Masseutryddelse

Sånn kan noen tenke seg at gruntvannshavene ble liggende tørrlagte etter den senordoviciske masseutryddelsen, med Cameroceras-skall som stikker opp som tårn i en død og fremmed ny verden.

Masseutryddelse er en geologisk og biologisk hendelse som fører til at en uvanlig stor andel av alle arter på Jorden dør ut i løpet av et relativt kort tidsrom, sett i geologisk sammenheng. Dette påvirker de globale økosystemene. I så måte er allikevel masseutryddelser hendelser som normalt pågår over titusener av år. Masseutryddelse og biodiversifisering er derfor strengt tatt logiske motsetninger.

Masseutryddelser har skjedd mange ganger i jordens historie, men fem hendelser skiller seg ut som spesielt dramatiske – disse kalles derfor de fem store masseutryddelsene. Den mest nærliggende store masseutryddelsen er gjerne også den mest kjente, fordi den utryddet dinosaurene for omkring 66–65 millioner år siden, men hendelsen var nødvendigvis ikke derfor den mest dramatiske. Andre masseutryddelser har også påvirket livet på jorden, men i mindre grad enn de fem store. Masseutryddelser har alltid først til biodiversifisering, og omvendt.

Pågår den 6. masseutryddelsen?

Mange biologer og naturvernforskere mener at kloden vår kan være i begynnelsen på en sjette masseutryddelse, noe som fører til protestaksjoner blant yngre.

Mange biologer, økologer og naturvernforskere mener dagens utryddelsesrate ligger mellom 100 og 1 000 ganger bakgrunnsnivået (0,1-1 E/MSY), hovedsakelig på grunn av habitatødeleggelser, overutnyttelse, invasive arter, forurensning og klimaendringer. Dette er en av grunnene til at enkelte forskere omtaler vår tid som den sjette masseutryddelsen, eller i det minste en periode med uvanlig høy utryddelsesrate sammenlignet med den naturlige bakgrunnsraten..

Klimaendringene som pågår skyldes kanskje både naturlige og menneskeskapte faktorer, men den hurtige globale oppvarmingen siden slutten av 1800-tallet er i hovedsak menneskeskapt og skyldes utslipp av klimagasser, som CO₂, metan og lystgass. De viktigste kildene er forbrenning av kull, olje og gass, avskoging, jordbruk og industri. Naturlige faktorer som variasjoner i solaktiviteten og vulkanisme påvirker klimaet, men dette kan ikke alene forklare den observerte oppvarmingen.

Samtidig finnes det forskere som mener at vi ennå ikke har nådd terskelen for en full masseutryddelse i geologisk forstand, men det er bred vitenskapelig enighet om at det pågår en global biodiversitetskrise med sterkt forhøyede utryddelsesrater. Det globale naturpanelet IPBES (også omtalt som «naturens IPCC») slo i sin store verdensrapport i 2019 fast at, naturen er i tilbakegang i et omfang uten historisk sidestykke i menneskets historie, at utryddelsesraten akselererer, og at rundt én million arter er truet av utryddelse.

I 2016 hevdet Ivar Myklebust, direktør i Artsdatabanken, og Hans K. Stenøien, professor ved NTNU-Vitenskapsmuseet, at «verdens arter utryddes 1 000 ganger raskere enn det som er naturlig», og at, «dette kan ha dramatiske konsekvenser for naturens evne til å forsyne menneskeheten med livsnødvendige goder og tjenester», i en kronikk publisert av forskning.no.

De fem store masseutryddelsene

Grafen viser marin biodiversitetskollaps på slektsnivå gjennom jordens mest nærliggende geologiske historie.
Kambrium-ordovicium-utryddelsen og «de fem store masseutryddelsene».

Det er påvist fem store masseutryddelser på jorden gjennom tidligere tider, i tillegg til et ukjent antall mindre utryddelser. Norge ble påvirket av alle de fem store masseutryddelsene, men i svært ulik grad. Den geografiske landmassen har flyttet seg mye gjennom platetektonikken, så dagens Norge lå ofte på helt andre breddegrader da disse hendelsene fant sted.

Den nærmeste masseutryddelsen, og kanskje mest kjente av de fem, førte til dinosaurenes tilintetgjørelse for omkring 66–65 millioner år siden. Cirka 135 millioner år før dinosaurene ble utryddet var det imidlertid en annen stor masseutryddelse som ga opphav til dinosaurenes langvarige dominans på jorden.

