Dverglo (Thinornis dubius) er en vadefugl som inngår i lofamilien (Charadriidae). Tre underarter blir normalt akseptert, hvorav én regnes som trekkfugl. Én av underartene hekker i Norge.
BirdLife International hevder at arten er livskraftig, men det finnes ingen nyere estimater av den globale populasjonen. Wetlands International oppga i 2006 at den utgjorde cirka 280 000–530 000 individer, mens BirdLife International i 2015 estimerte at antallet voksne individer lå rundt 269 000−524 000. Arten er rødlistet som sårbar i Norsk rødliste for arter 2021.
Biologi
Dverglo i flukt.
Foto: Charles J Sharp, 2024
Dverglo blir cirka 14–17 cm lang og veier omkring 26–53 g. Vingespennet utgjør cirka 42–48 cm.
Dverglo har en klargul øyering. Den er mindre og slankere enn sandlo (Charadrius hiaticula), amerikasandlo (C. semipalmatus) og langnebblo (T. placidus). Den skiller seg også ut ved å ha en smal hvit linje bak den svarte pannen, samt i den generelle formen på hodetegningen. I flukt er fraværet av et tydelig vingebånd et kjennetegn. Hunnen har et brunaktig skjær i de svarte partiene og en noe smalere øyering. Fjærdrakten utenfor hekkesesongen hos den nominatformen skiller seg knapt fra hekkedrakten. Ungfuglen ligner en voksen utenfor hekkesesong, men oversiden er olivenbrun med lysere sandfargede fjærkanter.
Underartene varierer i størrelse og nebbfarge; hos rasen curonicus har den voksne utenfor hekkesesongen et redusert, brunlig brystbånd, og det svarte på hodet er mer brunlig; rasen jerdoni ligner den nominatformen, men mangler en tydelig fjærdraktsforskjell utenfor hekkesesongen.
Dverglo er hovedsakelig utbredt i lavlandet, opp til 800 moh., men opptil 2 750 moh. i det nepalske Himalaya. Den er sjelden ved kysten, unntatt under trekkene. Forekommer på bare eller sparsomt vegeterte flater av sand, grus eller silt, og unngår ulendt terreng og høy eller tett vegetasjon. Opptrer ofte i nærheten av stillestående eller sakteflytende ferskvann; iblant også ved saltsjøer og flater i innlandet, eller brakkvannslaguner og elvemunninger. Finner også velegnede, men ofte midlertidige, kunstige habitater som grustak, kloakkrenseanlegg og industrielle ødemarker. I Storbritannia hekker den hovedsakelig ved grustak og lignende områder, men også noen ganger på grusbanker langs hurtigflytende, grunne elver, for eksempel i Sør-Wales. Habitatene er ofte ustabile på grunn av raskt skiftende vannstand, vegetasjonsvekst og lignende. I Norge hekker den i lavlandet fra Rogaland til Østlandet og enkelte steder i Trøndelag.
Underarten curonicus (som hekker i Norge) regnes som trekkfugl, men er muligens standfugl i de sørlige hekkeområdene. Den vesteuropeiske bestanden trekker over Sahara til tropiske områder, og når så langt sør som Zambia og Zimbabwe.
Dietten består hovedsakelig av insekter, inkludert biller, fluer, maur, døgnflue- og øyenstikkerlarver og sirisser, men fuglene tar også edderkopper, reker og andre virvelløse dyr, for eksempel rumpetroll av vanlig frosk (Rana temporaria). Bruker iblant en teknikk med «fotdirring» for å lokke fram byttedyr. Finner føde på tørre eller fuktige overflater, og av og til i grunt vann. Arten er ikke spesielt sosial, i motsetning til mange andre lofugler.
Tidligere ble fugler fra det sørlige Japan og Kina feilaktig tilskrevet nominatformen, og de fra Ny-Guinea-regionen ble feilaktig plassert i rasen jerdoni. Den foreslåtte underarten papuanus (Ny-Guinea) er nå synonymisert med nominatformen.
Dvergloen blir også ofte plassert i en utvidet Charadrius-slekt, men er her plassert i slekten Thinornis basert på molekylær-fylogenetiske studier. Disse viser at gruppen, selv om den er søstergruppe til andre arter som fortsatt regnes til Charadrius, er sterkt genetisk avvikende fra Charadrius-loene, og viser dessuten morfologiske forskjeller.
Inndeling
Inndelingen følger Birds of the World i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).
123456789Wiersma, P., G. M. Kirwan, D. A. Christie, and P. F. D. Boesman (2024). Little Ringed Plover (Thinornis dubius), version 1.1. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.lirplo.01.1
↑Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I. J. Lovette (2020). Plovers and Lapwings (Charadriidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.charad1.01
_in_flight_Malta.jpg)
_v2.jpg)
