Almisse

Hinduisme

I hinduismen er dāna (sanskrit: दान) et gammelt konsept for gi almisser som strekker seg tilbake til den vediske perioden. Selv betegnelsen for almisse er i den vediske litteraturen bhiksha (भिक्षा). Rigveda har de eldste diskusjonene om dāna i vedaene og gir begrunnelser for at det dydige å gi almisser. Dāna betyr «å gi», ofte knyttet til donasjon og veldedighet. I religiøse ritualer kan det ganske enkelt beskrive handlingen, å gi noe. Mens dāna vanligvis er å gi til en person eller familie, finnes begrepet utsarga om veldedighet eller det å gi støtte til allment gagn.

Buddhisme

I buddhismen er almisser uttrykk for den respekt en verdslig buddhist viser en buddhistmunk eller åndelig utviklet person, og ikke veldedighet i vestlig forstand. Det er symbolsk forbundet med det åndelige og ment å uttrykke ydmykhet. Å gi almisser er begynnelsen på reisen til nirvana.

Kristendom

I kristendommen er å gi almisser en veldedighetshandling til de mindre heldige. De fleste kristne former for religiøs praksis er tiende og donasjoner, gitt til støtte for kirkens misjon, administrasjon og til veldedighet for fattige. Innsamling av kollekt, enten det er passivt eller aktivt, betraktes som en offergave til Gud. I tillegg er private almisser og veldedighet betraktet som en kristen plikt, men er ikke betraktet som dydige om det gjøres for å oppnå andres beundring. Isteden skal det bli gitt av nestekjærlighet og ikke av plikt:

« Da skal de svare: ‘Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?’ Da skal han svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.’»

Matteusevangeliet 25:45

Jødedommen

I jødedommen finnes det hebraiske begrepet tzedakah (hebraisk: צדקה‎, Ṣ'daqah) som bokstavelig betyr «rettskaffenhet», men har fått betydningen «veldedighet», og viser til den religiøse plikt til å gjøre det riktige og være rettferdig. Den jødiske middelalderlærde Maimonides uttalte at den nest høyeste form for tzedakah er å gi bidrag anonymt til ukjente mottakere, mens den høyeste er å gi en gave, et lån eller kompaniskap som resulterer i at mottakeren kan klare seg selv framfor å være avhengig av andre. I kontrast til filantropi eller veldedighet, som er frivillig, er tzedakah en religiøs plikt som må gjøres uansett hvor rik man er, og pliktig også av fattige.

Islam

I islams fem søyler er de fem sentrale ritene innen islamsk trosutøvelse: trosbekjennelse, bønn, faste, pilegrimsreise, og i denne sammenheng også veldedighet. Det er to begreper for veldedighet; zakat og sadaqa som kan oversettes henholdsvis til «det som gjør ren» og «[frivillig] veldedighet». Førstnevnte har fått betydningen v«eldedighet» og «religiøs skatt», mens sistnevnte er å gi av medlidenhet, vennskap eller religiøs plikt. Begrepene er nær synonyme, skjønt en del muslimer skiller mellom dem fordi sadaqa kan gis til enhver trengende, men zakat kun til en annen muslim, og ikke til en ikke-muslim.