Paleontologene oppdager utryddelser når en art forsvinner fra de fossile bevisene globalt. Paleontolog Rolf Schmidt, samlingsansvarlig for statens fossilsamlinger av virvelløse dyr ved Museums Victoria i Australia, har i så måte uttalt:

«Vi vet ikke alltid hva som forårsaket det, men i de fleste tilfeller har det noe med hurtige klimaendringer å gjøre.»

Rolf Schmidt, palaeontolog

ca. 445–444 millioner år siden

Ordovicium–silur-utryddelsen fulgte rett etter den store ordoviciske biodiversifiseringen, i overgangen mellom ordovicium og silur, og varte i cirka 500 000 år. Hendelsen regnes som den nest mest omfattende av de fem store masseutryddelsene. Omkring 85 % av alle marine dyrearter på kloden vår ble utryddet. Store klimaendringer kan ha vært årsaken, men det finnes andre teorier. Ved klimaendring kan et massivt oksygentap kan ha vært den endelige årsaken. Massive vulkanutbrudd er en annen teori, og plutselig økt UV-stråling en tredje teori.

Masseutryddelse i ordovicium–silur startet med nedkjøling og fallende havnivå på kloden vår. En ny stor istid oppsto sen ordovicium, som førte til at store vannmasser ble bundet opp i isbreer. Dette fikk havnivået til å synke drastisk, noe som ødela de artsrike kyst- og grunnhavsområdene. Da istiden opphørte og isen smeltet steg havet raskt. Dette førte til tap av oksygen i dyphavene, noe som førte til giftig hydrogensulfid i vannmassene.

Norge lå hovedsakelig under havet under denne masseutryddelsen. Marine organismer som trilobitter og graptolitter ble hardt rammet. Dette kan sees i bergarter fra den norske delen av den kaledonske fjellkjeden.

ca. 372–359 millioner år siden

Sen devon-utryddelsen er den mest gåtefulle av de fem store masseutryddelsene. Den var ikke en enkelt katastrofe, men snarere en serie med kriser over flere millioner år, for omtrent 372–359 millioner år siden. Devon er kjent som «fiskenes tidsalder». På den tiden var havene fulle av panserfisker, tidlige haier, flikfinnefisker, som senere ga opphav til landlevende virveldyrene, og enorme korallrev, de største til da. På land hadde de første skogene begynt å spre seg. Trær som Archaeopteris kunne bli flere titalls meter høye. Omtrent 75 % av alle arter forsvant, og det gikk spesielt hardt utover korallrevbyggere, trilobitter, panserfisker, og tallrike grupper av virvelløse sjødyr.

Forskere ved University of Texas i Austin har undersøkt alderen til et stort meteorittkrater, som ligger under byen Ames i Oklahoma, på nytt og funnet ut at krateret er 100 millioner år yngre enn tidligere antatt. Det sammenfaller med masseutryddelse i sen devon for omkring 372–359 millioner år siden. Krateret er 16 km i diameter og ble oppdaget i 1991.

Norge hadde på denne tiden både havområder og landmiljøer som ble påvirket gjennom endringer i biodiversiteten, men det var særlig marine økosystemer som ble rammet.

ca. 252 millioner år siden

Perm-trias-utryddelsen, ofte også kalt «Den store døden», er sannsynligvis den største og alvorligste masseutryddelsen noensinne. Mer enn 80 % av alle marine arter skal ha blitt utryddet i løpet av 100 000 år. Kanskje opp mot 70 % av alle landarter ble også utryddet, deriblant trilobittene. Nyere forskning viser at denne hendelsen skjedde meget raskt og medførte en kortvarig, men kraftig nedgang i marint plankton.

Flere forskergrupper kobler utryddelsen til vedvarende massiv vulkanisme i Sibir, i et område som i ettertid har fått navnet Sibirtrappene, fordi landskapet som ble skapt av lagvis størknet basalt dannet terrasser som ligner trappetrinn. Dette er et område i dagens Sibir på flere millioner kvadratkilometer som skal ha pumpet ut gasser og lava i atmosfæren. Foranledningen kan også ha vært et nedslag av en stor asteroide eller en kortvarig strålestorm fra en supernova. En kombinasjon er også mulig, den såkalte «Mordet på Orientekspressen-teorien».

Norske havområder og økosystemer ble sterkt påvirket, selv om direkte norske fossilfunn fra perioden er begrensede.

ca. 201,5 millioner år siden

Trias-jura utryddelsen skjedde for omkring 201,5 millioner år siden og førte til at cirka 75 % av alle marine og landlevende arter ble utryddet, i tillegg til cirka 20 % av alle familiegrupper. Utryddelsen knyttes til massiv vulkansk aktivitet i den sentralatlantiske magmaprovinsen (CAMP) da superkontinentet Pangea begynte å splitte opp, noe som førte til global oppvarming og forurensing av havene. Vulkanene spydde ut enorme mengder lava, noe som førte til at enorme mengder karbondioksid (CO₂) og andre giftige gasser ble sendt opp i atmosfæren.

