Masseutryddelse

Masseutryddelse er en geologisk og biologisk hendelse som fører til at en uvanlig stor andel av alle arter på Jorden dør ut i løpet av et relativt kort tidsrom, sett i geologisk sammenheng. Dette påvirker de globale økosystemene. I så måte er allikevel masseutryddelser hendelser som normalt pågående over titusener av år.

Masseutryddelser har skjedd mange ganger, men fem slike hendelser skiller seg ut som spesielt dramatiske – de fem store masseutryddelsene. Den mest nærliggende er gjerne også den mest kjente av disse, fordi den utryddet dinosaurene for omkring 66–65 millioner år siden, men den er nødvendigvis ikke derfor den mest dramatiske.

Pågår den 6. masseutryddelsen?

Mange biologer og naturvernforskere mener at vi kan være inne i begynnelsen av en sjette masseutryddelsen på kloden vår, noe som spesielt engasjerer yngre mennesker.

Klimaendringene som pågår i dag skyldes både naturlige og menneskeskapte faktorer, men den raske globale oppvarmingen siden slutten av 1800-tallet skyldes hovedsakelig menneskeskapte utslipp av klimagasser, som CO₂, metan og lystgass. De viktigste kildene er forbrenning av kull, olje og gass, avskoging, jordbruk og industri. Naturlige faktorer som variasjoner i solaktiviteten og vulkanisme påvirker klimaet, men dette kan ikke alene forklare den observerte oppvarmingen.

Mange biologer, økologer og naturvernforskere mener at vi kan være inne i begynnelsen av en sjette masseutryddelse, eller i det minste en periode med uvanlig høy utryddelsesrate sammenlignet med den naturlige bakgrunnsraten..

Samtidig finnes det forskere som mener at vi ennå ikke har nådd terskelen for en full masseutryddelse i geologisk forstand, men det er bred vitenskapelig enighet om at det pågår en global biodiversitetskrise med sterkt forhøyede utryddelsesrater. Det globale naturpanelet IPBES (også omtalt som «naturens IPCC») slo i sin store verdensrapport i 2019 fast at, naturen er i tilbakegang i et omfang uten historisk sidestykke i menneskets historie, at utryddelsesraten akselererer, og at rundt én million arter er truet av utryddelse.

I 2016 hevdet Ivar Myklebust, direktør i Artsdatabanken, og Hans K. Stenøien, professor ved NTNU-Vitenskapsmuseet, at «verdens arter utryddes 1 000 ganger raskere enn det som er naturlig», og at, «dette kan ha dramatiske konsekvenser for naturens evne til å forsyne menneskeheten med livsnødvendige goder og tjenester», i en kronikk publisert på forskning.no.

De fem store masseutryddelsene

De fem store masseutryddelsene er merket på denne grafen over utryddelser gjennom tidene.
De fem store masseutryddelsene

Det er påvist fem store masseutryddelser på kloden vår, i tillegg til et ukjent antall mindre utryddelser. Den mest kjente av disse førte til dinosaurenes tilintetgjørelse for omkring 66–65 millioner år siden, i tidsrommet mellom kritt og paleogen. Palaeontologene oppdager utryddelser når en art forsvinner fra de fossile bevisene globalt.

Palaeontologen Rolf Schmidt har i så måte uttalt:

«Vi vet ikke alltid hva som forårsaket det, men i de fleste tilfeller har det noe med hurtige klimaendringer å gjøre.»

Rolf Schmidt, palaeontolog

ca. 445–444 millioner år siden

Ordovicium–silur-utryddelsen skjedde i overgangen mellom ordovicium og silur varte i cirka 500 000 år. Hendelsen regnes som den nest største masseutryddelsen. Omkring 85 % av alle marine dyrearter på kloden vår ble utryddet. Store klimaendringer kan ha vært årsaken, men det finnes andre teorier. Ved klimaendring kan et massivt oksygentap kan ha vært den endelige årsaken. Massive vulkanutbrudd er en annen teori, og plutselig økt UV-stråling en tredje teori.

Masseutryddelse i ordovicium–silur startet med nedkjøling og fallende havnivå på kloden vår. En ny stor istid oppsto sen ordovicium, som førte til at store vannmasser ble bundet opp i isbreer. Dette fikk havnivået til å synke drastisk, noe som ødela de artsrike kyst- og grunnhavsområdene. Da istiden opphørte og isen smeltet steg havet raskt. Dette førte til tap av oksygen i dyphavene, noe som førte til giftig hydrogensulfid i vannmassene.

ca. 372–359 millioner år siden

Sen devon-utryddelsen er den mest gåtefulle av de fem store masseutryddelsene. Den var ikke en enkelt katastrofe, men snarere en serie med kriser over flere millioner år, for omtrent 372–359 millioner år siden. Devon er kjent som «fiskenes tidsalder». På den tiden var havene fulle av panserfisker, tidlige haier, flikfinnefisker, som senere ga opphav til landlevende virveldyrene, og enorme korallrev, de største til da. På land hadde de første skogene begynt å spre seg. Trær som Archaeopteris kunne bli flere titalls meter høye. Omtrent 75 % av alle arter forsvant, og det gikk spesielt hardt utover korallrevbyggere, trilobitter, panserfisker, og tallrike grupper av virvelløse sjødyr.

