Glasskunst betegner individuelle kunstverk som i stor grad eller utelukkende er laget av glass. Verkene varierer i størrelse fra monumentale arbeider og installasjoner til veggdekorasjoner og vinduer, samt gjenstander skapt i både kunstnerverksteder og fabrikker, inkludert glasssmykker og servise.
Som et dekorativt og funksjonelt materiale ble glass videreutviklet i stor skala i Egypt og Assyria. Glassblåsing ble trolig oppfunnet i det første århundret f.Kr. og spilte en sentral rolle i romersk glasskunst, som nådde et høyt nivå med former som nettglass (diatretglass) beregnet på luksusmarkedet. Islamsk glasskunst var den mest avanserte i tidlig middelalder. Senere løftet byggherrene bak Europas store normanniske og gotiskekatedraler glasskunsten til nye høyder ved å bruke glassmalerier som et sentralt arkitektonisk og dekorativt element. Glass fra Murano i Venezialagunen er resultatet av århundrer med foredling og innovasjon. Murano regnes fortsatt som den moderne glasskunstens vugge.
De tre mest brukte tradisjonelle metodene for å dekorere ferdigformede glassgjenstander i nyere århundrer er emaljert glass, gravert glass og slipt glass. De to første teknikkene er svært gamle, mens den tredje, sliping, var en engelsk oppfinnelse fra rundt 1730. Fra slutten av 1800-tallet har en rekke andre teknikker kommet til.
Århundreskiftet rundt 1900 markerte høydepunktet for den tradisjonelle kunstglassbevegelsen, samtidig som glassblåsere i fabrikkene ble erstattet av mekanisk flaskeproduksjon og kontinuerlig produksjon av vindusglass. Store verksteder og kunstnere som Tiffany, Lalique, Daum og Gallé, samt miljøer som Corning-skolene i delstaten New York og Steuben Glass Works, løftet glasskunsten til nye nivåer.
Kunstglass og studioglass
Lysekrone i Murano-glass (venetiansk glass) dekorert med blomster i glass med klare farger, fra midten av 1700-tallet ved Giuseppe Briatis verksted i Murano
I USA kalte man det studioglassbevegelsen da glassblåsere begynte å arbeide utenfor fabrikkene, ofte i egne atelierer. Kunstglass er dekorative, mindre gjenstander, ofte med mønstre eller innstøpte objekter, som fremstilles i små opplag. Disse lages ofte i mindre glassverksteder hvor en eller flere glasskunstnere holder til. Forskjellen på kunstglass og studioglass handler primært om hvem som har fysisk laget glasset og hvor det er produsert, selv om begge deler regnes som kunstneriske gjenstander. Man benytter flere forskjellige teknikker som glassblåsing, fusing, glasstøping og lampeteknikk til å produsere kunstglass og studioglass.
Blant de helt sentrale pionerene og internasjonale mestere finner man Harvey Littleton (1922–2013) og Dominick Labino (1910–1987) som er kjent som "studioglassbevegelsens fedre". De utviklet i 1962 en liten glassovn og en glasstype som smeltet på lavere temperatur. Dette gjorde det for første gang mulig for enkeltkunstnere å blåse glass i egne atelierer. Dale Chihuly (1941–) er en glasskunstner fra USA, berømt for sine gigantiske, fargesprakende glassinstallasjoner og lysekroner som henger i museer, botaniske hager og offentlige rom over hele verden. Italienske Lino Tagliapietra (1934–) startet som lærling på Murano i Venezia allerede som 11-åring, en ble en brobygger mellom den tradisjonelle venetianske teknikken med den frie, amerikanske studioglassbevegelsen. I Sverige er det kunstnere som Bertil Vallien (1938–) er en av Sveriges mest betydningsfulle glasskunstner, knyttet til Kosta Boda. Vallien er verdenskjent for å ha utviklet teknikken med sandstøping av glass.
