| Wilhelm Dinesen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 19. des. 1845 København | ||
| Død | 28. mars 1895 (49 år) København Hengning | ||
| Beskjeftigelse | Selvbiograf, skribent, militært personell, offiser, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle(r) | Ingeborg Dinesen | ||
| Far | Adolph Wilhelm Dinesen | ||
| Mor | Dagmar Alvida von Haffner | ||
| Barn | Karen Blixen Thomas Dinesen Ellen Dahl | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Danmark | ||
| Militær grad | Kaptein | ||
Wilhelm Dinesen (pseudonym Boganis; født 19. desember 1845, død 28. mars 1895) var en dansk forfatter, offiser, eventyrer og politiker.
Han var sønn av Dagmar Alvilda Dinesen og Adolph Wilhelm Dinesen. Han vokste opp på herresetet Katholm på Djursland som andre sønn i en søskenflokk på åtte. Han deltok som 18-årig sekondløytnant i kampene ved Danevirke, Sankelmark og Dybbøl i Andre slesvigske krig i 1864. Han skrev senere boken Fra 8. Brigade om opplevelser fra denne krigen. Fra nyttår 1871 sluttet Dinesen seg til den franske hær i den fransk-tyske krig og opplevde nederlaget i Paris under Pariserkommunen. Om dette skrev Dinesen ned den eneste danske øyenvitneskildring Paris under Communen.
I perioden 1873–1874 oppholdt Dinesen seg i skogene i Wisconsin hvor han livnærte seg som jeger. Han levde i perioder blant indianere og lærte deres levevis og natursyn å kjenne. Indianerne ga ham navnet Boganis (dvs. hasselnøtt), som han senere benyttet som pseudonym til Jagtbreve og Nye Jagtbreve.
Han bosatte seg senere på Rungstedlund og giftet sig med Ingeborg Westenholz i 1881. De fikk fem barn deriblant Karen Blixen og Thomas Dinesen.
Wilhelm Dinesen skrev hele livet gjennom, men fikk særlig anerkjennelse for Boganis' Jagtbreve, som ble trykket løpende i avisen Politiken.
På 1880-tallet jaktet han også hjort på Hitra i Norge sammen med Grev Frijs av Frijsenborg.[trenger referanse]
Han ble valgt inn i Folketinget som løsgjenger (partiløs) i 1892 og arbeidet her med fredningssaker, jaktlovgivning og forsvarspolitikk inntil sitt selvmord i 1895, eller «fridøden», som det het i de finere kretser dengang.