Forskere ved University of Texas i Austin har undersøkt alderen til et stort meteorittkrater, som ligger under byen Ames i Oklahoma, på nytt og funnet ut at krateret er 100 millioner år yngre enn tidligere antatt. Det sammenfaller med masseutryddelse i sen devon for omkring 372–359 millioner år siden. Krateret er 16 km i diameter og ble oppdaget i 1991.

ca. 252 millioner år siden

Perm-trias-utryddelsen, ofte også kalt «Den store døden», er sannsynligvis den største og alvorligste masseutryddelsen noensinne. Mer enn 80 % av alle marine arter skal ha blitt utryddet i løpet av 100 000 år. Kanskje opp mot 70 % av alle landarter ble også utryddet, deriblant trilobittene. Nyere forskning viser at denne hendelsen skjedde meget raskt og medførte en kortvarig, men kraftig nedgang i marint plankton.

Flere forskergrupper kobler «Den store døden» til massive og ekstremt langvarige utbrudd ved det vulkanske området kalt De sibirske trappene. Dette er et område i dagens Sibir på flere millioner kvadratkilometer som skal ha pumpet ut gasser og lava i atmosfæren. Foranledningen kan også ha vært et nedslag av en stor asteroide eller en kortvarig strålestorm fra en supernova. En kombinasjon er også mulig, den såkalte «Mordet på Orientekspressen-teorien».

ca. 201,5 millioner år siden

Trias-jura utryddelsen skjedde for omkring 201,5 millioner år siden og førte til at 70–80 % av alle marine og landlevende arter ble utryddet. Utryddelsen knyttes til massiv vulkansk aktivitet i den sentralatlantiske magmaprovinsen (CAMP) da superkontinentet Pangea begynte å splitte opp, noe som førte til global oppvarming og forurensing av havene. Vulkanene spydde ut enorme mengder lava, noe som førte til at enorme mengder karbondioksid (CO₂) og andre giftige gasser ble sendt opp i atmosfæren.

I Tsjad i Afrika er det funnet en serie med meteorittkratre som ser ut til å være fra denne tiden, men de kan ikke knyttes direkte til masseutryddelsen.

ca. 66–65 millioner år siden

Kritt-paleogen-utryddelsen er én av de mest fryktelige katastrofene. En middels stor asteroide slo inn i Yucatánhalvøya (Chicxulubkrateret), i det som nå er Mexico. I løpet av få minutter var hele det nordamerikanske kontinent oppslukt av en enorm ildstorm. Støv og aske skygget for solen i flere år, og ingen livsformer på jorden slapp umerket fra katastrofen. Mange arter, blant annet dinosaurene, forsvant for alltid.

I havet døde nær 90 % av de kjente planktoniske kalkalgene ut, mens kalkflagellatene (gulalger) ble sterkt redusert. Årsaken til at dinosaurene ikke overlevde har trolig sammenheng med at de var vekselvarme dyr som avhengige av sollys (varme) for å kunne opprettholde de metabolistiske funksjonene, så når støvskyene dekket for solens energi var det nesten bare de jevnvarme pattedyrene og deler av det marine livet som overlevde.

Samtidig med at asteroiden traff kloden vår, oppsto det en serie vulkanske flombasalt-utbrudd i Deccan i India. Restene etter disse voldsomme utbruddene kalles «Deccantrappene», og kan ha bidratt til masseutryddelsen. Lavautbruddet hadde samlet et volum på mer enn 250 000 km³, mens arealet lavaen dekket var på 1–2 millioner km². Til sammenligning utgjør Europas areal på litt under 10 millioner km².

Kambrium-ordovicium-utryddelsen

Kambrium-ordovicium-utryddelsen skjedde for omkring 488–485 millioner år siden og er en mindre kjent og mindre omfattende masseutryddelse, som markerte slutten på kambrium og førte til betydelige tap blant flere marine dyregrupper, særlig trilobitter. Utryddelsene var trolig forårsaket av vulkanisme, oksygenmangel i havet og havnivåendringer.

