| Jacques Bacot | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Jacques Bacot 4. juli 1877  Saint-Germain-en-Laye | ||
| Død | 25. juni 1965 (87 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Oppdagelsesreisende, geograf, lingvist, etnolog, orientalist, tibetolog | ||
| Embete |
| ||
| Barn | François Bacot | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Medlem av |
| ||
| Utmerkelser | Ridder av Æreslegionen | ||
Jacques Bacot (født 4. juli 1877 i Saint-Germain-en-Laye i Frankrike, død 25. juni 1965 i Paris) var en fransk tibetolog. Han reiste på kryss og tvers i India, det vestlige Kina og i de tibetanske grenseregioner. Han virket ved École pratique des hautes études.
Bacot var den første vestlige forsker som studerte den tibetanske grammatiske tradisjon, og sammen med F. W. Thomas (1867–1956) var han i den første generasjon av tibetologer som gransket de gammeltibetanske manuskripter fra Dunhuang.
Jacques Bacots tibetologiske karriere går tilbake til en verdensomreise han foretok i 1904 og fra en ekspedisjon til Tibet i 1906, som hadde Tonkin som utgangspunkt. På denne reisen fulgte han tradisjonelle pilegrimsleder og ble godt kjent med Tibets religiøse liv. Etter hjemkomsten til Frankrike i 1908, viet han seg til tibetanske studier under Sylvain Lévi.
Jacques Bacots viktigste forskningsreiser ble foretatt i:
- de øvre regioner rundt Yangtzefloden (1907) ;
- det nordlige Indokina (1909–1910) ;
- Himalaya (1913-1914 og 1930-1931).
Ellers reiste han meget i India, i Kina og Tibets grenseregioner.
Jacques Bacot ble studiedirektør (directeur d'études) for tibetansk ved l'École pratique des hautes études i 1936. Han ble medlem av Académie des inscriptions et belles-lettres i 1947, og i Société Asiatique i 1908. Han ble dets president etter Paul Pelliots død i 1945, og ble i den posten til 1954.
De malerier og figurer han anskaffet på sine reiser donerte han i 1912 til Guimetmuseet i Paris. Hans bibliotek og papirer er kommet til samme sted etter hans død.