Også i Norge har vi en lang rekke kunstnere innen kunstglass og studioglass. Mange av de mest sentrale kunstnerne innen kunstglass har vært tilknyttet Hadeland Glassverk. Blant disse finner vi Sverre Pettersen (1884–1959), Ståle Kyllingstad (1903–1987) og Lars Fletre (1904–1977) en norsk-amerikansk kunstner, som arbeidet der fra 1941 til 1950 arbeidet som formgiver og gravør. Benny Motzfeldt (1909–1995) startet også ved Hadeland Glassverk, men var senere kunstnerisk leder ved Randsfjord Glassverk. Hun ble verdenskjent for å blande uortodokse materialer som metallnetting, glassgryn og glassfiber inn i den glødende massen, noe som ga glasset et organisk og boblende uttrykk. Videre markerte Willy Johansson (1921–1993) og Arne Jon Jutrem (1929–2005) begge seg innenfor fabrikkbasert kunstglass hos Hadeland. Andre som kan nevnes var Hermann Bongard (1921–1998) og Severin Brørby (1932–2001).
Det har også vært andre glassmiljøer og kjente kunstnere i Norge som har valgt en annen vei. Ulla-Mari Brantenberg (1947–) er en av pioneren innen uavhengig studioglass i Norge, hun er kjent for sitt fargesterke, ekspressive og skulpturelle glass. Blant andre anerkjente moderne glasskunstnere er for eksempel Vidar Koksvik (1969–) og Kari Mølstad (1976–).
Glassblåsing er en teknikk som i dag hovedsakelig brukes til å produsere kunstglass. Vanlige drikkeglass og lignende produseres enten mekanisk eller ved å blåse i en form. Glassblåsing er et tradisjonelt håndverk, hvis grunnleggende ikke har endret seg mye siden det ble oppfunnet. Glassblåsing krever samarbeid og profesjonell dyktighet. I århundrer ble praktisk talt alle glassgjenstander laget ved hjelp av denne teknikken, til og med vindus- og speilglass Råmaterialet til en vanlig form for glassmasse består av sand (59%), soda (18%), dolomitt (15%), kalkstein (4%), nefelin (3%) og sulfat (1%). Forholdet mellom de ulike komponentene varierer avhengig av hva glasset skal brukes til, om det skal være flytende eller «kaldt», det vil si tyktflytende og lettere å arbeide med, og dets andre egenskaper. Ved produksjon av farget glass kan man også tilsette forskjellige metalloksider, eller andre kjemikalier som fosfat, selen eller gull.
Fusing
Fusing er en teknikk for å bruke varme til å smelte og forme glass i en såkalt fusingovn. Avhengig av glasstypen varmes det opp til mellom 700 °C og 900 °C og avkjøles deretter sakte for å forhindre at glasset sprekker. Glasset kan formes i keramiske eller metalliske former. Det er viktig at glassdelene som skal sammenføyes har de samme termiske egenskapene, slik at det ikke bygges opp spenninger.
Glassstøping er en teknikk der glass formes i en form. Det finnes to forskjellige metoder: ovnsstøping og varmstøping.
Ovnsstøping innebærer å fylle en form med kalde glassbiter, som får smelte inn i formen ved høye temperaturer. En original er laget av for eksempel leire eller voks, og deretter lages selve formen rundt originalen, ofte av gips og kvarts eller gips og chamotte. Når formen har størknet, tas den fra hverandre, originalen fjernes, formen tørkes grundig, og glassbitene fylles inn før formen settes i ovnen.
Ved varmstøping helles varmt, flytende glass direkte i en forberedt form laget av for eksempel sand eller støpejern. Til slutt løsnes glasset og får avkjøles i en kjøleovn. Glasset må ofte rengjøres og etterbearbeides ved at man sliper bort skarpe kanter og pusse bunnflatene.
Lampeteknikk
Lampeteknikk er en metode der flammen fra en brenner brukes til å smelte glass for å lage objekter, skulpturer eller glassperler.
Glasset som brukes, er allerede formet til staver i forskjellige farger som produseres i ovnen og deretter smeltes ned senere. Gjennom årene har noen verktøy utviklet seg, som brenneren. I begynnelsen kom flammen fra en lampe, derav navnet lampeteknikk, som brant på animalsk fett eller olje. Flammen ble først holdt i gang ved at man blåste manuelt gjennom et blåserør, og senere ved hjelp av en fotdrevet blåsebelg. Ved mindre arbeidsstasjoner holdt det med én belg, mens man ved større verksteder brukte store belger som av og til ble betjent av barn for å forsyne flere arbeidsstasjoner samtidig.