Kambrium-ordovicium-utryddelsen regnes ikke med blant de fem store masseutryddelsene, men det er et interessant poeng at den ble tett etterfulgt av den store ordoviciske biodiversifiseringen, en tid da mangfoldet av marine dyr økte kraftig. Noen forskere mener derfor at kambrium-ordovicium-utryddelsen bidro til å åpne økologiske nisjer som senere kunne fylles av nye grupper.

Referanser

  1. ↑ Barnosky, A. D., Matzke, N., Tomiya, S., Wogan, G. O. U., Swartz, B., Quental, T. B., Marshall, C., McGuire, J. L., Lindsey, E. L., Maguire, K. C., Mersey, B. & Ferrer, E. A. (2011). Has the Earth's sixth mass extinction already arrived? Nature, 471(7336), 51-57. https://doi.org/10.1038/nature09678
  2. ↑ Benton, M. J. (2015). Vertebrate Paleontology (4. utgave). Wiley-Blackwell. ISBN 978-1118406847.
  3. ↑ Climate Change 2023: Synthesis Report. IPCC, 20 March 2023. Besøkt 2026-11-04
  4. ↑ NatGeo (udatert) Mass Extinctions. National Geographic, besøkt 2018-07-08
  5. ↑ Paul R Ehrlich (2017) You don’t need a scientist to know what’s causing the sixth mass extinction. The Guardian, 11 Jul 2017. Besøkt 2018-07-08
  6. ↑ Tilman, D., Clark, M., Williams, D. R., Kimmel, K., Polasky, S., & Packer, C. (2017). Future threats to biodiversity and pathways to their prevention. Nature, 546(7656), 73. doi:10.1038/nature22900
  7. ↑ Nature’s Dangerous Decline ‘Unprecedented’ Species Extinction Rates ‘Accelerating’. IPBES, 05 May 2019. Besøkt 2026-11-04
  8. ↑ Ivar Myklebust og Hans K. Stenøien (August 12. 2016) Kronikk: Verdens arter utryddes 1000 ganger raskere enn det som er naturlig. forskning.no. Besøkt 2018-07-08
  9. ↑ Viviane Richter (2018) The big five mass extinctions Arkivert 17. mai 2019 hos Wayback Machine.. Cosmos, the science og everything. Besøkt 2018-07-08
  10. ↑ Hammarlund, E. U., Dahl, T. W., Harper, D. A., Bond, D. P., Nielsen, A. T., Bjerrum, C. J., ... & Canfield, D. E. (2012). A sulfidic driver for the end-Ordovician mass extinction. Earth and Planetary Science Letters, 331, 128-139. https://doi.org/10.1016/j.epsl.2012.02.024
  11. 1 2 3 Catlos, E.J., Parisi, A.F., Brookfield, M.E., Erickson, T., Gulick, S.P.S., Schmitt, A.K., Stockli, D.F., Miggins, D.P., Ruchte, B. and Cloos, M. (2026), The Ames impact structure, Oklahoma: New radioisotopic constraints and implications for North American impact chronology. Meteorit Planet Sci, 61: 2103-2139. https://doi.org/10.1111/maps.70191
  12. 1 2 3 Feng Liu et al., Dying in the Sun: Direct evidence for elevated UV-B radiation at the end-Permian mass extinction. Sci. Adv. 9, eabo6102(2023). DOI:10.1126/sciadv.abo6102
  13. 1 2 Lasse Biørnstad (2023-01-07) 252 millioner år gammel pollen kan kaste lys over jordas verste masse­utryddelse. Forskning.no
  14. 1 2 3 Nakrem, Hans. (2018, 8. januar). Utryddelse. I Store norske leksikon. Hentet 8. juli 2018 fra https://snl.no/utryddelse.
  15. ↑ 200 millioner år gamle vulkanutbrudd utryddet halvparten av alt liv. VG. 14. april 2013. Besøkt 2026-11-03
  16. ↑ Tanner, L. H., Lucas, S. G., & Chapman, M. G. (2004). Assessing the record and causes of Late Triassic extinctions. Earth-Science Reviews, 65(1-2), 103-139. DOI: https://doi.org/10.1016/S0012-8252(03)00082-5
  17. 1 2 Sen (2001) & s. 409.
  18. 1 2 Sen (2001) & s. 417.
  19. 1 2 Harper, D. A., Hammarlund, E. U., & Rasmussen, C. M. (2014). End Ordovician extinctions: a coincidence of causes. Gondwana Research, 25(4), 1294-1307. DOI: https://doi.org/10.1016/j.gr.2012.12.021
  20. 1 2 Zhuravlev, A.Y., Wood, R.A. The two phases of the Cambrian Explosion. Sci Rep 8, 16656 (2018). https://doi.org/10.1038/s41598-018-34962-y

Litteratur

Eksterne lenker