Trias-jura-utryddelsen regnes vanligvis som den fjerde mest alvorlige av de fem store masseutryddelsene. Den var mindre katastrofal enn perm-trias-utryddelsen («den store døden»), men mer omfattende enn flere av de andre store biologiske krisene. Hendelsen markerte slutten på trias og åpnet veien for dinosaurenes dominans gjennom store deler av mesozoikum.

Områdene som i dag utgjør Norge opplevde betydelige økologiske endringer før dinosaurenes dominans.

I Tsjad i Afrika er det funnet en serie med meteorittkratre som ser ut til å være fra denne tiden, men de kan ikke knyttes direkte til masseutryddelsen.

ca. 66–65 millioner år siden

Dinosaurene var ei stor gruppe med dyr som døde ut etter asteroidenedslag på Yucatánhalvøya for omkring 66–65 millioner år siden.

Kritt-paleogen-utryddelsen inntraff for cirka 66–65 millioner år side og regnes som én av de fem store masseutryddelsene jorden har opplevd. Den ble utløst da et middels stort objekt (asteroide, meteoritt, komet, eller mer agnostisk navngitt, en bolide) slo inn i Yucatánhalvøya og skapte det enorme Chicxulubkrateret, i det som nå er Mexico. Energien som ble frigjort ville ha vært noe i størrelsesorden 100 millioner megatonn TNT. I løpet av få minutter var hele det nordamerikanske kontinent oppslukt av en enorm ildstorm. Støv og aske skygget for solen i flere år, og ingen livsformer på jorden slapp umerket fra katastrofen. Mange arter, blant annet dinosaurene, forsvant for alltid.

I havet døde nær 90 % av de kjente planktoniske kalkalgene ut, mens kalkflagellatene (encellede planktonalger) ble sterkt redusert. Årsaken til at dinosaurene ikke overlevde har trolig sammenheng med at de var vekselvarme dyr som avhengige av sollys (varme) for å kunne opprettholde de metabolistiske funksjonene, så når støvskyene dekket for solens energi var det nesten bare de jevnvarme pattedyrene og deler av det marine livet som overlevde.

Samtidig med at objektet traff kloden vår, oppsto det en serie vulkanske flombasalt-utbrudd i Deccan i India. Restene etter disse voldsomme utbruddene kalles «Deccantrappene», og kan ha bidratt til masseutryddelsen. Lavautbruddet hadde samlet et volum på mer enn 250 000 km³, mens arealet lavaen dekket var på 1–2 millioner km². Til sammenligning utgjør Europas areal på litt under 10 millioner km².

Norge lå nærmere dagens posisjon og ble påvirket gjennom globale klimaendringer, mørkere himmel og kollaps i næringskjeder, både på land og i havet.

Andre masseutryddelser

Kambrium-ordovicium-utryddelsen skjedde for omkring 488–485 millioner år siden og er en mindre kjent og mindre omfattende masseutryddelse, som markerte slutten på kambrium og førte til betydelige tap blant flere marine dyregrupper, særlig trilobitter. Utryddelsene var trolig forårsaket av vulkanisme, oksygenmangel i havet og havnivåendringer.

Kambrium-ordovicium-utryddelsen regnes ikke med blant de fem store masseutryddelsene, men det er et interessant poeng at den ble tett etterfulgt av den store ordoviciske biodiversifiseringen, en tid da mangfoldet av marine dyr økte kraftig. Noen forskere mener derfor at kambrium-ordovicium-utryddelsen bidro til å åpne økologiske nisjer som senere kunne fylles av nye grupper.

