| Georg Nagel | |||
|---|---|---|---|
| Født | 24. aug. 1953 Weingarten | ||
| Beskjeftigelse | Botaniker, universitetslærer, biofysiker, biolog | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Konstanz (1973–1979) Albert-Einstein-Gymnasium Ravensburg (–1973) Johann Wolfgang Goethe-Universität (1984–1988) | ||
| Ektefelle(r) | Anna Maria Musti | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Utmerkelser | 6 oppføringer
The Brain Prize (2013)
Karl Heinz Beckurts-prisen (2010; sammen med: Ernst Bamberg, Peter Hegemann) EMBO-medlemskap Louis-Jeantet Prize for Medicine (2013) Shaw Prize in Life Science and Medicine (2020) Nobelprisen i fysiologi eller medisin (2026; sammen med: Karl Deisseroth, Peter Hegemann) | ||
Georg Nagel (født 1953) er en tysk biofysiker og professor ved Institutt for nevrofysiologi ved Universitetet i Würzburg i Tyskland. Forskningen hans er rettet mot mikrobielle fotoreseptorer og utviklingen av optogenetiske verktøy. Han ble, sammen med Karl Deisseroth og Peter Hegemann, tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 2026 for sitt arbeid innen optogenetikk.
Georg Nagel studerte biologi og biofysikk ved Universitetet i Konstanz i Tyskland. Han tok doktorgraden ved Universitetet i Frankfurt i 1988, hvor han arbeidet ved Max Planck-instituttet for biofysikk i Frankfurt. Som postdoktor arbeidet han ved Yale University og Rockefeller University i USA. Fra 1992 til 2004 ledet han en uavhengig forskningsgruppe ved Institutt for biofysisk kjemi ved Max Planck-instituttet for biofysikk i Frankfurt. Siden 2004 har han vært professor ved Universitetet i Würzburg i Tyskland, først ved Institutt for molekylær plantefysiologi og biofysikk, og siden 2019 ved Institutt for nevrofysiologi.
Georg Nagel har sammen med Peter Hegemann fått æren for oppdagelsen av kanalrhodopsiner, som la grunnlaget for det nye forskningsfeltet optogenetikk. Tidlig i 1995 viste Georg Nagel og Ernst Bamberg at et mikrobielt rhodopsin (bakteriorhodopsin), når det uttrykkes i dyreceller (Xenopus-oocytter), er fullt funksjonelt og gjør cellene lysfølsomme. I 2003 viste Nagel at kanalrhodopsin-2 (ChR2) var funksjonelt i en pattedyrcellelinje, der belysning med blått lys førte til en kraftig depolarisering av membranpotensialet. Etter denne publikasjonen, som demonstrerte prinsippet, ble ChR2 uttrykt i hippocampusnevroner i samarbeid med Karl Deisseroth. Lyspulser utløste da aksjonspotensialer med høy tidsmessig presisjon.
Den første anvendelsen av optogenetikk i et intakt dyr, rundormen Caenorhabditis elegans, ble publisert i 2005 av Georg Nagel og Alexander Gottschalk. Studien var basert på en ChR2-mutant (H134R) som Nagel hadde utviklet for å forbedre fotostrømmene. Den første vellykkede optogenetiske hemmingen av nevronal aktivitet (2007) var basert på Nagels tidligere eksperimenter med halorhodopsin fra Natronomonas pharaonis.
I 2007 startet Georg Nagel, i et nytt samarbeid med Peter Hegemann, arbeidet med optogenetisk manipulering av cAMP. I 2015 karakteriserte Georg Nagel og Shiqiang Gao, sammen med forskningsgruppen til Alexander Gottschalk, det første enzymatiske rhodopsinet med åtte transmembrane segmenter (8 TM), Cyclop. Dette proteinet øker konsentrasjonen av cGMP når det aktiveres av lys.
Gjennom utviklingen av genetisk kodede verktøy har Georg Nagels forskningsgruppe utvidet grensene for optisk kontroll fra ionekanaler og pumper til systemer basert på sekundære budbringermolekyler. Verktøyene har blitt anvendt på mange ulike typer organismer, blant annet planter.