siste gjenværende stjernebærerne. Til da reddet fra deportasjon, ettersom de levde i blandet ekteskap, var de nå dødsens. Man var tvunget til å gjøre seg av med dem på veien, ettersom Auschwitz falt i fiendens hender [i januar,] og Theresienstadt var alvorlig truet. Kvelden den 13. februar ble Dresden rammet av katastrofen. Bombene falt, husene styrtet sammen, fosforregn falt over oss, de brennende bjelkene brast over så vel ariske som ikke-ariske hoder, og samme ildstormen tok så vel jøde som kristen med seg i døden. For de omkring sytti stjernebærere som ble skånet den natten betød den derimot redningen, ettersom de kunne unnslippe Gestapo i det allmenne kaos som rådet.»

LTI

Klemperer hadde flaks - fordi han var «arisk gift», dvs hadde en ikke-jødisk ektefelle og dermed ble skånet; og fordi han bodde i Dresden som etter de voldsomme bombeangrepene var preget av fullstendig kaos og manglende oversikt over innbyggerne.

Etter en flere måneder lang flukt gjennom Sachsen og Bayern kunne paret Klemperer i juni 1945 vende tilbake til sitt hus i Dölzschen, en bydel i Dresden. Månedene derpå, mens Victor Klemperer svevde i uvisshet om sine framtidige karriereutsikter, ble LTI nedtegnet.

LTI ble først utgitt i 1946 i Østtyskland, og utkom senere også i flere vesttyske utgaver.

Til forskjell fra mange andre tyskere avstod Klemperer fra å flytte til vestsonene, ettersom han foretrakk å leve sine dager med «de røde» fremfor med «de gamle brune». Paret gikk tidlig med i partiet KPD, det tyske kommunistpartiet og kom derfor til å tilhøre DDRs politiske elite. Fra og med 1947 arbeidet Victor Klemperer ved universitetene i Greifswald, Halle og Berlin. I 1950 ble han via Kulturbund der DDR («Østtysklands kulturforbund»), en masseorganisasjon for kulturarbeidere, medlem av Folkekammeret, DDRs parlament. Som medlem i vitenskapsakademiet forsvarte han det franske språks stilling mot sovjetiseringen av Øst-Tyskland.

Victor Klemperer døde i 1960. Han ble begravet i Dölzschen.

I 1995 ble Klemperer posthumt tildelt søsknene Scholls litteraturpris. Hyllingstalen ble holdt av Martin Walser.

Utgitt mens han levde

• Paul Lindau. Berlin 1909.
• Die Zeitromane Friedrich Spielhagens und ihre Wurzeln. Weimar 1913.
• Idealistische Neuphilologie. (Festschrift für Karl Vossler zum 6. September 1922, mit Eugen Lerch) Heidelberg 1922.
• Die moderne französische Prosa 1870–1920. Leipzig 1923.
• Romanische Literaturen von der Renaissance bis zur Französischen Revolution. (Mit Helmut Hatzfeld und Fritz Neubert – Handbuch der Literaturwissenschaft, hrsg. von Oskar Walzel) Potsdam 1924.
• Jahrbuch für Philologie. (Mit Eugen Lerch). München 1925 und 1927
• Die moderne französische Literatur und die deutsche Schule. Drei Vorträge. Leipzig 1925.
• Stücke und Studien zu modernen französischen Prosa. Leipzig 1926.
• Romanische Sonderart. Geistesgeschichtliche Studien. München 1926.
• Pierre Corneille. (Epochen der französischen Literatur). München 1933.
• Die französische Literatur von Napoleon bis zur Gegenwart. 4 Bde., Berlin 1925–31 (Neuausgabe 1956 unter dem Titel Geschichte der französischen Literatur im 19. und 20. Jahrhundert).
• LTI – Notizbuch eines Philologen. Berlin 1947 (Ausgabe beim Reclam Verlag Leipzig, ISBN 3-379-00125-2).
• Geschichte der französischen Literatur im 18. Jahrhundert. Bd. 1: Berlin 1954, Bd. 2: Halle 1966.

Utgitt etter hans død

• Geschichte der französischen Literatur im 18. Jahrhundert. Band II: Das Jahrhundert Rousseaus. Halle 1966.
• Curriculum Vitae. Erinnerungen 1881–1918. (Band I–II). Berlin 1996, ISBN 3-7466-5500-5.
• Leben sammeln, nicht fragen wozu und warum. Tagebücher 1919–1932. Berlin 1996, ISBN 3-351-02391-X.
• „Ich will Zeugnis ablegen bis zum letzten.“ Tagebücher 1933–1945. (Band I–VIII). Berlin 1995, ISBN 3-7466-5514-5.
• Und so ist alles schwankend – Tagebücher Juni–Dezember 1945. Berlin 1996, ISBN 3-7466-5515-3.
• So sitze ich denn zwischen allen Stühlen. Tagebücher 1945–1959. (Band I–II). Berlin 1999, ISBN 3-351-02393-6.
• Das Tagebuch 1933–1945. Eine Auswahl für junge Leser. Bearbeitet von Harald Roth. Aufbau-Taschenbuch 5516, Berlin 1997, ISBN 3-7466-5516-1.
• Victor Klemperer: Die Tagebücher 1933–1945. Kritische Gesamtausgabe. CD-ROM. Berlin 2007, ISBN 978-3-89853-550-2.
• „Ich will Zeugnis ablegen bis zum letzten.“ Tagebücher 1933–1945. Eine Auswahl. Berlin 2007, (SpiegelEdition 23) ISBN 978-3-87763-023-5.
• Man möchte immer weinen und lachen in einem. Revolutionstagebuch 1919. Aufbau Verlag, Berlin 2015, ISBN 978-3-351-03598-3.

Oversatt til norsk

• Jeg skal vitne til siste stund : dagbøker fra Hitler-Tyskland 1933-1945, Gyldendal, Oslo, 1999, ISBN 8205257566 (E-bok fra NB)