Francis Halzen

Francis Halzen
Født23. mars 1944Rediger på Wikidata (82 år)
Tienen
BeskjeftigelseUniversitetslærer, fysiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedDet katolske universitetet i Leuven
NasjonalitetUSA
Belgia
Medlem av
  • Academia Europaea (2018–; tilknytning: AE section Physics and engineering sciences)
  • Koninklijke Vlaamse Academie van België voor Wetenschappen en Kunsten
Utmerkelser
7 oppføringer
Fellow of the American Physical Society
Balzanprisen (2015; arbeidsområde: astropartikkelfysikk, statsborgerskap: USA)
Cocconi Prize (2015)
Julius Wess Prize (2017)
APS Medal for Exceptional Achievement in Research (2026)
Nobelprisen i fysikk (2026)
Bruno Pontecorvo Prize

Francis Louis Halzen (født 1944) er en belgisk-amerikansk partikkelfysiker og nobelprisvinner. Han er Hilldale and Gregory Breit Distinguished Professor ved University of Wisconsin–Madison og leder universitetets institutt for elementærpartikkelfysikk. Halzen er hovedansvarlig for IceCube Neutrino Observatory ved Amundsen–Scott-basen på Sydpolen i Antarktis, verdens største nøytrinoobservatorium, som har vært i drift siden 2010.

I 2026 ble han tildelt Nobelprisen i fysikk «for avgjørende bidrag til IceCube Neutrino Observatory og oppdagelsen av høyenergetiske nøytrinoer av astrofysisk opprinnelse».

Bakgrunn

Halzen ble født og oppvokst i Belgia. Han tok en mastergrad (MSc) i fysikk ved Det katolske universitetet i Leuven i 1966, en doktorgrad (PhD) i 1969 og deretter graden Agrégé de l'Enseignement Supérieur i 1972. Mellom 1969 og 1971 arbeidet han som vitenskapelig medarbeider ved CERN. Siden 1972 har han vært professor ved University of Wisconsin–Madison og hovedansvarlig forsker (Principal Investigator) for AMANDA- og IceCube-prosjektene. Siden 1970-tallet har Halzen vært en ledende forsker innen utviklingen av kosmisk strålefysikk og astropartikkelfysikk. I tillegg til partikkelfysikk publiserte han mange tidlige artikler om anomalier i kosmisk stråling og kvarkmaterie, samt om sammenhenger mellom partikkelfysikk og kosmisk stråling, partikler fra supernovaer og produksjon av myoner i atmosfæriske gammastråleskurer. Han har sittet i ulike rådgivende komiteer, blant annet for eksperimentene SNO, Telescope Array og Auger-oppgraderingen, Max Planck-instituttene i Heidelberg og München, ICRR ved Universitetet i Tokyo, US Particle Physics Prioritization Panel og ApPECs rådgivende panel for partikkelastrofysikk i Europa.

AMANDA

Utdypende artikkel: Antarctic Muon And Neutrino Detector Array

Halzen fikk først kjennskap til russiske forskeres forsøk på å påvise nøytrinoer i Antarktis. De brukte radioantenner ved den antarktiske forskningsstasjonen sin for å lete etter elektriske gnister som kunne oppstå når kosmiske nøytrinoer kolliderte med isen. Etter å ha fastslått at disse vekselvirkningene ville være for svake til å kunne registreres, begynte han i 1987 å arbeide med AMANDA-prosjektet. Prosjektet gikk ut på å begrave et nettverk av lyssensorer dypt nede i den antarktiske isen, som er klar, mørk, stabil, steril og fri for bakgrunnslys.

Dette piloteksperimentet viste seg å være vellykket. Resultatene ble imidlertid forstyrret av kosmisk stråling og av luftbobler i isen. Dette overbeviste ham om at det var nødvendig med et langt større og dypere detektornettverk. I 2005 ble AMANDA-prosjektet en del av etterfølgerprosjektet, IceCube Neutrino Observatory.

IceCube

Utdypende artikkel: IceCube

Halzen argumenterte for behovet for en langt større detektor og sikret finansiering fra både europeiske og amerikanske kilder. I 2005 begynte teamet hans byggingen av IceCube-prosjektet, som var planlagt å bli 100 ganger større enn AMANDA, med et totalt volum på 1 km³ og med detektorer nedgravd opptil 2,4 kilometer under overflaten. Etter seks års bygging ble IceCube fullt operativt i 2011.

Det viktigste resultatet fra IceCube kom i 2013, da forskerne gjorde en tydelig banebrytende observasjon av høyenerginøytrinoer – med omtrent 100 ganger høyere energi enn partiklene som i dag akselereres ved verdens kraftigste maskin, LHC ved CERN. Nøytrinoene stammet fra hittil uidentifiserte kilder utenfor vår galakse. Oppdagelsen har satt i gang planleggingen og utviklingen av enda større nøytrino-teleskoper, både ved Sydpolen og dypt under vann.

I 2026 ble Francis Halzen, prosjektets hovedansvarlige forsker, tildelt Nobelprisen i fysikk «for avgjørende bidrag til IceCube Neutrino Observatory og oppdagelsen av høyenerginøytrinoer av astrofysisk opprinnelse».

Referanser

  1. ↑ www.balzan.org, sist oppdatert 2. mai 2024, besøkt 6. oktober 2026[Hentet fra Wikidata]
  2. 1 2 nobelprize.org, Nobel Laureate API ID 1064, besøkt 6. oktober 2026[Hentet fra Wikidata]
  3. ↑ Mathematics Genealogy Project[Hentet fra Wikidata]
  4. ↑ www.balzan.org[Hentet fra Wikidata]
  5. ↑ eps-hepp.web.cern.ch[Hentet fra Wikidata]
  6. ↑ www.kceta.kit.edu[Hentet fra Wikidata]
  7. ↑ www.aps.org, besøkt 30. juni 2026[Hentet fra Wikidata]
  8. ↑ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  9. ↑ «Nobel Prize in Physics 2026». NobelPrize.org (på engelsk). Besøkt 6. oktober 2026.
  10. ↑ «Academy of Europe: Halzen Francis». Academia Europaea. Besøkt 19. februar 2020.
  11. 1 2 «2015 Balzan Prize for Astroparticle Physics including neutrino and gamma-ray observation». International Balzan Prize Foundation. Oktober 2015. Besøkt 11. november 2018.
  12. ↑ «Francis Halzen: Biographical and Bibliographical Information». International Balzan Prize Foundation. Oktober 2015. Besøkt 19. februar 2020.
  13. ↑ Jayawardhana, Ray (10. desember 2013). Neutrino Hunters: The Thrilling Chase for a Ghostly Particle to Unlock the Secrets of the UniverseGratis registrering kreves. Scientific American. ISBN 978-0374220631.
  14. ↑ «Scientific background to the Nobel Prize in Physics 2026 (pdf)» (PDF). Besøkt 6. oktober 2026 – via NobelPrize.Org.
  15. ↑ «IceCube: celebrating a decade of discovery». 13. mai 2021. Besøkt 6. oktober 2026 – via University of Oxford Department of Physics.
  16. ↑ Announcement of the 2026 Nobel Prize in Physics. 14. september 2026.

Eksterne lenker