Referanser

  1. ↑ Barnosky, A. D., Matzke, N., Tomiya, S., Wogan, G. O. U., Swartz, B., Quental, T. B., Marshall, C., McGuire, J. L., Lindsey, E. L., Maguire, K. C., Mersey, B. & Ferrer, E. A. (2011). Has the Earth's sixth mass extinction already arrived? Nature, 471(7336), 51-57. https://doi.org/10.1038/nature09678
  2. ↑ Benton, M. J. (2015). Vertebrate Paleontology (4. utgave). Wiley-Blackwell. ISBN 978-1118406847.
  3. ↑ Jablonski, D. (2005). Mass extinctions and macroevolution. Paleobiology, 31(S2), 192-210.
  4. ↑ Raup, D. M., & Sepkoski, J. J. Jr. (1982). Mass extinctions in the marine fossil record. Science, 215(4539), 1501-1503. https://doi.org/10.1126/science.215.4539.1501
  5. ↑ NatGeo (udatert) Mass Extinctions. National Geographic, besøkt 2018-07-08
  6. ↑ Paul R Ehrlich (2017) You don’t need a scientist to know what’s causing the sixth mass extinction. The Guardian, 11 Jul 2017. Besøkt 2018-07-08
  7. ↑ Tilman, D., Clark, M., Williams, D. R., Kimmel, K., Polasky, S., & Packer, C. (2017). Future threats to biodiversity and pathways to their prevention. Nature, 546(7656), 73. doi:10.1038/nature22900
  8. ↑ Climate Change 2023: Synthesis Report. IPCC, 20 March 2023. Besøkt 2026-11-04
  9. ↑ Nature’s Dangerous Decline ‘Unprecedented’ Species Extinction Rates ‘Accelerating’. IPBES, 05 May 2019. Besøkt 2026-11-04
  10. ↑ Ivar Myklebust og Hans K. Stenøien (August 12. 2016) Kronikk: Verdens arter utryddes 1000 ganger raskere enn det som er naturlig. forskning.no. Besøkt 2018-07-08
  11. 1 2 3 4 5 6 7 8 Bentley, C., Layou, K., Kohrs, R., Jaye, S., Affolter, M. & Ricketts, B. (2022). 11.2: The Big Five. Geosciences LibreTexts.
  12. ↑ Viviane Richter (2018) The big five mass extinctions Arkivert 17. mai 2019 hos Wayback Machine.. Cosmos, the science og everything. Besøkt 2018-07-08
  13. ↑ Hammarlund, E. U., Dahl, T. W., Harper, D. A., Bond, D. P., Nielsen, A. T., Bjerrum, C. J., ... & Canfield, D. E. (2012). A sulfidic driver for the end-Ordovician mass extinction. Earth and Planetary Science Letters, 331, 128-139. https://doi.org/10.1016/j.epsl.2012.02.024
  14. 1 2 3 Catlos, E.J., Parisi, A.F., Brookfield, M.E., Erickson, T., Gulick, S.P.S., Schmitt, A.K., Stockli, D.F., Miggins, D.P., Ruchte, B. and Cloos, M. (2026), The Ames impact structure, Oklahoma: New radioisotopic constraints and implications for North American impact chronology. Meteorit Planet Sci, 61: 2103-2139. https://doi.org/10.1111/maps.70191
  15. 1 2 3 Feng Liu et al., Dying in the Sun: Direct evidence for elevated UV-B radiation at the end-Permian mass extinction. Sci. Adv. 9, eabo6102(2023). DOI:10.1126/sciadv.abo6102
  16. 1 2 Lasse Biørnstad (2023-01-07) 252 millioner år gammel pollen kan kaste lys over jordas verste masse­utryddelse. Forskning.no
  17. ↑ Burgess, S.D. & Black, B.A. (2025). The anatomy and lethality of the Siberian Traps large igneous province. Annual Review of Earth and Planetary Sciences. DOI: 10.1146/annurev-earth-040722-105544.
  18. 1 2 3 Nakrem, Hans. (2018, 8. januar). Utryddelse. I Store norske leksikon. Hentet 8. juli 2018 fra https://snl.no/utryddelse.
  19. ↑ 200 millioner år gamle vulkanutbrudd utryddet halvparten av alt liv. VG. 14. april 2013. Besøkt 2026-11-03
  20. ↑ Tanner, L. H., Lucas, S. G., & Chapman, M. G. (2004). Assessing the record and causes of Late Triassic extinctions. Earth-Science Reviews, 65(1-2), 103-139. DOI: https://doi.org/10.1016/S0012-8252(03)00082-5
  21. 1 2 3 Britannica Editors. end-Triassic extinction. Encyclopedia Britannica, 15 Mar. 2024, https://www.britannica.com/science/end-Triassic-extinction. Accessed 9 November 2026.
  22. 1 2 Sen, G. (2001) & s. 409.
  23. 1 2 Sen, G. (2001) & s. 417.
  24. 1 2 Harper, D. A., Hammarlund, E. U., & Rasmussen, C. M. (2014). End Ordovician extinctions: a coincidence of causes. Gondwana Research, 25(4), 1294-1307. DOI: https://doi.org/10.1016/j.gr.2012.12.021
  25. 1 2 Zhuravlev, A.Y., Wood, R.A. The two phases of the Cambrian Explosion. Sci Rep 8, 16656 (2018). https://doi.org/10.1038/s41598-018-34962-y

Litteratur

Eksterne lenker