Den største utviklingen innen lampearbeid og glassperler skjedde fra 1500-tallet og utover. Kolonitiden og åpningen av nye markeder skapte en enorm etterspørsel etter glassrør og glassstenger til perleproduksjon, noe som førte til et blomstrende marked. Venetianske glassperler ble bokstavelig talt eksportert over hele verden. Perlehandelen bidro også til å holde glassindustrien på Murano i live i perioder hvor den tradisjonelle glassblåsingen stoppet opp. Smelteovnene ble holdt i gang utelukkende for å produsere glassrørene som perlemakerne trengte til sitt arbeid.
Blåst glass av kunstneren David Patchen
Andriy Bokotey, Tamer, blåst glass
Arbeid av David Patchen
Skulptur av Javier Perez
Lysekrone av Dale Chihuly, ni meter høy
Glasskunst av Dale Chihuly
Blåst glass av David Patchen
Glasskar
Innenfor kategorien glasskar befinner seg gjenstander som drikkeglass, begre, pokaler, krus, karafler, krukker, flasker, mugger, skåler, fat og vaser.
Noen av de tidligste og mest praktiske eksemplene på glasskunst var glasskar. Begre og kanner ble populære etter hvert som glassblåsing utviklet seg til en kunstform. Mange tidlige metoder for etsing, maling og forming av glass ble videreutviklet gjennom arbeidet med slike kar. Millefiori-teknikken stammer for eksempel helt tilbake til romertiden. Senere begynte man å bruke blykrystall eller krystallglass til å lage kar som ga en klangfull lyd, lik en bjelle, når de ble slått på.
Romersk glassbeger fra en grav i Emona (dagens Ljubljana)
Glassmykker har en historie som strekker seg over flere tusen år, hvor glass ble ansett som en luksusvare på linje med edelstener. De første bruksområdene for glass var nettopp til perler og andre små smykker. I dag har glasskunstnere og designere løftet dette tradisjonsrike materialet til nye høyder. Moderne glassmykker spenner fra minimalistiske øredobber og ringer til store, fargerike statement-smykker.
Blant internasjonale glasskunstnere som laget smykker finner vi navn som René Lalique, Svatopluk Kasalý, Agustina Ros og Linda MacNeil. Blant de mange norske kunstnerne kan nevnes Camilla Prytz, en av Norges mest profilerte smykkedesignere og glasskunstnere. Smykkene hennes i glass, sølv og emalje har oppnådd stor internasjonal anerkjennelse. Maud Gjeruldsen Bugge har, sammen med sitt team på Hadeland Jewellery, smeltet historien fra glasstradisjon sammen med moderne smykkedesign. De lager skulpturelle, munnblåste og fasetterte glassmykker kombinert med edle metaller. Jeanne-Sophie Aas er tilknyttet Oslo Glass Studio, hun er kjent for sine unike, håndlagde øredobber og anheng i varmt skulpturert og polert glass.
Halskjede av mer enn 1000 glassperler, midtstykke av bein, fra Böblingen-distriktet i Tyskland, midten av det 7. til midten av det 6. århundre f.Kr.
Gullkjede med ametyster, glassperler og en perle, Bysantinsk 500–700 e.kr.
Amulett-halskjede av glassperler, med mønsteret av innlagte sirkler som ligner øyne, fungerer som beskyttelse mot det onde øyet, Hebron i Palestina
Fra og med middelalderen ble glass produsert i større omfang og tatt i bruk i vinduer. Glassmalerier ble vanlige i katedraler og store offentlige bygg.
Norske kjente kunstnere som har arbeidet med glassmaleri er Gabriel Kielland (1871–1960) er kjent for sitt arbeid med glassmaleriene i Nidarosdomen. Emanuel Vigeland (1875–1948) som regnes som en av Europas fremste på feltet i sin samtid. Hans dramatiske, fargesterke og dypt religiøse glassmalerier preger blant annet Oslo domkirke. Frøydis Haavardsholm (1896–1984) var en kunstnerisk sterke kvinnelige pionerene i Norge som tilførte glassmaleriet en unik, ekspressiv stil preget av dype farger og røffe, markerte blylinjer. Hennes hovedverk finnes blant annet i Asker kirke og Trefoldighetskirken i Oslo. Per Vigeland (1904–1968), sønn av Emanuel Vigeland, utførte en lang rekke omfattende glassmalerier og fresker i norske kirker etter krigen, preget av en strammere, mer stilisert estetikk enn faren. Jardar Lunde (1909–1990) han laget glassmaleri i Harstad kirke, Hammerfest kirke og Båtsfjord kirke som er det størsta Nord-Europa.
a.jpg)
.jpg)
.jpeg)
